Overgang...

Jeg har en bloggvenninne - Lene, med bloggen "Poetiske Paradokser", som har skrevet så inspirerende og klokt om det å krysse broer. "Broen" brukes her som metafor på det å starte en ny livsfase, en overgang, det å bevege seg over i ukjent terreng...

Broen min, har jeg en viss (opphetet) følelse av, er i ferd med å manifestere seg, den ligger sannsynligvis like bak neste sving, eller rett nede i dalaveien... Og jeg må dessverre krysse den - slik alle kvinner må.

Livet byr på mange overganger; det er mange broer å krysse for de fleste av oss, og det å akseptere dette, er nært knyttet til motivasjon og livskvalitet. Det å akseptere at det er slik; og at man noen ganger må streve litt for å komme videre, tror jeg gjør at man vil mestre slike oppgaver bedre.

Men - det er et stort "men" med i bildet her - det er ikke så lett å være filosofisk og embracive når hotflashene står i kø, når du "rødmer" heller ukledelig 250 ganger om dagen mens svettfokket står rundt deg, når du prøver å virke uanfektet samtidig som du bare har lyst til å be noen reise til...

 Da hjelper det liksom ikke at forskning viser at rimelig friske kvinner i overgangsalderen med hetetokter og nattesvette har en nesten 30 prosents lavere risiko for å dø i løpet av de neste 20 år, enn kvinner uten disse klassiske overgangsaldersymptomene!

 Hvorfor i huleste heite (!) skal moder natur utfordre menopausale kvinner? Har vi ikke lidd nok, har vi ikke hatt nok å stri med gjennom i snitt 40 år med menstruasjoner og fandens PMS??? Skal vi også svis av i en jævla smeltedigel når vi nå skal transformeres... igjen? Joda, det gir grobunn til ettertanke, men trenger vi flere kroppslige problemer å ivareta i vår alder?? Hva med rynker, vektøkning, rumpesig og puppesig og andre sensitive issues jeg helst ikke vil tenke på en gang!

 Naturens måte å detoxe en kvinnes kropp på, sier du? Yeah, right! Jeg synes jeg ser det for meg: En jævla husets storrengjøring før nedleggelse av eggstokker og livmor, som har holdt selskap for månedlige sykluser og graviditet i en "mannsalder"!

Takk som byr! Men hva kan man gjøre...

Ha en fin dag.
Mvh.
Janna

Morgenarbeid

Jeg liker å stå opp tidlig for å ha tid til det jeg kaller mitt morgenarbeid; å våkne til dagen, å sitte i yndlingsstolen inne eller ute på terrassen, og i fred og ro observere at dagen våkner, drikke en kopp te, mens jeg våkner selv, fysisk og mentalt; oppmerksomme øyeblikk i nuet som føyer døgnets gang, årets sykliske forløp og naturens hendelser inn i sinnet. 

Men i løpet av en lang sommerferie har vi - spesielt den siste tiden - hatt en tendens til å sove litt lengre, og mine morgenstunder har lidt under det. Dette føles nesten som et moralsk svik overfor meg selv, for de tidlige morgenene har en fornyelsesdimensjonen som jeg nesten føler meg avhengig av for å få en god start på dagen. Det har med vanen å gjøre, med tilværelsens rytme, men ikke i vanens mulig drepende kjedelige rutine, mere heller som i et gjenskapende, livgivende ritual i håpets tegn.  

I mitt morgenarbeids kontemplative ro prøver jeg å fange nåtiden, øyeblikket, den aktuelle stunden, men ofte er det slik at det nettopp er i denne stunden at både fortiden og framtiden samler seg. Og det er fint - som oftest - det å se nåtiden i lyset fra en erindret fortid og i håpet om en forventet framtid. I morgenarbeidet står jeg på grensen, men også på møtepunktet, mellom fortid og framtid, og ser begge veier. Og mens jeg ser tilbake på tapene tiden bringer, kommer forventningene til fremtiden til syne. For morgenarbeidet sikter ikke bare imot å gripe stunden, men også mot å plassere denne stunden inn i en større sammenheng. Og å våkne tidlig, til dagen i morgenarbeidet, er å se dagen innfelt i rekken av dager som mitt liv folder seg ut over. Det er å se denne dagen i lys av årets gang, og å se årets gang i denne dagen. 

I dag har jeg hatt en slik morgen. Jeg har sittet og forberedt meg på at hverdagen snart må påbegynnes, ferien er snart over for i år. Og det er greit, det blir fint å begynne på jobb igjen.

Men ennå er det godt å ha kunne la stillheten fra en kontemplativ morgen skylle over meg. I noen deilige timer har jeg opplevd å bli beroliget av lyden fra en levende skog, massert av omfavnelsen av stillhet, badet av romsligheten i ustrukturert tid.

Jeg vet at høsten er en sesong som kan være full av stress for mange av oss. Likevel håper jeg at vi kan finne stunder der stillheten kan lindre, takknemlighet fylle våre hjerter og bevisst tilstedeværelse i hvert øyeblikk gi oss den roen og energien vi trenger. 

Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Janna