Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 

Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna

Lys langs en fjord 

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 

en sommar blei borte, en haust e på reis, 

og leia e lagt der vi alle må fare 

som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 

men nærar e lysan der menneskan bor, 

som glør gjennom natta fra rimgråe rute 

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 

at lyset og leiken har mørket som pant, 

vi veit at den natta som ligg over landet 

e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør 

så lenge som lysan fra nordnorske grender 

førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 

i elsk og i armod har kysten bebodd 

og tent sine lampe som fyrlys langs leia 

tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 

i mørketidslandet har gått som ei bru 

med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 

med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 

som bål imot natt på ei vinterkald jord 

der frosten skal vike når menneskevarme 

får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.