Prosesser

Alt er i konstant forandring og utvikling. Det betyr at alt opphører og at ingenting varer ved. Samtidig har livet en syklus, en rytme; som flo og fjære, storm og stille, larm og ro. Jeg prøver å kjenne på rytmene, leve med dem, og prøver å ikke bekymre meg unødig. Men det er jammen meg ikke alltid like lett. Jeg har vært inne i en lengre periode nå der ting har ballet på seg, det har stormet litt rundt helsa, og jeg har virkelig måttet kjempe for å ikke bli helt revet overende av stormkastene.

 Jeg liker å tenke  - og prøver å leve i henhold til det - at vi selv er ansvarlige for vårt liv og virke, og alt kan skapes. Mulighetenes opphav er ingenting annet en ren bevissthet. Uansett hva vi tenker - negativt eller positivt - setter det preg på vår virkelighet. Tankene setter frø i sinnet! Planter vi positive frø, og dyrker og nærer disse frøene,  vil de vokse opp, og inneha en positiv, skapende kraft...

Så når livet oppleves som en eneste stor krise; når det ene avløser det andre, blir det eksta viktig for meg å nyte de øyeblikkene som gjør at livet tross alt føles godt å leve. Bare det å ta med tekoppen ut på trappa, nyte dagen, nyte sostrålene et par minutter... se min kjære i arbeid på huset vårt; drømmehjemmet vi har skapt for oss selv her i skogen. For kanskje et lite øyeblikk å glemme det uakseptable, det som jeg kjenner at jeg har vært så himla redd for i det siste, som  har gjort nettene lange og søvnløse.

Men heldigvis - og jeg har ikke ord for å beskrive den følelsen av lettelse og glede da jeg her om dagen fikk beskjed på sykehuset om at alt var i orden - det vi hadde fryktet var ikke noe å bry seg om! Fremtiden var fremdeles en realitet.

 

Jeg har vært igjennom denne prosedyren så mange ganger, og jeg har alltid vært overbevist om at ting ville ordne seg. Jeg kommer fra en familie med uhyggelig mange tilfeller av kreft, og helt siden jeg var 19-20 år har jeg vært innrullert i et mammografiprogram, med ultralyd , MR og vevsprøver ved den minste lille mistanke om at noe kunne være galt. Jeg er gentestet, sjekket og kontrollert så nøye at det hele er blitt ren rutine. Flere ganger har man funnet "noe", men alltid har dette "noe" vist seg å være "ufarlig". Jeg har aldri vært nervøs før, men denne gangen var det tøft å vente på prøvesvarene: Var den kulen jeg hadde kjent så lenge, som legene ut i fra bildene etc. mente var mistenkelig, ondartet?

Det er opprivende å gå gjennom en prosess der man frykter at man er alvorlig syk, spesielt for de av oss som har sett våre kjære svinne hen, og til slutt dø. Jeg unner ingen den grufulle opplevelsen det er å være i en slik situasjon. Min mor døde da hun var 64 år gammel, etter en nesten 26 år lang kamp mot kreften; frykten denne siste tiden har vært at mine barn, mine kjære, skulle måtte gjennomleve noe slikt.

 

Men jeg har vært heldig, og ingen aner hvor takknemlig og ydmyk jeg er i forhold til det at jeg er frisk! Jeg takker for det - hvem aner jeg ikke, men uansett sender jeg et stort og inderlig "Takk" ut i evigheten og lar det være med det!

Nå håper jeg bare at nerveskaden etter nyredonasjonen blir leget, og at formen og energien kommer tilbake, slik at jeg kan komme meg på jobb igjen snart!

I alle fall: Det ser ut til at regnet har tatt seg en pause, for sola skinner (inn gjennom ufattelig skitne vinduer, men det gir eg blanke i!), så jeg skal ta meg en luftetur ... kanskje finner jeg noen tyttebær...

 Ha en strålende fredag, mine venner.

Mvh

Janna