Speilbilde i januar

Dagen gryr

med duft av snødekte jorder

månelys og iskald nødvendighet

Jeg kryper sammen mot lampelyset

hjernen går på tomgang

utmattede øye 

tørre nedadgående lepper

møter meg i speilet

Er det slik jeg er

denne trette smuldrende kroppen

eksistensens lemlestelse

sjela er naken i blikket

I resignert avsmak

strekker jeg hånden ut

og skrur på krana

- Janna

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:

Hope that it will get better

and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

Ateistens tanker på palmesøndag

Det kanskje kjedeligste spørsmålet man kan stille om en religion, er om historien er sann. Jeg mener personlig at ingenting som omhandler overnaturlige hendelser, handlinger eller evner, kan være sanne, men det er ikke en grunn i seg selv til å avfeie religion i sin helhet - akkurat som man ikke ville forkaste "Anna Karenina" eller "Markens grøde" med begrunnelsen at historiene er fiksjon. Religioner har mye innhold som er for interessant, klokt og trøstende til å bli overlatt til troende alene.

For kristne er den tiden vi går inn i nå mørk og trist. Påsken markerer en hendelsesrekke av katastrofale feil. 

Historien er dyster til det ekstreme: Han - Jesus - var snill, sjenerøs, oppriktig og klok. Han sto sin mor nær og var de fattige og ensommes venn. Han trodde på kjærlighet og tilgivelse. Hans empatiske evner var uomtvistelige: Han forsto hva lidelse var og ønsket å skape en bedre verden. Og likevel endte det hele i ydmykelse, svik og ubeskrivelig, uutholdelig smerte. En av hans beste venner forrådte ham. Han ble anklaget og dømt på falskt grunnlag. Hans følgere forlot ham. Han ble spikret opp på et kors og etterlatt for å dø. Han led samme skjebne som kriminelle og utstøtte. Mange jublet for det. De fleste ga egentlig faen - i lang tid.

Ingen vet om dette virkelig skjedde som beskrevet. Men det er egentlig ikke poenget her. Sannhetsgehalten i historien er ikke den avgjørende faktoren. Jesus var ikke Guds sønn, la det være klart, men historien har likevel mer enn nok kraft i seg til at vi også i dag kan lære et par viktige ting.

Jesus er en symbolsk karakter, et representativt menneske. Ingen kan være som ham hele tiden. Men de fleste av oss er litt som ham av og til. Historien om hans lidelse er en strategisk overdrevet versjon av livet, den representerer all menneskelig erfaring med mer generelle sorger. Forferdelige ting skjer. Hele tiden. Barn drepes i forferdelige gassangrep i meningsløse kriger. Terrorister kjører ned tilfeldige, uskyldige mennesker. Sykdom tar daglig utallige liv. Familier plittes. Bedrifter går konkurs...Alvorlige prøvelser og perioder med elendighet er en del av den kontrakten vi inngikk da vi ble født. Det er en del av livet for de fleste.

Det var en genistrek av kristendommen å gjøre sin sentrale figur til en vanlig person, ikke en idealisert, allmektig guddom, men en karakter utsatt for all mulig nedverdigende behandling. På samme tid insisteres det på hans status: Han er både kongenes konge og et vanlig, feilbarlig menneske. Dette var et virkelig revolusjonerende trekk med en dyp sentral trøstemelding.

For hva er det som kjennetegner et godt liv? Hva bør betraktes som suksess? Påskens budskap tilbyr et overraskende og nyttig svar: Suksess handler ikke om verdslig rikdom og triumf, det handler om å bruke ens egen lidelse til å ha medfølelse med andre, til å hjelpe andre.

Det er også en annen side ved påskehistorien. Korsfestelsen blir presentert som forferdelig, men katastrofen blir en anledning til å fremme tilgivelse i stedet for hevn.

De siste ordene Jesus i følge overleveringene skal ha sagt før han døde, var bønnfallende: "Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør." Heri ligger den fascinerende erkjennelsen av at grusomhet er et symptom på mangel på kjærlighet og empati. Folk som liker å påføre andre smerte og sorg, er selv traumatiserte ofre, snarere enn umenneskelige. De har ikke kontroll over seg selv og sine handlinger. Så istedet for å fordømme, må vi tilgi, forstå, vise empati, ikke utøve hevn.

Vi trenger alle forbilder, guider som viser oss hvordan vi kan håndtere de vanskelighetene livet unektelig byr på, noen som kan gi oss håp, trøst og oppbyggelse. Den kristne fortellingen om påsken er en eksemplarisk pedagogisk fortelling. Vi burde kanskje ikke bekymre oss så mye om hvorvidt historien er helt sann. Det som betyr noe er om hvorvidt den er nyttig.

Ha en god påske.

Janna

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Slike dager

På ettermiddagshimmelen popper spredte stjerner fram.
I stearinlysets blafrende skinn
i skumringstimen

glir fingrene mine over tastaturet.

Grasiøsiteten mangler.

Sorgen 
produserer bare

løse ord
fragmenter

prosa som utgår fra minner om en tid 

for lengst borte.

God bedring!

En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?

En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.  

Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?  

Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."

Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.

På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.

Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.

Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?

Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.

Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.

Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.

Janna

Sorgen før sorgen

Jeg minnes en gang min kusine og jeg, 5-6 år gamle, ved et uhell kom i skade for å drepe en liten fugleunge. Vi mente ikke å gjøre det, selvfølgelig ikke; vi ønsket bare å ta vare på den lille, skjelvende, fjærløse kroppen som vi fant nedenfor fiskehjellen. Den hadde falt ut av redet.

Vi bar den med nysgjerrig hengivenhet hjem, men fikk beskjed om å legge den tilbake der vi fant den, for kanskje ville fuglemor plukke den opp, bare slik ville den kunne overleve. Så vi bar fugleungen motstrebende tilbake. På veien følte jeg det lille livet forsvinne. Det ble så veldig stille i handa mi, og jeg visste på en måte jeg aldri hadde kjent før, at den vesle lille fuglen aldri kom til å fly bort. 

Jeg visste ikke hva sorg var, jeg var bare et lite barn som kun hadde opplevd kjærlighet og glede, men jeg visste at noe veldig, veldig trist hadde skjedd. Jeg hadde aldri før grått over et annet vesen. Fugleungen som skulle vokst opp i redet, sammen med sine søsken, på fugleungers vis, ble nå nødt til å ligge i ei skoeske i jorda - ja, vi holdt en ordentlig fuglebegravelse - den ville aldri flakse ut av redet, juble høyt i sky og ha det artig. Det var et fravær av liv, av ørsmå håp og drømmer, og jeg var så trist.

Mange år senere setter jeg meg ned ved siden av noen som ser og høres ut akkurat som den personen jeg har kjent hele mitt liv. Han stryker håret til siden på samme måte, drikker kaffen på samme måte, rister på hodet på samme måte. Men det er en usynlig indre del som jeg kan fornemme har forsvunnet. Noe som aldri vil komme tilbake.

Jeg er på gråten. "Nei, tenker jeg", "nei!" Men jeg kan ikke si det. Innvendig skriker jeg likevel ut: "Kom tilbake!"

Janna

Virkelige kvinner...

Her om dagen slengte jeg ut av meg en bemerkning, en spøk, til en mannlig kollega på jobb, om kvinner i overgangsalderen. Jeg merket at mannebeinet ble skikkelig ukomfortabel og han kom plutselig på at han hadde noe presserende arbeid som måtte gjøres... Det forstår jeg jo, vi lærere har alltid noe presserende arbeid liggende...



Men jeg forundrer meg over at kvinner fortsatt blir behandlet som om overgangsalder og middelalder er en sykdom - noe som må unngås for enhver pris.

Også når vi kvinner snakker med hverandre om temaet føler jeg meg noen ganger som om jeg er på en øy, omgitt av et hav av negativ tenkning.

Men overgangsalderen er faktisk ikke bare negativ. Den kan til og med ha en positiv innvirkning på våre middelaldrende liv. Mange av de fysiske endringene vi opplever som følge av redusert kvinnelig hormonnivå kan oppleves plagsomme, ja, men mange av de følelsesmessige og kroppslikge endringene kan faktisk være energigivende, og jeg opplever menopausen som en velkommen forandring. For min egen del er den verste hormonstormen i ferd med å avta, og fra øya mi ser vannet karibiskblått ut, himmelen er gjennomskinnelig og innbydende, og horisonten har sjelden vært lysere.

Overgangsalderen er for mange kvinner en utviklingsmessig milepæl - som en pubertet i revers - og den er forskjellig for hver av oss. Jeg har nok vært heldig, men det betyr ikke at jeg ikke opplever symptomene som noe herk innimellom. Det betyr heller ikke at paradis kommer i en østrogenpille (på grunn av mye kreft i min familie, kan jeg ikke bruke østrogener, ville heller ikke gjort det om jeg hadde kunnet), det kommer av at jeg vet hvem jeg er, hva kroppen min trenger, og av at jeg vet hva jeg ønsker å gjøre med denne delen av livet mitt.

Så jeg har etter hvert blitt enig med meg selv i at overgangsalderen er en overraskende bra "alder", en pause, en opplyst vei til merkbar forandring, som positivt har berørt essensielle områder av livet mitt. Da skuffen på badet, reservert tamponger og andre remedier i kategorien intimpleie, ble tom, og jeg ikke lenger trengte å gå til anskaffelse av mer utstyr, kjøpte jeg meg istedet nytt, fint sexy undertøy.

Opphør av månedlige sykluser har vært utrolig befriende, og i dag føler jeg meg bedre enn jeg noensinne hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre i/etter overgangsalderen. Hemmeligheten ingen fortalte meg før jeg entret denne fasen av livet, er at overgangsalderen kan være strålende, lidenskapelige år av livet mitt. Selvinnsikt og selvtillit er de fineste gavene veien hit har bragt meg, og de har skapt en indre selvsikkerhet som mer enn utligner de kroppslige endringene.

Det er et faktum at for hver dag som går blir vi alle eldre, og hvis vi er så heldige å bli gamle nok, kommer de uunngåelige fysiske endringene - det er den prisen vi alle betaler for å bli værende. Tyngdekraften utøver sitt - men menopausen er ikke en ond heks som frarøver oss enhver vital funksjon eller omskaper oss til gamle, svake, skrøpelige eller lite tiltrekkende vesener med en sveip av tryllestaven sin. Vi gjør det selv ved å kjøpe en forutinntatt idé om hva det å bli eldre betyr.

Men jeg synes det er på tide å pensjonere det slitne, gamle stereotypiske bildet av en postmenopausal kvinne og ta en god titt på virkelige kvinner.

Ha en fin dag.
Vennlig hilsen
Janna

Dårlig karma?

Jeg har tidligere skrevet om helse, blant annet her og her. For meg handler helse om å kunne gjøre det jeg trenger for å leve et godt liv i pakt med meg selv og mine omgivelser.  Det handler om å være til stede, utforske og å lære gjennom livet. Det handler om å takle de situasjonene jeg møter, integrere og oppdatere meg for å få ny innsikt. Det handler om å lytte, la meg inspirere, ta egne valg, og om å ta ansvar for meg selv. 



Det handler om å leve et liv i balanse, basert på de verdiene jeg verdsetter. En godt balansert liv er viktig for ens personlige integritet, trygghet, for det å leve godt. Vi har alle et ansvar. Det er alltid noen, eller noe, vi må svare til. Det er ting vi ønsker å gjøre og ting vi må. Utfordringen er å balansere hva vi må gjøre med det vi liker og velger å gjøre. Dette er ikke alltid lett.

Jeg har en jobb der veldig mange er opptatt av å mosjonere, spise sunt og følge alle de gode, etablerte rådene for god helse. Også jeg. Men likevel faller jeg om i hverdagen med både det ene og det andre. 

Det er helt normalt! sier jeg til meg selv, her jeg sitter hjemme, med en følelse av å til stadighet befinne meg i en spinnende karusell på opprørt hav. Og når jeg kaster opp fordi kvalmen tar overhånd, sier jeg til meg selv at helse ikke handler om å ikke bli syk. Helse handler om at kropp og psyke evner å ta hånd om de påkjenningene og utfordringene livet serverer. 

Jeg tror at det å leve et balansert liv er vanskelig for folk flest, men det er ikke umulig. Å leve et balansert liv med noe som sannsynligvis vil bli en kronisk lidelse, representerer utfordringer som det til tider synes vanskelig å overkomme. Men absolutt ikke umulig! 

For meg handler det for tiden om å klare å finne en balanse gjennom bearbeiding og gjennomlevelse. 


Ha en god dag.
Vennlig hilsen 
Janna

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 

Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"

"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.

Vennlig hilsen 

Janna

Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 

Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna

Lys langs en fjord 

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 

en sommar blei borte, en haust e på reis, 

og leia e lagt der vi alle må fare 

som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 

men nærar e lysan der menneskan bor, 

som glør gjennom natta fra rimgråe rute 

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 

at lyset og leiken har mørket som pant, 

vi veit at den natta som ligg over landet 

e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør 

så lenge som lysan fra nordnorske grender 

førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 

i elsk og i armod har kysten bebodd 

og tent sine lampe som fyrlys langs leia 

tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 

i mørketidslandet har gått som ei bru 

med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 

med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 

som bål imot natt på ei vinterkald jord 

der frosten skal vike når menneskevarme 

får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...

Ha ei fantastisk helg, mine venner.

Med vennlig hilsen
Janna

Skattene i hjertet, i et hus med shingel på taket

"Lytt til ditt hjerte. 
Det vet alle ting, fordi det kommer fra verdens sjel, 
og det vil en dag vende tilbake dit."

Paulo Coelho, Alkymisten

Jeg har brukt en del tid på å ta arven min i nærmere ettersyn. Med å komme til terms med historien min. Det måtte gjøres. For at jeg skal kunne leve videre i mitt liv. Hvor jeg kan være meg selv. 

Jeg har underveis oppdaget at blant skrotet og rasket i minnenes hall, har jeg også lagret mange skatter. Jeg fant dem innerst i et kott, skatter som ingen kan ta ifra meg. Skatter som jeg plutselig kan huske på, og i fremtiden ta frem, når jeg opplever noe utfordrende, og som vil hjelpe meg gjennom det. Eller når jeg opplever noe bra, og skjønner at det stemte jo, det jeg innerst inne visste! 

Og jeg kjenner at det gjør meg takknemlig. Å gjenoppdage skattene, kunne ta dem frem i lyset. Jeg trengte det - på samme måte som jeg trenger igjen og igjen å høre at min kjære elsker meg, så trenger jeg igjen og igjen å bli minnet på de tingene skattene i mitt hjerte forteller meg. 

Skattene mine er mangfoldige, og blant dem er historier om levd liv. Historier og erfaringer som evner å berøre meg. De har - møysommelig til tider - blitt en del av min erfaringsbase, og de gir meg økt kunnskap. Og ikke minst et erfaringsperspektiv som er med på å gi meg større livsmot. Men, det er så lett å glemme. Så lett å la dagene og kveldene fly. Og jeg... jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de gode tingene ... Men så merker jeg det... og så tar jeg dem frem igjen. Fordi jeg vet at de betyr mer enn jeg kanskje alltid evner å se. Og fordi livet mitt utgår fra dem. 

Ha ei fin helg. 

Med vennlig hilsen 

Janna

Nye lester...

Noen stor tilhenger av nyttårsforsetter har jeg aldri vært, de er ganske så bortkastede for ei som har et avhengighetsforhold til interessene sine og generelt sliter med å forandre vaner. 

Men siden det å tre inn i et nytt år tradisjonelt er en tid for å reflektere over det som har vært og sette seg nye mål for det som skal bli, har også jeg gjort meg noen tanker. Jeg er dog så voksen og har så stor erfaring på området at jeg ikke sysler med tanker om de store forandringene, eller setter meg veldig ambisiøse mål. Men jeg tror at det er viktig å stanse opp, ta seg en slags mental pause, og se på hva som er bra i livet her og nå. Ja, jeg tror faktisk det er helt vesentlig at man tar seg tid til å se seg litt tilbake, tenke over hva det er som gir mening, føle på takknemligheten og ta mer av nettopp det perspektivet med videre inn i det nye året. 

Når jeg tenker på nyttårsforsetter får jeg et merkelig bilde i hodet: Jeg og alle jeg kjenner har gått på keramikkurs. Vi har laget sjarmerende "forsetter" og setter dem inn i ovnen for å brennes. Jeg vet ikke hva vi gjør med dem når de kreative forsettene er ferdige og glaserte, annet enn at vi tar dem med hjem og setter dem på en hylle for å samle støv... hmmmm...

Etter en del funderinger og rare inni-hodet-bilder, har jeg - i henhold til de lave ambisjonene for prosjektet - funnet ut følgende klisjeer: Livet er her og nå, og ikke i går eller i morgen. Men jeg er også nødt til å investere i min fremtid. Kanskje skal jeg lage meg en liste over det jeg vil oppnå. Lykkes jeg ikke, bør jeg kanskje vurdere å skrinlegge hele prosjektet for ever og alltid... dobbelthmmm... 

Men vet du vet hva jeg ønsker mer enn et nytt nyttårsforsett? Et par koselige, hjemstrikkede lester! For lester minner meg om rolig komfort og varme, og heller det enn et vanvittig forsøk på å stadig forbedre meg selv. Et par myke, gode lester får meg til å tenke på å bremse ned, slappe av ved peisen og å være takknemlig. 

Mål, inspirasjoner, forsetter - dette er alle fantastiske ideer som kan anspore oss... eller holde oss tilbake. Men før vi kan sette oss opp mål eller forsetter - og se dem bli til virkelighet - må vi gi slipp på antakelser og selvsabotering. Hvordan kan vi gjøre dette? Jeg ser at det å sette mål på papiret kan føles herlig. Å iverksette tiltak er nødvendig, men å stresse meg selv opp fordi jeg ikke gjør akkurat det jeg sa jeg ville gjøre, vil ikke gjøre drømmen min til virkelighet. Viljestyrke og negativitet vil ikke fremme langsiktig endring; men kanskje tro vil... 

Hva annet hjelper? Hvis vi vet at et forsett ikke har reelle forutsetninger til å bli gjennomført, hvorfor prøve å gi dem skinn av det? I stedet for "nyttårsforsetter" vil jeg heller kalle mine nyttårsløfter "nyttårslester" :-) Lester holder oss varme og glade, og er koselige å bruke. De kommer i alle forskjellige størrelser og fasonger, laget av forskjellige garntyper, og det finnes alltid noen som er akkurat din størrelse, og perfekt for deg. Vi har et sted, på livsveien, plukket opp ideen om at det er noe egentlig galt med oss, at vi trenger å bli reparert - men hva om vi bare trenger et par nye lester? 

Hvordan ville det være hvis du tenkte: "Det er ingenting galt med meg"? Hvordan ville du nærmet deg 2014 hvis du visste, dypt inne i hjertet, at du er akkurat den du er ment å være? Hva hvis du sluttet å tro at gresset er grønnere på den andre siden ... og fant glede i det som allerede er? Hva om du sa: "Jeg er meg. Dette er mitt liv!" og snudde deg, så på din egen vakre gressplen, så inn i hagen din og så skjønnheten i det du har nå? Hva om du, i stedet for å streve forover, bestemmer deg for å gi slipp på gamle lag med feiltrinn, skam og skyldfølelse? 

Nyttårskvelden brukte jeg til å se innover i meg selv, og feiret (alene sammen med min kjære og en flaske sjampanje, syk og elendig som jeg var) alt jeg er og hva jeg har oppnådd så langt i livet. Jeg så på ham jeg elsker, og alt jeg kunne føle var empati og kjærlighet. Og jeg kikket meg rundt i vårt vakre hjem, rundt i rommene, på alle bitene av livet vårt: Minnene, kampene og lærdommene som har gjort meg til den jeg er, de vidunderlige øyeblikkene og elementene som fremkaller lykke, og jeg sa til meg selv: "Jeg er rik utover mine villeste drømmer. Livet er fullt av godhet. Jeg er velsignet!" 

Og jeg lovte meg selv å være mer til stede i nuet og til å nyte alt som kommer min vei. Jeg ba all den bagasjen av frykt og angst som jeg har holdt på alt for lenge, om å dra til Blokksberg og bli der! 

Det er en mening med alt, også det vi ikke kan se noen mening i. Livet er deilig. På tross av motgang og vanskeligheter. Så jeg vil leve det. Gripe dagen og bruke den. I det nye året skal jeg gi meg selv tid til å gjøre det som føles godt for meg. Huske på at jeg er et verdifullt menneske. Det er bruk for meg, så lenge jeg lever, og jeg er klar til å overleve det som måtte komme. Jeg skal bare trekke på meg en par hjemstrikkede, lester først... (ja, surprise: Jeg har begynt å strikke!) 

Jeg ønsker herved deg et fantastisk 2014!

Hvilken farge har dine lester?

Mvh.

Janna

En lesehests betraktninger

Jeg har alltid hatt stor glede av skjønnlitteratur, av det å lese, og gleden over den gode boken vet jeg at det er mange som deler med meg. Som kjenner den stille, frydefulle følelsen det er å begynne på en ny bok, eller å bla opp igjen der man sluttet sist. De av dere som har lest over kasserollen mens sausen har kokt over, eller hengt over boka utover i de små timene om natta, om du har erfart at bussturen tar for fort slutt fordi du enda har noen sider igjen – du vet hva jeg mener.  

Denne bunken holder jeg på med for tiden.

Bøker kan ha mange former, mange fasetter, mange agendaer. De kan være ulidelig spennende, rørende, rystende, rare, innsiktsfulle, kloke, triste, skakende, morsomme, dårlige.... Lesing og gode bøker er en kilde til glede i seg selv, men kan også være en vei til kunnskap, og ikke minst til større innsikt i hva det vil si å leve livet med alle dets nyanser, fallgruver, irrganger. Å lese kan være med på gi oss den dannelsen vi trenger, en ballast som er uvurderlig for ethvert menneske som vil forstå verden - og ikke minst seg selv og sine egne beveggrunner. 

Men hva er dannelse? Det er et begrep jeg tidvis prøver å forklare mine elever når de spør om hvorfor de skal lære "dette og hint". Vel, i følge Store norske leksikon handler dannelse om forming av menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Dannelse er med andre ord et tungt og betydningsfullt begrep. Leksikonet viser også til begrepet "allmenndannelse", som det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, forholdet mellom den enkelte og andre mennesker og mellom mennesket og samfunnet. 

Å forstå seg selv - og slett ikke det å forstå andre - er ikke alltid så lett. Mange er vi som strever med det. Men dannelsen kan hjelpe oss med det, og det er her jeg vil vende tilbake til det jeg startet med ovenfor; med skjønnlitteraturen. En fortelling, en novelle, et dikt, en roman, kan meget godt fungere som en kilde til erkjennelse og forståelse, både av oss selv, men ikke minst i forhold til det å få innsikt i hvordan andre mennesker tenker, erfarer og handler, til å forstå hvordan andre lever sine liv. 

Det ligger i sakens natur at vår forståelsesverden begrenser seg til oss selv, og slik sett kan jeg kanskje si at hver enkelt av oss har begrenset erfaring med hva det vil si å være et menneske. Likevel tenderer vi ofte til å tro at vår egen forståelse av noe er allmenngyldig, dekkende også for andre, at vår egen erfaring ligner andres. Til en viss grad er det kanskje slik, men samtidig trenger vi også å utfordres og lære av hvordan andre tenker og erfarer livet og alt som hører livet til. Og her kan det å lese en beretning om andres liv utvide vår erfaringsverden. 

Som lærer i ungdomskolen har jeg et ansvar for elevenes danning. Jeg må både ha innsikt i læringsteori og danningstenkning, men jeg må først og fremst ha en forståelse for at elevene må få et individuelt rom for å lære - samtidig som de ikke kan danne seg selv! Den påvirkningen jeg i forhold til dette forplikter meg til, er ikke definert i noen læreplan. Og det å påvirke uten å prøve å overbevise, uten å overtale, kan være en vanskelig balansegang. 

Likevel, å oppmuntre til lesing, å prøve å påvirke elevene slik at de får mulighet til å se og kjenne noe de ellers kanskje ikke ville ha møtt, må være en del av min oppgave i skolen. Det betyr både å la dem møte kunnskap, se med estetisk blikk og ikke minst møte tanker de ikke har tenkt eller trodd var mulig å tenke. Dette kan jeg bare gjøre ved å være en slags modell, ved å vise fram min egen kunnskap, forståelse og tenkning. I dette ligger det nødvendigvis ikke noe ønske fra min side om å overbevise. Det er når jeg eventuelt vil ha elevene med på den samme forståelsen og opplevelsen som meg, at problemstillingen overtale-overbevise kan bli aktuell. 

Jeg er på mange måter det faget jeg underviser i, og elevene møter det gjennom meg. Hvis faget har hatt en dannende funksjon i forhold til meg selv, vil det vise seg gjennom måter jeg selv forholder meg til faget, gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier. Skal jeg som lærer vise elevene veier inn i voksenkulturen, må jeg selv beherske den på en voksen måte. Jeg må selv være en kvalifisert og erfaren leser, og ikke minst må jeg selv beherske skriftkulturen på et godt nok nivå til å forstå språklige grep og ulike språklige uttrykksformer. Og hvis dette skal være mer enn en teknisk ferdighet, må det på en eller annen måte ha hatt betydning for min egen tenkning. 

Her er vi selvsagt ved et problematisk punkt. Må jeg selv være en dannet person? Ideelt sett ja. Reelt sett vil nok noen og hver vike unna for å karakterisere seg selv slik, hvor mye vi enn ønsker å være kunnskapsrike, kloke og fornuftige. 

Det det hele uansett koker ned til, er at jeg som lærer alltid vil prøve å overbringe min egen leseglede til elevene. Og jeg synes at det å lese skjønnlitteratur - bevisst i dannende øyemed eller ikke - er viktig. Ved å lese god litteratur kan elevene - forhåpentligvis - komme i kontakt med problemstillinger, hendelser, steder og personer de ellers ikke ville støtt på. Det som en roman formidler kan gi dem en erfaring som er dypere, tydeligere og mer presis enn mye av det de ellers opplever i livet.

Janna

Å gjøre ingenting

Det er lenge siden jeg har blogget, men i dag fant jeg både tid og lyst til å sette meg ned og sende en liten hilsen til alle dere som så trofast titter innom her hos meg. Håper dere har en fin sommer, uansett hvor dere befinner dere. Her har vi hittil hatt intet mindre enn en vidunderlig sommer, og vi har mye å glede oss til i tiden som kommer: Datteren og barnebarnet kommer hjem fra Amerika, og vi skal feire min fars 80-årsdag i midten av måneden. Familien samlet; kjærlighetsfulle relasjoner... hva er vel bedre enn det!

Forøvrig har jeg tenkt på dette med tid: Det italienske uttrykket «il dolce far niente» fremhever verdien av tid der en ikke gjør noen verdens ting. Det sødmefylte i å bare være til, i å bare la tiden gå - eller komme... i å ha tid til å betrakte... Være nok i seg selv for noen øyeblikk...

Jeg har tidvis følt at jeg ikke er flink nok til å ta vare på min tilmålte tid her på jorden; det har ofte vært et eller annet som "bare måtte gjøres først". Men jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på øyeblikkene. Jeg jobber bevisst med blant annet å kjenne på at jeg ikke trenger å haste, og jeg trener på "å gjøre ingenting" - selv om "ingenting" for tiden innebærer massevis av hagearbeid, et hus som sårt trenger en rundvask, rydding og ordning både "her og der". Men jeg koser meg med hver eneste én av disse ganske så trivielle oppgavene, for for første gang på leeeenge føler jeg at jeg helt og holdent kan hengi meg til det jeg enn måtte holde på med i øyeblikket, være til stede i det jeg gjør. Og det kjennes så ubeskrivelig godt. 

Noen ganger gjør jeg bokstavelig talt "ingenting", for noen ganger er det godt å "glemme" å gjøre ting... slappe av, puste med magen, senke skuldrene... hente seg inn. Og slike dryss av enkle gleder i løpet av dagen er jo nettopp det som gjør livet godt. Slik som i dag; da regnværet satte en stopper for hagearbeidet, og en gylden anledning bød seg: Til å sitte under et lunt pledd (selv om gradestokken viser over 20 lumre grader) ute på terrassen, i vår nye sofakrok, og nyte synet av "hagen" som begynner å få noen planter, busker og trær.

Kos for meg; litt rosévin , vannmelon, litteraturteori og språkfilosofi.

Plen blir det nok ikke i år...

...men litt farger gjør seg...

Kirsebærbuskene er begynt å blomstre, og det er et vakkert syn her nord i skogen!

Det er ennå så enormt mye som skal gjøres ute hos oss, men vi synes vi har fått gjort mye, og vi ser frem til resten! 

Håper dere koser dere, dere òg! 

Mvh. 

Janna

Hvordan ønsker du å bli husket?

Lev slik du ønsker å bli husket...

Her en dag under en biltur satt jeg og hørte på radioen, på et program som  blant annet omtalte en biografisk film om en kjent, skandinavisk person; en  politiker. Det var et meget interessant innslag, men det som gjorde størst inntrykk på meg mens jeg lyttet, var hvordan programlederen og hennes intervjuobjekt omtalte denne personen. Og det slo meg at jeg ikke ønsker å bli husket slik denne personen ble husket.

Men er det viktig i det hele tatt; det å ønske å bli husket på en positiv måte...? Jeg vet ikke... Men én ting vet jeg, og det er at du vet aldri når din tid kommer, og det  å være bevisst på hvordan du ønsker at folk skal se og huske deg hjelper deg kanskje til å ta bedre valg her i livet. For når det gjelder handlinger, valg og ord, er i dag alt vi har. Og alt vi velger å gjøre eller si i øyeblikket gjenspeiler eller motsier våre kjerneverdier.

Vi er alle mennesker. Fantastisk komplekse og ulike, men vi er alle koblet sammen på et vis. Hva hver enkelt av oss gjør og sier, påvirker andre; noen ganger langt utover det vi ser og er oss bevisst.

Iblant blir vi sjokkert av fortellinger om folk som lever dobbeltliv: En mann har to forskjellige familier på forskjellige steder. En arbeidsledig aksjemegler fortalte sin familie hver dag at han skulle på jobb, mens han i stedet tigget på gaten. Disse eksemplene utgjør gode historier selv om de fleste av oss ikke tyr til slike ekstremiteter.

Men lever vi også dobbeltliv? Er vi den pliktoppfyllende, stille fotsoldaten på jobb, men den dominerende forelderen eller partneren hjemme? Raske med komplimenter til de andre på kontoret, men kritiske til alt våre barn/ partner gjør innenfor hjemmets vegger?

 Fred og harmoni i våre liv kan bare nytes når vi er konsekvente på å være vårt sanne jeg. Men hvordan oppnår vi det?

Kanskje kan det hjelpe å spørre seg selv: "Hvordan vil jeg bli husket?" Mange har en "bucket-list" over ting de ønsker å gjøre før de dør som en påminnelse om at livet er kort, og dessverre; for oss som har levd noen år: tiden synes å passere raskere og raskere når vi blir eldre.  

Derfor kan det - hvor bisart det enn høres ut -  også være bevisstgjørende å tenke over hva du tror vil stå i nekrologen din. Vil folk skrive at du levde i harmoni med dine kjerneverdier? Vil de beskrive deg som en person med integritet, som var omsorgsfull, medfølende og pålitelig? Brukte du tid på familie og venner, og viste du dem at de kunne stole på at du ville være der for dem i gode og dårlige tider?

Så dine kollegaer på deg som ærlig og redelig? Eller vil de si - gjerne med et par drinker innabords - at du var ei bitch, egosentrisk og villig til å tråkke på andre for å få det slik du ville? Vil de fortelle historier om hvor grei du var, eller dele en god latter mens de deler erindringer om de tingene du "got away with?" ...

Det er aldri for sent å bli en bedre utgave av seg selv. Du vil alltid være din egen beste lærer, og du kan bli akkurat den du ønsker å være. Aksepter det ansvaret du har som medmenneske... Virkelig innsikt bunner i refleksjoner rundt den du er, den du vil være og det du vil lære...

Ja, ja, noen tanker en tirsdag formiddag...

Ha en fin dag videre, mine venner.

Mvh

Janna

Allehelgenssøndag

I dag er dagen for å minnes vår kjære døde, og tradisjonen tro har vi har vært og besøkt gravene til mange av dem på kirkegården i Rotsund: Min mor, oldefar og oldemor, bestefar og bestemor, onkel Svein og onkel Viktor, onkel Thorleif og Margot, tante Lillemor, og små søskenbarn som døde mange år før jeg ble født. 

Og vi tente lys. For min mor, fordi det er slik vi vil vi huske henne; et ledelys, som guidet oss hvor enn vi dro, og som også ledet oss hjem. Men også som et symbol på det mennesket hun var, vil lyset skinne.  For oss; så vi kan huske henne, minnes henne... alle de gode tingene hun gjorde, latteren som alltid satt løst, og prise oss heldige som fikk lov å være hennes...

For de andre, fordi så lenge vi lever vil vi aldri glemme dem.

 

 Janna