torsdag 20. november 2014

Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 
Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna


Lys langs en fjord 

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 
en sommar blei borte, en haust e på reis, 
og leia e lagt der vi alle må fare 
som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 
men nærar e lysan der menneskan bor, 
som glør gjennom natta fra rimgråe rute 
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 
at lyset og leiken har mørket som pant, 
vi veit at den natta som ligg over landet 
e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør 
så lenge som lysan fra nordnorske grender 
førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 
i elsk og i armod har kysten bebodd 
og tent sine lampe som fyrlys langs leia 
tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 
i mørketidslandet har gått som ei bru 
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 
med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 
som bål imot natt på ei vinterkald jord 
der frosten skal vike når menneskevarme 
får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

mandag 22. september 2014

Gleden i de små ting

Jeg har for lenge siden forstått at gleden i livet handler om å være tilstede i øyeblikket, uansett hva jeg gjør, eller hvem jeg er sammen med, for fred og glede eksisterer i dette øyeblikket - ikke i fortiden eller fremtiden.

Derfor er det første snøfallet om høsten er ikke bare en årlig, dagligdags hendelse, det er en magisk begivenhet. Jeg gikk til sengs i går, en regnfull, mørk høstkveld, og våknet opp i en ganske
annerledes verden. Og hvis ikke dette er fortryllelse, hva er da det?


Snøen forsvinner nok i løpet av kort tid, den pleier som regel å gjøre det, men enn så lenge gleder jeg meg over de vakre stillebenene snøen skaper, og ser frem til en ny, frisk
 årstid. 

Med vennlig hilsen
Janna

onsdag 25. juni 2014

Et besøk fra fortiden

 I går fikk jeg besøk av fortiden. Et besøk som var meget overraskende, men desto mer gledelig. Så gledelig at jeg ennå føler meg i en tilstand av fortumlet henrykkelse. Det var to søstre, to av min barndom- og ungdoms beste venner. Og i dag tidlig, mens jeg satt og utførte mitt morgenarbeid, banket det på ruten. Jeg så meg forskrekket rundt - det er ikke så ofte det er mennesker på besøk her i skogen på denne tiden av døgnet. Utenfor døren stod på nytt min ungdoms beste venn. Hun stakk bare raskt innom før hun igjen skulle reise, med en gave til meg. En gave i form av brev jeg hadde skrevet til henne for 37-38 år siden.  
Ømhet for de menneskene vi engang var, og for de vi er blitt, er den følelsen jeg sitter igjen med etter besøket. Og etter å ha lest disse brevene. Som en gang i en fjern fortid var skrevet til henne, men som nå var min egen, unge, uerfarne stemme som talte til meg. Det var en merkelig følelse å lese mine egne tanker fra så lenge siden. Men jeg innser òg med forundring at selv om min ferd gjennom livet har bydd på både det ene og det andre, er jeg i bunn og grunn den samme. Og jeg tenker på hvor forunderlig tilfeldig og skjørt livet egentlig er. Vi mennesker er bare tynne, tynne silketråder i den store veven, men hver og en av oss likevel så viktige i den store sammenhengen, i det store teppet, det med det intrikate mønsteret, det som utgjør selve livet. Og en av fellesnevnerne for menneskelig eksistens er ønsket om å finne kjærlighet, indre fred og glede. Også da jeg som 17-18-åring skrev disse brevene. For håpet om å få oppleve glede og kjærlighet, ligger gjemt i selve livet. 

Vi som har levd en stund, vet at glede er ingen selvfølge. Den er avhengig av så mye både rundt oss og inne i oss. Den er en gave som skjenkes oss, noe som skjer oss, og gjerne noe vi får oppleve når vi minst venter det.


Besøket i går - og brevene som ble skjenket meg i dag, var en slik glede. Og mens jeg pakker bort disse sporene fra fortiden, minnes jeg med vemodig glede denne unge jenta som reiste ut i verden; ho var alvorlig, ettertenksom, rar, eventyrlysten, modig, ho skrev brev, ho var faktisk ei tøtte jeg er stolt over å ha kjent... 

Takk, kjære Anita, for at du brakte ho frem fra glemselen.

Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 3. mai 2014

En bestemors håp...

Veien fra himmel til helvete og tilbake kan være kort, det har min familie og jeg opplevd de siste dagene.
Jeg engasjerte meg tidligere i vinter/vår sterkt i debatten om reservasjonsretten. Jeg ble så enormt engasjert og provosert, blant annet fordi saken minnet meg på den gang jeg selv måtte ta abort, og det er ikke er så enkelt som mange ønsker å tro. 

De siste dagene har jeg på nytt blitt minnet på dette, og på hvorfor jeg av mange grunner er glad for at vi har fått beholde reservasjonsretten. Og jeg tenker at det er én gruppe kvinner vi kanskje spesielt burde huske på, nemlig de gravide som oppsøker fastlegen, som midt i lykkerusen over å være gravide, som midt i det de tror er en rutinekontroll, må face det at barnet i maget kanskje ikke er det barnet de trodde de skulle få. Og som kanskje må ta stilling til abortspørsmålet.

Følelsene i en slik situasjon er forferdelige, ubeskrivelige. Å få vite at man kanskje venter et alvorlig sykt barn... Heldigvis slapp mine kjære å ta stilling til om de skulle ta abort. Etter noen forferdelige dager i uvisshet mens de ventet på prøvesvarene, viste det seg at barnet i magen er friskt, og Stein og jeg skal bli besteforeldre til ei lita jente. For en lykke!

Mens jeg i disse ubeskrivelig vonde dagene søkte på nettet etter informasjon, mens følelsene skiftet mellom den ytterste fortvilelse og krampaktig håp, kom jeg over dette lille diktet; kanskje banalt og klisjéaktig i sin såre enkelhet, men likevel; det traff en nerve hos meg - fordi vi mennesker trenger noe å tro på når vi befinner oss i nød... 

Jeg deler det i arbødig respekt for de som av forskjellig grunner har mistet sitt ufødte barn: 

Det finnes et land
bakom tårer
der de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land
bakom tårer
hvor dr
ømmen og framtiden bor
hvor englene stille vokter
hver uf
ødte søster og bror.

 Ukjent forfatter

Med vennlig hilsen
Janna

onsdag 30. april 2014

Livets vakreste vesen

Da jeg leste min danske bloggvenninne Lenes innlegg i dag, som handler om å følge gleden, slo det meg at blant alle de gledene vi mennesker kan erfare, er en av de største å oppdage våre egne iboende muligheter og talenter, for disse er umistelige. Våre egne muligheter, våre egne perspektiv, er noe vi selv forvalter - og ikke noe vi verken kan eller skal takke andre for. Hvis man klarer å frigjøre seg fra tankens åk, alt det som gjør at ens tilstedeværelse i nuet blir forkludret og formørket, hvis man klarer å følge - forfølge - egen glede, være seg bevisst hva som gir en glede, og ikke minst: leve ens gleder, vil man sannsynligvis oppleve essensen av egen eksistens, av livets vakreste vesen. Og da tror jeg kreativitet og talent vil avdekkes; slikt som kan være til inspirasjon for oss selv - og kanskje andre – for det er jo gleden som gjør vår verden til et vakrere sted.
Til ettertanke gir jeg deg et dikt av André Bjerke med på veien mot vår - eller sommer; alt etter hvor du er og befinner deg i livet... 

For smerten den lever på alles munn,
i lyset, så alle kan se den.
Men først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ha en fin langhelg, kjære venner.

Med vennlig hilsen
Janna

tirsdag 15. april 2014

Sjokolade, fargede egg, søte små kaniner...

Ettersom påsken nærmer seg, er jeg nysgjerrig ... Feirer du høytiden? Hvis du gjør det, ser du det som en religiøs høytid eller en sekulær ferie? Kanskje en blanding av begge deler? Går du i kirken? Har du en fest? Maler du egg eller leker gjemsel med dem? Gir du bort påskekurver?
Vi mennesker ser verden fra et punkt, basert på hva vi tror på, basert på vår personlige filosofi. Men hva styrer troen, enten vi tror på Gud, spøkelser, et liv etter døden eller ingenting? 

Svaret på dette spørsmålet er vel som med det meste: 
Vårt aller sterkeste ønske. 
Jeg er nok en skeptiker, tilnærmet ateist, og det har hendt at jeg har blitt spurt: 
"Hva tror du på da?"
ofte i en tone som innebærer at ateister ikke kan, ikke vil eller ikke tror på noe. 

Spørsmålet innebærer for meg noe mer enn bevis og påstander om evolusjon, kvantefysikk, Big Bang osv. For meg dreier spørsmålet seg om hvilke verdier en tror på eller forholder seg til, spesielt uten en tro på en Gud og religion, og det grunnleggende for meg er at ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Så til dem som har villet høre, har jeg presentert 
min liste med verdier som jeg ærer og ønsker å stå for: 

Jeg tror på prinsippet om frihet: 
Alle mennesker er fri til å tenke, tro, og handle som vi velger, så lenge vi ikke krenker andres frihet. 
Jeg tror på fri vilje, frie valg, moralsk skyld, og personlig ansvar. 
Jeg tror på sannhetssøken og på å fortelle sannheten. 
Jeg tror på tillit og troverdighet. 
Jeg tror på rettferdighet og gjensidighet. 
Jeg tror på kjærlighet og troskap. 
Jeg tror på familie, vennskap, og at mennesket er født godt. 
Jeg tror på ære, lojalitet og forpliktelse til familie, venner og medlemmer av samfunnet. 
Jeg tror på tilgivelse når det er genuint ønsket eller tilbudt. 
Jeg tror på vennlighet, sjenerøsitet og kjærlighet. 
Jeg tror på vitenskapen som den beste metoden noensinne utviklet for å forstå hvordan verden fungerer. 
Jeg tror på fornuft og logikk og rasjonalitet som kognitive verktøy for å svare på spørsmål, løse problemer, og utarbeide løsninger på livets mange problemer og vidervordigheter. 
Jeg tror på teknologisk vekst, kulturell utvikling, og moralske fremskritt. 
Sist, men ikke minst: Jeg tror på en ubegrenst kapasitet av menneskelig kreativitet, oppfinnsomhet og vilje til å gjøre det som er grunnleggende godt.

Men, som sagt ovenfor; det er gjerne vårt aller sterkeste ønske som styrer troen... Grunnen til at jeg ikke lenger kan si at jeg er 100 prosent ateist - men skeptiker, er denne: Min mor døde den 18. april i 1996. Jeg tenker på henne hver eneste dag, savnet er fremdeles sårt og vondt. Ville det ikke vært fantastisk om døden innebar en fortsettelse av følelser og en forståelse av at man kan oppleve disse følelsene igjen for mennesker man har mistet. At disse molekylene med elektrisk energi vi består av, er transportmidler for et eller annet... Og at våre kjære bare drar et annet sted...
Ad astra per aspera!

Hva tror du på?
Har du en personlige filosofi?

Ha en god påske.
Med vennlig hilsen
Janna

mandag 31. mars 2014

Perspektivendring

“Change the way you look at things
and the things you look at change.”
 Wayne Dyer


Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 
Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?
Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 29. mars 2014

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...
Ha ei fantastisk helg, mine venner.
Med vennlig hilsen
Janna

søndag 23. mars 2014

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 
 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

lørdag 22. mars 2014

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity
Janet Louise Stephenson
Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.
Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 15. mars 2014

Skattene i hjertet, i et hus med shingel på taket

"Lytt til ditt hjerte. 
Det vet alle ting, fordi det kommer fra verdens sjel, 
og det vil en dag vende tilbake dit."
Paulo Coelho, Alkymisten
Jeg har brukt en del tid på å ta arven min i nærmere ettersyn. Med å komme til terms med historien min. Det måtte gjøres. For at jeg skal kunne leve videre i mitt liv. Hvor jeg kan være meg selv. 

Jeg har underveis oppdaget at blant skrotet og rasket i minnenes hall, har jeg også lagret mange skatter. Jeg fant dem innerst i et kott, skatter som ingen kan ta ifra meg. Skatter som jeg plutselig kan huske på, og i fremtiden ta frem, når jeg opplever noe utfordrende, og som vil hjelpe meg gjennom det. Eller når jeg opplever noe bra, og skjønner at det stemte jo, det jeg innerst inne visste! 

Og jeg kjenner at det gjør meg takknemlig. Å gjenoppdage skattene, kunne ta dem frem i lyset. Jeg trengte det - på samme måte som jeg trenger igjen og igjen å høre at min kjære elsker meg, så trenger jeg igjen og igjen å bli minnet på de tingene skattene i mitt hjerte forteller meg. 

Skattene mine er mangfoldige, og blant dem er historier om levd liv. Historier og erfaringer som evner å berøre meg. De har - møysommelig til tider - blitt en del av min erfaringsbase, og de gir meg økt kunnskap. Og ikke minst et erfaringsperspektiv som er med på å gi meg større livsmot. Men, det er så lett å glemme. Så lett å la dagene og kveldene fly. Og jeg... jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de gode tingene ... Men så merker jeg det... og så tar jeg dem frem igjen. Fordi jeg vet at de betyr mer enn jeg kanskje alltid evner å se. Og fordi livet mitt utgår fra dem. 

Ha ei fin helg. 
Med vennlig hilsen 
Janna

torsdag 6. mars 2014

Minnenes kraft


“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 
Chuck Palahniuk
Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.


Ha en fin dag.
Med vennlig hilsen
Janna

mandag 3. mars 2014

Om hva som former en...

Kroppen har vært så vond at jeg såvidt 
har klart å kreke meg over gulvet. 
Jeg har hatt vondt i magen. 
Jeg har hatt vondt i hodet. 
Jeg har hatt vondt i sjela. 
Jeg har skammet meg. 
Jeg har følt meg liten, 
rar, usikker, 
sårbar...
 Jeg har store deler av mitt voksne liv levd med en til tider overveldende lyst til å bare slippe kontrollen, bare leve helt og fullt, slippe strevet, slippe å prøve å gjøre alt perfekt. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Det var jo det jeg var oppdratt til å være:
en snill og flink pike... 

Og det var jeg. I mange år var jeg en meget snill og meget flink pike, en snill og flink ung jente, en snill og flink voksen dame. Men ikke en ubekymret, lykkelig en. Jeg var altfor alvorlig, altfor ansvarsfull, altfor tenksom, altfor bekymret. 

Jeg vokste opp med to yngre brødre, en far som på grunn av jobben var svært fraværende, og en mor som var kronisk syk. Hun var borte i lange og mange perioder fordi hun lå på sykehus. 39 år gammel fikk hun på toppen av det hele kreft. Da var jeg ti år. I årene som fulgte, utviklet jeg en trang til å undertrykke mine egne behov og følelser, jeg prøvde istedet å gjette mors følelser, gjette hennes ønsker og behov. Ville komme henne i forkjøpet, for å dempe hennes smerter, for å avlaste henne i alt det daglige. 

Det var som om jeg levde med en stor sorg hengende som en skygge over hodet i mange, mange år. Mamma døde da hun var 64 år, men i 25 år hang denne skyggen over meg, over vår lille familie. 

Sorg gjør noe med deg som menneske, og jeg har i arbeidet med å bli kjent med meg selv, skjønt at jeg i mine barndomsår og tidlige ungdomsår utviklet en skyldfølelse i forhold til egne preferanser og følelser, og at jeg mistet kontakten med meg selv, mine ønsker og behov. Istedenfor å utvikle min egen personlighet, den jeg var og det jeg interesserte meg for, ble jeg opptatt av hvordan jeg burde eller skulle være i forhold til andres krav og forventninger. Jeg ble superflink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som var/er bra for meg selv. Dersom jeg en sjelden gang fulgte opp impulsen til å følge egne ønsker eller egne innskytelser, fikk jeg en overveldende dårlig samvittighet. 

Jeg ser at den grunnleggende ideen i mitt hode, var at jeg kun var verdifull dersom jeg oppførte meg ”korrekt” eller presterte i tråd med andres forventninger. Dermed ble mine barndom- og ungdomsår en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og hvis jeg ikke presterte perfekt, fikk jeg en følelse av å være verdiløs. Arbeid og plikter kom foran alt annet.

Jeg har innsett at mye av dette er sannheter for meg den dag i dag. Men jeg jobber med saken, og jeg er stolt over å kunne si at jeg er i ferd med å fri meg fra skammen, at jeg er gladere, helere...  ja, til og med lykkelig!

Ha en fin ny uke, dere òg.
Med vennlig hilsen
Janna 

lørdag 1. februar 2014

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.
(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

onsdag 8. januar 2014

Nye lester...

Noen stor tilhenger av nyttårsforsetter har jeg aldri vært, de er ganske så bortkastede for ei som har et avhengighetsforhold til interessene sine og generelt sliter med å forandre vaner. 
Men siden det å tre inn i et nytt år tradisjonelt er en tid for å reflektere over det som har vært og sette seg nye mål for det som skal bli, har også jeg gjort meg noen tanker. Jeg er dog så voksen og har så stor erfaring på området at jeg ikke sysler med tanker om de store forandringene, eller setter meg veldig ambisiøse mål. Men jeg tror at det er viktig å stanse opp, ta seg en slags mental pause, og se på hva som er bra i livet her og nå. Ja, jeg tror faktisk det er helt vesentlig at man tar seg tid til å se seg litt tilbake, tenke over hva det er som gir mening, føle på takknemligheten og ta mer av nettopp det perspektivet med videre inn i det nye året. 

Når jeg tenker på nyttårsforsetter får jeg et merkelig bilde i hodet: Jeg og alle jeg kjenner har gått på keramikkurs. Vi har laget sjarmerende "forsetter" og setter dem inn i ovnen for å brennes. Jeg vet ikke hva vi gjør med dem når de kreative forsettene er ferdige og glaserte, annet enn at vi tar dem med hjem og setter dem på en hylle for å samle støv... hmmmm...

Etter en del funderinger og rare inni-hodet-bilder, har jeg - i henhold til de lave ambisjonene for prosjektet - funnet ut følgende klisjeer: Livet er her og nå, og ikke i går eller i morgen. Men jeg er også nødt til å investere i min fremtid. Kanskje skal jeg lage meg en liste over det jeg vil oppnå. Lykkes jeg ikke, bør jeg kanskje vurdere å skrinlegge hele prosjektet for ever og alltid... dobbelthmmm... 

Men vet du vet hva jeg ønsker mer enn et nytt nyttårsforsett? Et par koselige, hjemstrikkede lester! For lester minner meg om rolig komfort og varme, og heller det enn et vanvittig forsøk på å stadig forbedre meg selv. Et par myke, gode lester får meg til å tenke på å bremse ned, slappe av ved peisen og å være takknemlig. 

Mål, inspirasjoner, forsetter - dette er alle fantastiske ideer som kan anspore oss... eller holde oss tilbake. Men før vi kan sette oss opp mål eller forsetter - og se dem bli til virkelighet - må vi gi slipp på antakelser og selvsabotering. Hvordan kan vi gjøre dette? Jeg ser at det å sette mål på papiret kan føles herlig. Å iverksette tiltak er nødvendig, men å stresse meg selv opp fordi jeg ikke gjør akkurat det jeg sa jeg ville gjøre, vil ikke gjøre drømmen min til virkelighet. Viljestyrke og negativitet vil ikke fremme langsiktig endring; men kanskje tro vil... 

Hva annet hjelper? Hvis vi vet at et forsett ikke har reelle forutsetninger til å bli gjennomført, hvorfor prøve å gi dem skinn av det? I stedet for "nyttårsforsetter" vil jeg heller kalle mine nyttårsløfter "nyttårslester" :-) Lester holder oss varme og glade, og er koselige å bruke. De kommer i alle forskjellige størrelser og fasonger, laget av forskjellige garntyper, og det finnes alltid noen som er akkurat din størrelse, og perfekt for deg. Vi har et sted, på livsveien, plukket opp ideen om at det er noe egentlig galt med oss, at vi trenger å bli reparert - men hva om vi bare trenger et par nye lester? 

Hvordan ville det være hvis du tenkte: "Det er ingenting galt med meg"? Hvordan ville du nærmet deg 2014 hvis du visste, dypt inne i hjertet, at du er akkurat den du er ment å være? Hva hvis du sluttet å tro at gresset er grønnere på den andre siden ... og fant glede i det som allerede er? Hva om du sa: "Jeg er meg. Dette er mitt liv!" og snudde deg, så på din egen vakre gressplen, så inn i hagen din og så skjønnheten i det du har nå? Hva om du, i stedet for å streve forover, bestemmer deg for å gi slipp på gamle lag med feiltrinn, skam og skyldfølelse? 

Nyttårskvelden brukte jeg til å se innover i meg selv, og feiret (alene sammen med min kjære og en flaske sjampanje, syk og elendig som jeg var) alt jeg er og hva jeg har oppnådd så langt i livet. Jeg så på ham jeg elsker, og alt jeg kunne føle var empati og kjærlighet. Og jeg kikket meg rundt i vårt vakre hjem, rundt i rommene, på alle bitene av livet vårt: Minnene, kampene og lærdommene som har gjort meg til den jeg er, de vidunderlige øyeblikkene og elementene som fremkaller lykke, og jeg sa til meg selv: "Jeg er rik utover mine villeste drømmer. Livet er fullt av godhet. Jeg er velsignet!" 

Og jeg lovte meg selv å være mer til stede i nuet og til å nyte alt som kommer min vei. Jeg ba all den bagasjen av frykt og angst som jeg har holdt på alt for lenge, om å dra til Blokksberg og bli der! 

Det er en mening med alt, også det vi ikke kan se noen mening i. Livet er deilig. På tross av motgang og vanskeligheter. Så jeg vil leve det. Gripe dagen og bruke den. I det nye året skal jeg gi meg selv tid til å gjøre det som føles godt for meg. Huske på at jeg er et verdifullt menneske. Det er bruk for meg, så lenge jeg lever, og jeg er klar til å overleve det som måtte komme. Jeg skal bare trekke på meg en par hjemstrikkede, lester først... (ja, surprise: Jeg har begynt å strikke!) 

Jeg ønsker herved deg et fantastisk 2014!
Hvilken farge har dine lester?



Mvh.
Janna