Viser innlegg med etiketten hverdagsliv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hverdagsliv. Vis alle innlegg

onsdag 31. januar 2018

Speilbilde i januar

Dagen gryr
med duft av snødekte jorder
månelys og iskald nødvendighet

Jeg kryper sammen mot lampelyset
hjernen går på tomgang
utmattede øye 
tørre nedadgående lepper
møter meg i speilet

Er det slik jeg er
denne trette smuldrende kroppen
eksistensens lemlestelse
sjela er naken i blikket

I resignert avsmak
strekker jeg hånden ut
og skrur på krana

- Janna

lørdag 20. januar 2018

Søvnløs

Altoppslukende 
søvnløshet
anmerkningene i minneboka
er påtrengende

i natt
enda en vinternatt
uvirkelig stille
marerittene gjenspeiler
min egen forakt


Fragmentererte minner 
skrikene gjaller 
nytteløst
i gudeløst mørke

Øyne som knust glass 
motløshetens diamanter
jeg blør
svart smerte
bortenfor forstillelse

- Janna


onsdag 3. mai 2017

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:
Hope that it will get better
and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

søndag 19. februar 2017

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.


Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 


Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

søndag 1. januar 2017

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 
— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

fredag 22. april 2016

Lykkefordelen - vi er best når vi er glade

For x antall år siden - de lærde strides - men noen antyder ca. 3500-4000 år, noen mer, ble begrepet iver eller entusiasme introdusert i noen tekster kjent som Mosebøkene. For rundt 2000 år siden, i en annen bok, kjent som Bibelen, ble begrepet tro fundamentert. For ca. 75 år dukket begrepet positiv tenkning opp, på begynnelsen av 90-tallet var det tillært optimisme som sto i søkelyset, og for 4-5 år siden ble vi presentert for begrepet lykkefordelen.

Foro: Marie Charlotte Cieslak






























Jeg gjorde et Google-søk på disse begrepene, og fant at begrepsinnholdet i alle disse stort sett er det samme: Iver, entusiasme, tro, positiv tenkning og tillært optimisme... alle handler stort sett om det samme: En positiv livsholdning. En generell positiv holdning, eller positiv tenkning. Og det synes å være en bred enighet om at uansett hva man velger å kalle det, har disse vilkårene mye å gjøre med suksess. Både i privatlivet og på jobben.

Det er vanlig å tenke at når noen opplever suksess, er det fordi de så inderlig vil det, ønsker det, og at etter oppnådd suksess blir man lykkelig. Men det er generelt feil, hevder forfatteren av suksessboken The Happiness Advantage, den amerikanske psykologen Shawn Achor. Fordi, for folk flest, vil det nesten alltid være slik at så snart ett suksessfullt mål er nådd, vil man starte jakten på neste; og man blir ikke riktig lykkelig og glad før det-og-det er oppnådd...Dette, hevder han, betyr at sann lykke aldri vil bli funnet. Den gjengse formelen for lykke og suksess må derfor reverseres.

Shawn Akor bruker begrepet lykkefordelen når han diskuterer ideen om at når ens hjerne er positivt fokusert, vil det faktisk føre til høyere ytelse: En positiv innstilling, lykke, fører til suksess. Men ikke nødvendigvis motsatt: Suksess fører ikke automatisk til lykke.

Min erfaring
Preget av negative hendelser tilbake i tid, men fasinert av begrepet lykkefordelen, har jeg tatt det som en utfordring i mitt eget liv. Det har ikke vært enkelt - 
er ikke enkelt. Men jeg har jobbet med min tenkemåte, prøvd å flytte fokus. Fra fremtiden til nåtiden. Jeg har aldri brukt mye tid på å tenke på hva som kunne vært, slik sett er jeg noe av en pragmatiker. Men jeg har hatt en tendens til å tenke mere på framtiden; når... i stedet for å være til stede i øyeblikket, det som er rett foran meg. Så jeg har over lang tid jobbet med meg selv, og vært bevisst på å fokusere på gleden i nåtiden.

Dette har blant annet fått meg til å bli mer oppmerksom på min følelsesmessige tilstand og mitt energinivå, noe som har motivert meg til å gjøre noen grep for å ta vare på meg selv. Til tider har jeg nesten tvunget meg selv til å se etter positivitet i situasjoner, selv når det har virket veldig vanskelig. Dette har vært kjempeviktig for meg, spesielt når helsa har lagt opp til krangler.

Resultatet har kommet gradvis, ingen momentan endring - og tilbakefall forekommer - men jeg merker et skifte i innstilling. Som en som blant annet har slitt med selvbildet hele livet, har jeg for eksempel gått fra å være nesten uutholdelig misfornøyd med meg selv, min egen kropp, med angst, depresjon og tilbaketreknining som resultat, med et vanskelig forhold til mat; skyldfølelse for hver minste lille sjokoladebit jeg puttet i munnen, for hver normale porsjon mat jeg spiste... til å ha et mye sunnere forhold både til meg selv og mat. Har jeg lyst på sjokolade eller noe av det jeg tidligere så på som utskeielser; vel, så spiser jeg det. Vekta mi setter ikke lenger standarden for hva jeg er verdt, for min selvrespekt. Det å spise sunt og holde meg til en middelvei, til det jeg vet fungerer for meg, er blitt mye lettere. Jeg går ikke i kjelleren eller overspiser enorme mengder "fordi jeg har jo allerede sprukket..." Nu driter jeg i det, og spiser gjerne mer, fordi jeg nyter det og har lyst, fordi god mat gir meg glede.

Jeg har også vært i bedre stand til å forholde meg mer nøkternt til ting som skjer, i ulike situasjoner, og min tillit til egen vurderingsevne i beslutningsprosesser har vokst betydelig.

Så, ja, jeg er på mange måter en mer tilfreds person nå enn jeg noen gang har vært, og det føles helt fantastisk. Det å sette hverdagsgleden først, leve fullt og helt i nuet, har bidratt til å gjøre det enklere å takle nedturene. Jeg vet at fremtiden vil bringe både sorg og glede, men å vite at jeg kan gjøre en forskjell i hvordan jeg oppfatter ting, har gjort små underverker for meg. Skulleburder blir oftere enn før til jeg kan...eller jeg skal...eller jeg har lyst til... 


Foto: Marie Charlotte Cieslak


























Det det koker ned til er:
En positiv holdning er det som utgjør forskjellen; det er ikke mye som kan slå eller veie opp for denne lykkefordelen. Utdanning kan for eksempel ikke veie opp for det. Ifølge Shawn Achor har noen av USAs smarteste og best utdannede presidenter vært de dårligste lederne. Og noen av de største presidentene, som Abraham Lincoln, hadde svært lite formell utdanning. Og her må jeg bare benytte anledninga: Jeg har møtt lærere som har mangelfull formell utdanning, men som likevel er eksellente pedagoger, og motsatt: lærere som har flust opp av vekttall, men som totalt mangler pedagogiske evner...

Talent kan heller ikke veie opp for en negativ holdning. Verden er fylt med dyktige mennesker som aldri vil oppnå personlig eller profesjonell suksess. Se en sesong eller to av Idol eller Norske talenter, så skjønner du hva jeg mener. Talent som ikke er drevet av en riktig holdning har en tendens til å renne ut i sanden før showet er over.

En mulighet kan åpne dører for deg, men uten positiv tenkning vil du ikke kunne gjøre mest mulig ut av dine sjanser.

Det er svært vanskelig å lykkes uten hjelp av andre mennesker, eller i det minste være omgitt av rett type mennesker. Men selv det vil ikke garantere suksess. Et team uten hjertelag, uten en positiv holdning, vil ikke komme veldig langt.

Det finnes rett og slett ingenting som overgår en positiv holdning. Den holder deg gående når andre stopper opp, den frigjør en overflod av energi, en energi som du kanskje ikke engang vet du har, men som får deg gjennom de tøffeste tider når du trenger det.


Det meste ordner seg, går seg til!

Med ønsker om en fin dag,

Janna

lørdag 28. november 2015

En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 
Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen
Janna

søndag 25. oktober 2015

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på
Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.
Vennlig hilsen
Janna

mandag 31. mars 2014

Perspektivendring

“Change the way you look at things
and the things you look at change.”
 Wayne Dyer


Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 
Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?
Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.
Med vennlig hilsen
Janna

torsdag 6. mars 2014

Minnenes kraft


“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 
Chuck Palahniuk
Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.


Ha en fin dag.
Med vennlig hilsen
Janna

mandag 3. mars 2014

Om hva som former en...

Kroppen har vært så vond at jeg såvidt 
har klart å kreke meg over gulvet. 
Jeg har hatt vondt i magen. 
Jeg har hatt vondt i hodet. 
Jeg har hatt vondt i sjela. 
Jeg har skammet meg. 
Jeg har følt meg liten, 
rar, usikker, 
sårbar...
 Jeg har store deler av mitt voksne liv levd med en til tider overveldende lyst til å bare slippe kontrollen, bare leve helt og fullt, slippe strevet, slippe å prøve å gjøre alt perfekt. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Det var jo det jeg var oppdratt til å være:
en snill og flink pike... 

Og det var jeg. I mange år var jeg en meget snill og meget flink pike, en snill og flink ung jente, en snill og flink voksen dame. Men ikke en ubekymret, lykkelig en. Jeg var altfor alvorlig, altfor ansvarsfull, altfor tenksom, altfor bekymret. 

Jeg vokste opp med to yngre brødre, en far som på grunn av jobben var svært fraværende, og en mor som var kronisk syk. Hun var borte i lange og mange perioder fordi hun lå på sykehus. 39 år gammel fikk hun på toppen av det hele kreft. Da var jeg ti år. I årene som fulgte, utviklet jeg en trang til å undertrykke mine egne behov og følelser, jeg prøvde istedet å gjette mors følelser, gjette hennes ønsker og behov. Ville komme henne i forkjøpet, for å dempe hennes smerter, for å avlaste henne i alt det daglige. 

Det var som om jeg levde med en stor sorg hengende som en skygge over hodet i mange, mange år. Mamma døde da hun var 64 år, men i 25 år hang denne skyggen over meg, over vår lille familie. 

Sorg gjør noe med deg som menneske, og jeg har i arbeidet med å bli kjent med meg selv, skjønt at jeg i mine barndomsår og tidlige ungdomsår utviklet en skyldfølelse i forhold til egne preferanser og følelser, og at jeg mistet kontakten med meg selv, mine ønsker og behov. Istedenfor å utvikle min egen personlighet, den jeg var og det jeg interesserte meg for, ble jeg opptatt av hvordan jeg burde eller skulle være i forhold til andres krav og forventninger. Jeg ble superflink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som var/er bra for meg selv. Dersom jeg en sjelden gang fulgte opp impulsen til å følge egne ønsker eller egne innskytelser, fikk jeg en overveldende dårlig samvittighet. 

Jeg ser at den grunnleggende ideen i mitt hode, var at jeg kun var verdifull dersom jeg oppførte meg ”korrekt” eller presterte i tråd med andres forventninger. Dermed ble mine barndom- og ungdomsår en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og hvis jeg ikke presterte perfekt, fikk jeg en følelse av å være verdiløs. Arbeid og plikter kom foran alt annet.

Jeg har innsett at mye av dette er sannheter for meg den dag i dag. Men jeg jobber med saken, og jeg er stolt over å kunne si at jeg er i ferd med å fri meg fra skammen, at jeg er gladere, helere...  ja, til og med lykkelig!

Ha en fin ny uke, dere òg.
Med vennlig hilsen
Janna 

lørdag 1. februar 2014

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.
(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

lørdag 5. oktober 2013

Tålmodighetens dyd

Av og til føles det som om livet mitt beveger seg i et frenetisk, spole-hurtig-fremover-tempo. Det krever evne til å følge med, men også evne til å være tålmodig. Dette siste er en evne jeg sliter med å få taket på, men som helt klart er en kvalitet som bidrar til større følelse av velvære generelt. 
Jeg har i det siste hatt det ganske hektisk, og ingen som kjenner meg, vil vel påstå at tålmodighet er min fremste dyd - noe jeg er veldig klar over selv... Derfor har jeg tenkt godt over begrepet. Og jeg har begynt å forstå at tålmodighet i virkeligheten består av tre aspekter: 

Én er utholdenhet. Det er kapasitet til å fortsette selv om du ennå ikke kan se sluttresultatet. Det er det som holder oss i bevegelse mot målet vårt, og dermed hjelper oss med å oppnå våre drømmer. Denne egenskapen besitter jeg, tror jeg.

To er aksept. Akseptere at uansett hva som skjer akkurat nå er tingenes tilstand slik de er. Dette er også noe jeg tror jeg evner - til en viss grad.

Den tredje er en følelse av fred eller ro i møte med det som faktisk er. Her tror jeg at jeg nok sliter litt, men jeg er blitt flinkere til å innse at visse ting må man bare legge fra seg, gi slipp på, ikke alt lar seg kontrollere, og at all ting har sin tid...

For å forstå hva tålmodighet virkelig er, og viktigheten av det, har jeg måttet snu på saken, og spørre meg selv hva utålmodighet er. Og jeg har kommet frem til at utålmodighet først og fremst en følelse av irritasjon, deretter kommer en følelse av sinne, og helt til slutt; raseri. Her kan jeg kjenne meg igjen, i alle fall i det første momentet; for jeg er sjelden veldig sint eller rasende...(?) 

Så, hva kan vi oppnå ved å prøve å være mer tålmodig? 
Til syvende og sist gjør tålmodighet oss i stand til å handle mer mindfullt og klokt, ikke minst til å holde irritasjon og sinne under kontroll! Jeg opplever selv at når jeg klarer å roe ned, får jeg også mer ro i sjelen når ting er utfordrende. Jeg tror også at man kan oppnå bedre relasjoner med andre mennesker - det være seg barn, kolleger, ektefelle, foreldre... Ja, jeg tror faktisk at tålmodighet er den kvalitet vi trenger aller mest i høytfungerende relasjoner. Den tillater oss å "henge der"; holde det gående, enten det gjelder på det personlige planet, i en prosess, eller på jobben. 

Ikke mist gjelder det å ha tålmodighet med oss selv! 
For jøssenavn; trenger ikke de fleste av oss mer av det? Jo mer tålmodighet og medfølelse vi har for oss selv, jo mer vi kan og vil vi lære. I tillegg tror jeg at vi bare kan være så tålmodig med andre som vi er med oss ​​selv! 

Ha en fin dag.
Mvh.
Janna

mandag 12. august 2013

Overgang...


Jeg har en bloggvenninne - Lene, med bloggen "Poetiske Paradokser", som har skrevet så inspirerende og klokt om det å krysse broer. "Broen" brukes her som metafor på det å starte en ny livsfase, en overgang, det å bevege seg over i ukjent terreng...

Broen min, har jeg en viss (opphetet) følelse av, er i ferd med å manifestere seg, den ligger sannsynligvis like bak neste sving, eller rett nede i dalaveien... Og jeg må dessverre krysse den - slik alle kvinner må.

Livet byr på mange overganger; det er mange broer å krysse for de fleste av oss, og det å akseptere dette, er nært knyttet til motivasjon og livskvalitet. Det å akseptere at det er slik; og at man noen ganger må streve litt for å komme videre, tror jeg gjør at man vil mestre slike oppgaver bedre.

Men - det er et stort "men" med i bildet her - det er ikke så lett å være filosofisk og embracive når hotflashene står i kø, når du "rødmer" heller ukledelig 250 ganger om dagen mens svettfokket står rundt deg, når du prøver å virke uanfektet samtidig som du bare har lyst til å be noen reise til...

 Da hjelper det liksom ikke at forskning viser at rimelig friske kvinner i overgangsalderen med hetetokter og nattesvette har en nesten 30 prosents lavere risiko for å dø i løpet av de neste 20 år, enn kvinner uten disse klassiske overgangsaldersymptomene!

 Hvorfor i huleste heite (!) skal moder natur utfordre menopausale kvinner? Har vi ikke lidd nok, har vi ikke hatt nok å stri med gjennom i snitt 40 år med menstruasjoner og fandens PMS??? Skal vi også svis av i en jævla smeltedigel når vi nå skal transformeres... igjen? Joda, det gir grobunn til ettertanke, men trenger vi flere kroppslige problemer å ivareta i vår alder?? Hva med rynker, vektøkning, rumpesig og puppesig og andre sensitive issues jeg helst ikke vil tenke på en gang!

 Naturens måte å detoxe en kvinnes kropp på, sier du? Yeah, right! Jeg synes jeg ser det for meg: En jævla husets storrengjøring før nedleggelse av eggstokker og livmor, som har holdt selskap for månedlige sykluser og graviditet i en "mannsalder"!

Takk som byr! Men hva kan man gjøre...

Ha en fin dag.
Mvh.

Janna

tirsdag 2. oktober 2012

Verdien av god helse

Verdien av god helse oppdager man ofte ikke før man har mistet den...

Det har slått meg noen ganger den siste tiden, at vi mennesker ofte slenger ut av oss allmenngyldige "sannheter" uten at vi nødvendigvis tenker over hva vi egentlig sier... En av disse "sannhetene", som også jeg har brukt ved flere anledninger, er dette utsagnet: "Uten helse har du ingenting"...  Men det er faktiskt respektløst og uforstandig å slå fast noe slikt overfor de mennesker som faktisk sliter med helsa av ymse grunner, kronisk eller midlertidig - i alle fall hvis vi tenker på "helse" som noe som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Lever de som er syke dårligere liv enn de som er friske? Hvem har rett til å degradere andres liv, hvem kan sette seg til doms over den livskvalitet andre opplever; uavhengig av "god" helse eller ikke...
Helse er ofte avhengig av konteksten av våre liv, og det å definere menneskers livskvalitet, vår kontekst, på bakgrunn av vår helse er galt. For de fleste faktorene som bidrar til vår gode eller dårlige helse er utenfor vår kontroll.

Det er mange ideer og meninger om hva som er god helse, eller hva en meningsfull, sunn livsstil føles som eller er. Det kan sies at helse bør være en naturlig tilstand, eller i det minste en konsistent tilstand av velvære. Men hva er en naturlig tilstand? Det er mange mennesker som aksepterer smerter og ubehag i kroppen som en del av livet, som en nødvendig tilstand, nettopp fordi de er i live... Smerten blir ansett å være en motivator, noe for kroppen å kjempe mot. Man godtar denne tilstanden fordi man ser at det er så mange mennesker med helseplager og så få mennesker fri for problemer.
Det som er sant er at all verdens penger ikke kan kjøpe en fri fra sykdom og smerter (kanskje en sannhet med modifikasjoner...); her stiller vi  alle med samme handikap, vi står like nakne og ribbet, og må face prøvelsene med kun det vi eier av personlige egenskaper.

Helse har til alle tider vært en essensiell verdi for mennesket. Det gjenspeiler seg blant annet i de store religionene som er rike på løfter om helse som belønning og sykdom som straff.
Men helse er så mye mer en bare det som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Det er et holistisk fenomen, og er vevd inn i alle sider av livet og samfunnet. Det er relativt i den forstand at begrepet helse erfares og bedømmes i forhold til hva man finner det rimelig å forvente ut fra alder, sykdomsbyrde og sosial situasjon. Ikke minst er helse et personlig fenomen. Vi mennesker er ulike. Derfor må helse som mål og veiene til helse bli forskjellige fra individ til individ.
Jeg forbinder helse med blant annet trivsel, humør, mestring, overskudd og energi. En optimal mulighet til å fylle de oppgavene og rollene man er sosialisert inn i, overskudd i forhold til hverdagens krav. Jeg er også opptatt av funksjon - hvordan kroppen, og for den saks skyld også sjelen, fungerer i dagliglivet.


 Alle disse begrepene: Trivsel, humør, mestring, overskudd, velvære, energi, funksjon og livskvalitet... henger igjen nøye sammen i min bevissthet om ”det gode liv”. Begrepet "helse" koker da ned til å handle om ressurser, en totalopplevelse, et personlig, situasjonsbetinget fenomen, og det handler ikke først og fremst om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Akkurat dette henger også nær sammen med de livserfaringer man har gjort og de krav man stiller til et godt liv.

Men det handler ikke nødvendigvis om det perfekte liv... Det handler om evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav, og om å aksepterer at funksjonsevne varierer med ulike stadier i et menneskes livsløp.

Derfor bør ingen degradere en annens liv til "ingenting"...

Ha en fin dag, mine venner.
Mvh
Janna

fredag 21. september 2012

Prosesser


Alt er i konstant forandring og utvikling. Det betyr at alt opphører og at ingenting varer ved. Samtidig har livet en syklus, en rytme; som flo og fjære, storm og stille, larm og ro. Jeg prøver å kjenne på rytmene, leve med dem, og prøver å ikke bekymre meg unødig. Men det er jammen meg ikke alltid like lett. Jeg har vært inne i en lengre periode nå der ting har ballet på seg, det har stormet litt rundt helsa, og jeg har virkelig måttet kjempe for å ikke bli helt revet overende av stormkastene.
 Jeg liker å tenke  - og prøver å leve i henhold til det - at vi selv er ansvarlige for vårt liv og virke, og alt kan skapes. Mulighetenes opphav er ingenting annet en ren bevissthet. Uansett hva vi tenker - negativt eller positivt - setter det preg på vår virkelighet. Tankene setter frø i sinnet! Planter vi positive frø, og dyrker og nærer disse frøene,  vil de vokse opp, og inneha en positiv, skapende kraft...

Så når livet oppleves som en eneste stor krise; når det ene avløser det andre, blir det eksta viktig for meg å nyte de øyeblikkene som gjør at livet tross alt føles godt å leve. Bare det å ta med tekoppen ut på trappa, nyte dagen, nyte sostrålene et par minutter... se min kjære i arbeid på huset vårt; drømmehjemmet vi har skapt for oss selv her i skogen. For kanskje et lite øyeblikk å glemme det uakseptable, det som jeg kjenner at jeg har vært så himla redd for i det siste, som  har gjort nettene lange og søvnløse.

Men heldigvis - og jeg har ikke ord for å beskrive den følelsen av lettelse og glede da jeg her om dagen fikk beskjed på sykehuset om at alt var i orden - det vi hadde fryktet var ikke noe å bry seg om! Fremtiden var fremdeles en realitet.
 
Jeg har vært igjennom denne prosedyren så mange ganger, og jeg har alltid vært overbevist om at ting ville ordne seg. Jeg kommer fra en familie med uhyggelig mange tilfeller av kreft, og helt siden jeg var 19-20 år har jeg vært innrullert i et mammografiprogram, med ultralyd , MR og vevsprøver ved den minste lille mistanke om at noe kunne være galt. Jeg er gentestet, sjekket og kontrollert så nøye at det hele er blitt ren rutine. Flere ganger har man funnet "noe", men alltid har dette "noe" vist seg å være "ufarlig". Jeg har aldri vært nervøs før, men denne gangen var det tøft å vente på prøvesvarene: Var den kulen jeg hadde kjent så lenge, som legene ut i fra bildene etc. mente var mistenkelig, ondartet?

Det er opprivende å gå gjennom en prosess der man frykter at man er alvorlig syk, spesielt for de av oss som har sett våre kjære svinne hen, og til slutt dø. Jeg unner ingen den grufulle opplevelsen det er å være i en slik situasjon. Min mor døde da hun var 64 år gammel, etter en nesten 26 år lang kamp mot kreften; frykten denne siste tiden har vært at mine barn, mine kjære, skulle måtte gjennomleve noe slikt.
 
Men jeg har vært heldig, og ingen aner hvor takknemlig og ydmyk jeg er i forhold til det at jeg er frisk! Jeg takker for det - hvem aner jeg ikke, men uansett sender jeg et stort og inderlig "Takk" ut i evigheten og lar det være med det!

Nå håper jeg bare at nerveskaden etter nyredonasjonen blir leget, og at formen og energien kommer tilbake, slik at jeg kan komme meg på jobb igjen snart!

I alle fall: Det ser ut til at regnet har tatt seg en pause, for sola skinner (inn gjennom ufattelig skitne vinduer, men det gir eg blanke i!), så jeg skal ta meg en luftetur ... kanskje finner jeg noen tyttebær...

 Ha en strålende fredag, mine venner.
Mvh
Janna

torsdag 26. april 2012

Hagedrømmer

Det våres så smått ute, det går ikke veldig fort, men vi er på vei mot varmere tider og alt det som varmere tider innebærer; lunsj og middager ute på terrassen og ikke minst: litt rosévin i glasset i solveggen...
Huset i skogen går mot sin andre sommer, og i fjor ble drømmen om to deilige terrasser oppfylt...

For flere bilder av terrassenen våre og fjorårets resultat, se disse linkene:
Høsten lister seg på tå

Nå sitter vi atter her i Huset i skogen planlegger og drømmer om hvordan vår framtidige hage skal se ut. I år er det planeringsarbeider og plen som står på dagsordenen.
Vel, den som lever får se, som min avdøde mor pleide og si...

 Været er forøvrig deilig her i dag; opp mot ti grader i skyggen, og hage eller ei, jeg  - som har fri fra jobben i dag -  skal sette meg ut på terrassen med tekoppen og nyte solas varmende stråler. Utenfor terrassen er det realitetenes verden som venter meg; det meste av "hagen" ligger under et dekke av snø, men det tiner... og håpet er lysende grønt!
Ha en deilig dag, du også!
Mvh
Janna

onsdag 28. mars 2012

Tro og valg

"Åndelighet" er et populært begep for tiden, og jeg har tenkt en del på dette - hva som ligger i begrepet. ... Religionen har gjennom tusenvis av år forsøkt å lage systemer og struktur for åndelighet og tro, noe som har ledet til maktovergrep og undertrykkelse. Men hvem eier åndeligheten og forståelsen av denne om ikke individet selv?

Personlig forbinder jeg ikke åndelighet med noe som har med religion å gjøre - i den forstand man forstår religion som forbundet med et eller annet, guddommelig overordnet  vesen. For meg handler åndelighet om intuisjon, magefølelse, smerte og lykke...
Jeg underviser blant annet i religion, livssyn og etikk - rle - og mine elever har ved flere anledninger spurt meg om hvordan jeg kan undervise i "kristendom" når jeg ikke er kristen...

Vel, jeg har prøvd å være så ærlig jeg har kunnet, og for det første forklart at faget ikke dreier seg om "kristendom", dernest at jeg ikke tror på en guddommelig, overordnet kraft; jeg har en rasjonalistisk tilnærming til tilværelsen, og at det å "tro" er noe som man egentlig må bestemme seg for, noe en må ønske å gjøre, ville... For det å "tro" handler på en måte om å tilsidesette ens rasjonelle tenking og viten.

I den forstand jeg evner å forholde meg til en religion, måtte det være til buddhismen. Det som tiltaler meg ved buddhismen er at det er ingen Gud som skal tilbes. Buddhismen er den eneste av verdsreligionene som lærer at det ikkje fins noen allmektig skapergud. Det fins guder i buddhismen, men de har ingen skapende eller frelsende makt.  Buddha selv er heller ingen gud. Gudene i buddhismen er ikke annet enn mennesker som på grunn av sin godhet blir født på nytt som guder.

 Buddhismen innehar elementer av både religion, filosofi, psykologi og samfunnsanalyse, men er ingen av delene. Den er en måte å leve på, en livsstil. Det grunnleggende med buddhismen er å forsøke å forholde seg til at livet er i konstant forandring, og det er opp til hver enkelt å gjøre det beste ut av hvert øyeblikk. Hvert øyeblikk i livet er unikt, og vi som mennesker har mulighet enten til å handle ut i fra vaner, forutinntatthet og innbilninger, eller - som buddhismen anbefaler og holder fram som mulig - med våken tilstedeværelse og nærhet til det som er, i stedet for det vi forestiller oss.
En besnærende og optimistisk forståelse av tilværelsen, og noe jeg kan forholde meg til... 

Hvordan er det med deg; har du noe forhold til begrepet?
Ha en fin dag!
Mvh
Janna

onsdag 7. mars 2012

Ovnsbakt ratatouille

Ratatouille er noe av det beste jeg vet. Enkelt, godt, og med rene råvarer i, er dette en rett som vi ofte tyr til her i huset- gjerne på dager som i dag når vi egentlig ikke har "noe" i huset...

En klassisk ratatouille lages av aubergine, squash, løk, tomater og timian og stekes i panne. Jeg lager en noe annen variant med noen andre ingredienser, og jeg baker den i ovn. Og ratatouille bakt i ovn blir så mye bedre og mer smakfull enn den tradisjonelle stekte, som ofte ender opp som en mosete grøt pga. for mye røring. Bakt i ovn blir ratatouillen nesten søt, med herlige, bakte aromaer, og en deilig tekstur.
Ingredienser, sånn litt på slump:
1 rødløk
1-2 hvitløksfedd
1 rød og/eller gul paprika
Sjampignon
Brokkoli
ca 5 flådde tomater eller en boks hakkede tomater
Noen laubærblad...
Litt friske eller tørkede urter som timian, persille og oregano...
God olivenolje til å steke i
Smør
Salt
Pepper
Balsamicoeddik
Basilikumblader
Fremgangsmåte:
Forvarm ovnen til 180 grader.
Grønnsakene vaskes, renses og kuttes i passende, men litt grove biter. Alt has i en høvelig form, god olivenolje og krydder tilsettes og det hele puttes i stekeovnen. Dekk formen med aluminiumsfolie og bak i ca 45 minutter. Nå vil grønnsakene fortsatt ha fargene inntakte - og det vil være grønnsakssaft i bunnen av formen. 

Fjern aluminiumsformen og bak i enda 30-45 minutter til, men følg med hele tiden. Grønnsakene er ferdig når mesteparten av saftene har fordampet og de har fått en litt mørkere, bakt farge.

Fjern urtekvastene og server - straks eller ved romtemperatur eller når det er kaldt... ratatouillen blir bare bedre av å stå...
 Før servering tilsetter jeg litt balsamicoeddik, samt friske basilikumblader som rives og drysses over. Server ratatouille som tilbehør til stekt fisk, kylling eller kjøtt, eller som en selvstendig rett på en skive ristet brød med et godt dryss med revet parmesan og ev. tynne skiver spekeskinke ved siden av.
Kos på en vanlig tirsdag...

Ha en fin dag
Mvh
Janna

onsdag 4. januar 2012

Hverdagstilfredshet, tilfredshet i hverdagen, tilfreds hver dag...

Jula er over, og det kjennes godt å være tilbake i hverdagen. Julebobla er et flott sted å være; en stund, men det er hverdagene jeg liker best. Jeg dyrker rett og slett den gode hverdagen, det er den som gjør meg godt, den som inspirerer og gjør meg tilfreds.
Essensen i en god hverdag for meg er glede, kjærlighet, latter... Så banalt, men så essensielt! Alt dette opplever jeg i mange ting: i mitt arbeid, sammen med min kjære, sammen med mine barn, barnebarnet... over et godt måltid, en måneskinnsnatt i skogen, nyfødte valper...Og det handler for meg om en indre bevissthet, en innstilling til hva jeg kan være for meg selv, men enda viktigere: hva kan jeg være for andre.

Det handler også om å få leve ut min lengsel etter hva jeg virkelig kan og vil, om å utvikle og kultivere det som gjør meg til et bedre menneske, en bedre utgave av meg selv; mer lykkelig, inspirert og tilfreds. 

Og jeg tror at livskraft, tilfredshet, å leve livsbejaende, er et valg man gjør, en viljeshandling som man må bekrefte for seg selv, ofte, hver dag. Det er ikke sikkert man vil leve smertefritt på den måten, men det kan være en nøkkel til å leve mer i takt med en selv og sine ønsker.

Store sjeler har viljer; svake har bare ønsker. 
 Kinesisk ordtak

Ha en flott onsdag!
Mvh
Janna