Ateistens tanker på palmesøndag

Det kanskje kjedeligste spørsmålet man kan stille om en religion, er om historien er sann. Jeg mener personlig at ingenting som omhandler overnaturlige hendelser, handlinger eller evner, kan være sanne, men det er ikke en grunn i seg selv til å avfeie religion i sin helhet - akkurat som man ikke ville forkaste "Anna Karenina" eller "Markens grøde" med begrunnelsen at historiene er fiksjon. Religioner har mye innhold som er for interessant, klokt og trøstende til å bli overlatt til troende alene.

For kristne er den tiden vi går inn i nå mørk og trist. Påsken markerer en hendelsesrekke av katastrofale feil. 

Historien er dyster til det ekstreme: Han - Jesus - var snill, sjenerøs, oppriktig og klok. Han sto sin mor nær og var de fattige og ensommes venn. Han trodde på kjærlighet og tilgivelse. Hans empatiske evner var uomtvistelige: Han forsto hva lidelse var og ønsket å skape en bedre verden. Og likevel endte det hele i ydmykelse, svik og ubeskrivelig, uutholdelig smerte. En av hans beste venner forrådte ham. Han ble anklaget og dømt på falskt grunnlag. Hans følgere forlot ham. Han ble spikret opp på et kors og etterlatt for å dø. Han led samme skjebne som kriminelle og utstøtte. Mange jublet for det. De fleste ga egentlig faen - i lang tid.

Ingen vet om dette virkelig skjedde som beskrevet. Men det er egentlig ikke poenget her. Sannhetsgehalten i historien er ikke den avgjørende faktoren. Jesus var ikke Guds sønn, la det være klart, men historien har likevel mer enn nok kraft i seg til at vi også i dag kan lære et par viktige ting.

Jesus er en symbolsk karakter, et representativt menneske. Ingen kan være som ham hele tiden. Men de fleste av oss er litt som ham av og til. Historien om hans lidelse er en strategisk overdrevet versjon av livet, den representerer all menneskelig erfaring med mer generelle sorger. Forferdelige ting skjer. Hele tiden. Barn drepes i forferdelige gassangrep i meningsløse kriger. Terrorister kjører ned tilfeldige, uskyldige mennesker. Sykdom tar daglig utallige liv. Familier plittes. Bedrifter går konkurs...Alvorlige prøvelser og perioder med elendighet er en del av den kontrakten vi inngikk da vi ble født. Det er en del av livet for de fleste.

Det var en genistrek av kristendommen å gjøre sin sentrale figur til en vanlig person, ikke en idealisert, allmektig guddom, men en karakter utsatt for all mulig nedverdigende behandling. På samme tid insisteres det på hans status: Han er både kongenes konge og et vanlig, feilbarlig menneske. Dette var et virkelig revolusjonerende trekk med en dyp sentral trøstemelding.

For hva er det som kjennetegner et godt liv? Hva bør betraktes som suksess? Påskens budskap tilbyr et overraskende og nyttig svar: Suksess handler ikke om verdslig rikdom og triumf, det handler om å bruke ens egen lidelse til å ha medfølelse med andre, til å hjelpe andre.

Det er også en annen side ved påskehistorien. Korsfestelsen blir presentert som forferdelig, men katastrofen blir en anledning til å fremme tilgivelse i stedet for hevn.

De siste ordene Jesus i følge overleveringene skal ha sagt før han døde, var bønnfallende: "Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør." Heri ligger den fascinerende erkjennelsen av at grusomhet er et symptom på mangel på kjærlighet og empati. Folk som liker å påføre andre smerte og sorg, er selv traumatiserte ofre, snarere enn umenneskelige. De har ikke kontroll over seg selv og sine handlinger. Så istedet for å fordømme, må vi tilgi, forstå, vise empati, ikke utøve hevn.

Vi trenger alle forbilder, guider som viser oss hvordan vi kan håndtere de vanskelighetene livet unektelig byr på, noen som kan gi oss håp, trøst og oppbyggelse. Den kristne fortellingen om påsken er en eksemplarisk pedagogisk fortelling. Vi burde kanskje ikke bekymre oss så mye om hvorvidt historien er helt sann. Det som betyr noe er om hvorvidt den er nyttig.

Ha en god påske.

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Om valg og elendighet

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan jeg takler hverdagen med en kronisk sykdom. Noen synes "så synd på meg som sliter slik".

Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg, absolutt ikke! Det er ikke synd på meg! Sannheten er at jeg har få grunner til å være misfornøyd!

For, bortsett fra noen - rett nok irriterende - plager vedrørende min fysiske helse, synes jeg at det livet jeg lever rett og slett er et veldig godt liv!

Jeg prøver å fokusere på det gode. Det er et aktiv, pågående valg - selv om det ikke alltid er et enkelt et. Men mine helsemessige problemer er bare én del av meg, ikke hele meg. Jeg har bare dette livet, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det!

Jeg vet aldri om dagen blir god eller dårlig når jeg våkner, for når som helst kan symptomene slå til. Det gjør det vanskelig for meg å planlegge eller å ha en vanlig dagsplan eller rutine. Jeg prøver å si til meg selv: Ok, jeg er syk. Jeg er ikke dum eller mentalt funksjonshemmet. Det er ikke stress, det sitter ikke i hodet, jeg har ikke påført meg dette selv, og det er ikke noe jeg finner på.

Men, jeg tror det er nødvendig å aktivt søke gode stunder når livet tildeler deg en dårlig hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke velte meg i elendighet og fortvilelse over det jeg prøver å se på som fartsdumper i veien min. Jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager - for det har jeg, dager da jeg er nedfor fordi jeg er sliten, dager da jeg synes at livet er urettferdig, hvorfor meg, liksom - men det går som oftest fort over. Det finnes så mange som virkelig har store, alvorlige helseproblemer, mine er bare småtterier.

Joda, sykdommen, min egen kropp, står i veien for meg noen ganger, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, og jeg får såre nedturer. Det er menneskelig. Men glede, å ha det godt, oppleve mening, er et aktivt valg. Dette valget krever engasjement, bevissthet og forpliktelse, akkurat som alle andre viktige valg i livet. Det er ikke alltid lett, verken å se det positive i hverdagen eller mening i tilværelsen som syk, men en bevisst holdning gjør det i alle fall ikke verre, tror jeg.

Jeg tror bestemt at hvordan vi håndterer utfordringer og hvordan vi takler motgang, er det som utgjør forskjellen i hverdagen. Jeg har dårlige dager, som de fleste andre; det skrev jeg blant annet om i den ovenfornevnte bloggposten, men livet mitt er overveldende bra og gledelig til tross for mine helse-issues. Og jeg velger - prøver, i alle fall - å fokusere på de positive tingene i tilværelsen. Mitt motto er at alt ordner seg. Det er bortkastet tid og energi å bekymre seg om det man uansett ikke kan påvirke. Sykdom er en del av meg, men det er ikke helsa som skal få lov til å definere hvem jeg er.

Det å sette ord på mine tanker, skrivingen her på bloggen, har også hjulpet meg, tilbakemeldingene jeg har fått likeså. Jeg har gjort et valg om å ikke la mine helseproblemer trykke meg ned, definere meg, hindre meg. Livet er en gave, og jeg vil leve det til fulle!

Janna

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.

Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen

Janna

Adventsmorgen

Det er godt å sitte alene i stillheten en mørk, gryende adventsmorgen. Tenne lys og kongerøkelse. Finne roen, ha min morgenstund, gjøre mitt morgenarbeid. Mens jeg venter på at min kjære skal våkne, før vi begynner gjøre noe til gagns: Vaske i hytta - gjøre rommene til julegjestene klare, bake litt, pynte litt...ja, egentlig bare kose oss med trivelige adventssysler i bedagelig tempo. Kanskje ta en tur på ski ut på jordene i kveld, for det sner, det er kaldt, det er slik adventstiden skal være.

Men i dag kjenner jeg ekstra på savnet av mine kjære, både de som er borte for alltid og de som jeg på grunn av lange avstander ser så altfor sjelden. 

For det å tilbringe helligdager og høytider sammen med familen, våre kjære, de vi er glad i, er en rotfestet og naturlig tradisjon i alle kulturer. 

Merkedager og helligdager markerer tidens gang i våre liv. De er en del av milepælene vi deler med hverandre, og vanligvis representerer de tid tilbrakt sammen med familien, de som bringer mening til bestemte dager. Dette er den vanskeligste delen av julen; når vi savner våre kjære enda mer enn vanlig. Det er sårt. Det er tungt. Det føles dypere, tristere og for mange går ensomheten dypere.

Da er det godt å ha gode minner, og her jeg sitter leter jeg fram glade minner fra mange, mange tidligere julefeiringer og fryder meg over dem.

Ha en god dag.
Vennlig hilsen

Janna

Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"

Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?

Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.

Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna

Virkelige kvinner...

Her om dagen slengte jeg ut av meg en bemerkning, en spøk, til en mannlig kollega på jobb, om kvinner i overgangsalderen. Jeg merket at mannebeinet ble skikkelig ukomfortabel og han kom plutselig på at han hadde noe presserende arbeid som måtte gjøres... Det forstår jeg jo, vi lærere har alltid noe presserende arbeid liggende...



Men jeg forundrer meg over at kvinner fortsatt blir behandlet som om overgangsalder og middelalder er en sykdom - noe som må unngås for enhver pris.

Også når vi kvinner snakker med hverandre om temaet føler jeg meg noen ganger som om jeg er på en øy, omgitt av et hav av negativ tenkning.

Men overgangsalderen er faktisk ikke bare negativ. Den kan til og med ha en positiv innvirkning på våre middelaldrende liv. Mange av de fysiske endringene vi opplever som følge av redusert kvinnelig hormonnivå kan oppleves plagsomme, ja, men mange av de følelsesmessige og kroppslikge endringene kan faktisk være energigivende, og jeg opplever menopausen som en velkommen forandring. For min egen del er den verste hormonstormen i ferd med å avta, og fra øya mi ser vannet karibiskblått ut, himmelen er gjennomskinnelig og innbydende, og horisonten har sjelden vært lysere.

Overgangsalderen er for mange kvinner en utviklingsmessig milepæl - som en pubertet i revers - og den er forskjellig for hver av oss. Jeg har nok vært heldig, men det betyr ikke at jeg ikke opplever symptomene som noe herk innimellom. Det betyr heller ikke at paradis kommer i en østrogenpille (på grunn av mye kreft i min familie, kan jeg ikke bruke østrogener, ville heller ikke gjort det om jeg hadde kunnet), det kommer av at jeg vet hvem jeg er, hva kroppen min trenger, og av at jeg vet hva jeg ønsker å gjøre med denne delen av livet mitt.

Så jeg har etter hvert blitt enig med meg selv i at overgangsalderen er en overraskende bra "alder", en pause, en opplyst vei til merkbar forandring, som positivt har berørt essensielle områder av livet mitt. Da skuffen på badet, reservert tamponger og andre remedier i kategorien intimpleie, ble tom, og jeg ikke lenger trengte å gå til anskaffelse av mer utstyr, kjøpte jeg meg istedet nytt, fint sexy undertøy.

Opphør av månedlige sykluser har vært utrolig befriende, og i dag føler jeg meg bedre enn jeg noensinne hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre i/etter overgangsalderen. Hemmeligheten ingen fortalte meg før jeg entret denne fasen av livet, er at overgangsalderen kan være strålende, lidenskapelige år av livet mitt. Selvinnsikt og selvtillit er de fineste gavene veien hit har bragt meg, og de har skapt en indre selvsikkerhet som mer enn utligner de kroppslige endringene.

Det er et faktum at for hver dag som går blir vi alle eldre, og hvis vi er så heldige å bli gamle nok, kommer de uunngåelige fysiske endringene - det er den prisen vi alle betaler for å bli værende. Tyngdekraften utøver sitt - men menopausen er ikke en ond heks som frarøver oss enhver vital funksjon eller omskaper oss til gamle, svake, skrøpelige eller lite tiltrekkende vesener med en sveip av tryllestaven sin. Vi gjør det selv ved å kjøpe en forutinntatt idé om hva det å bli eldre betyr.

Men jeg synes det er på tide å pensjonere det slitne, gamle stereotypiske bildet av en postmenopausal kvinne og ta en god titt på virkelige kvinner.

Ha en fin dag.
Vennlig hilsen
Janna

Om tid og sånn...

Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: "Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?

Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.

Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?

Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.

Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.

Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.

En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.

"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"

Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.

Vennlig hilsen
Janna

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på

Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."

Sitat: Ukjent

I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 

Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"

"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.

Vennlig hilsen 

Janna

Høst i emning

Dagene og nettene er bitt merkbart kjøligere, selv om denne helgens vær ser ut til å bli eksepsjonelt fint, 20 grader +, og borger for fine stunder tilbrakt i hagen, på terrassen, på tur i skogen... 

Med kjøligere vær begynner sesongen for varmende, deilige supper her i Huset i skogen. Vi har allerede hatt et par runder med kantarellsuppe, da jeg var så heldig å få en kurv med ferske, gyldne, deilige kantareller av en god kollega.  

Sopp inneholder mye vitaminer, mineraler og antioksidanter som er gunstige for kroppen.

I løpet av helga håper jeg å komme meg ut på sopptur selv, og det jeg er på jakt etter er kantareller, den eneste soppen jeg kan. Den er lett å kjenne igjen på den solgule fargen, og ribbene eller sivene på undersiden av hatten som strekker seg nedover stilken.

Hvis vi finner kantareller, skal jeg lage mer soppsuppe, en favoritt her i huset på denne tiden av året. 

Her finner du oppskrifta på Jannas kremete kantarellsuppe.

Ha en fin helg, du òg!

Vennlig hilsen
Janna

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity

Janet Louise Stephenson

Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.

Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen

Janna

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.

(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

Om påvirkning, rosa bobler, lykke, tilgivelse og sånt...

Visst påvirkes vi av omgivelsene, og kanskje i vårt land i særdeleshet hvor blant annet naturen er så dramatisk og været så omskiftelig. Kontraster og nyanser... Det også vi mennesker er gjort av.

Noen dager er jeg full av tristhet og en sorg jeg nesten ikke klarer å bære. Ei heller forklare. En tristhet på et eksistensielt plan... samtidig som jeg er nesten banalt lykkelig; forklar det den som kan...

Livet er gåtefullt og mangfoldig.”Livet, det er jo schvæært” - var det ikke det Odd Børretzen sa? Men hva som er viktig og hva som er godt, og hva som er hva i hvilke relasjoner, er ikke alltid like godt å vite. 

Livskvalitet er et skummelt ord. Det er et diffust begrep som omfatter mange sider av livet. For de aller fleste betyr det  livslyst og livsglede. Det dreier seg om å føle at livet er godt og meningsfylt - i alle fall i perioder innimellom bekymringer, sorger, problemer og plager. Det handler om er verdier som er følbare, men ikke målbare.

Det er et begrep vi kan bruke i mange sammenhenger. Vi kan bruke det for å markere at vi ikke ønsker å leve i et samfunn der det er aksept for at noen må leve miserable liv, og det kan jo være nyttig. Men hvis livskvalitet derimot brukes for å sette en standard som vi stadig skal strekke oss mot, farter vi langs villfarelsens farlige vei, synes jeg. 

Kveldens innlegg er en konsekvens av at jeg akkurat nå føler at jeg har fått en overdose av triste, tragiske inntrykk. Samtidig som jeg har friskt i minne alt for mange førstesider i Dagbladet, for mange innlegg på Facebook og for mange blogger om vellykkede mennesker som trener hver dag, følger en supersunn diett, som har en fantastisk familie og mange gode venner, ja, som lever i en rosa boble, der vellykketheten gjennomsyrer alt og alle - der alle synes å ha funnet oppskriften på et lykkelig liv.

Ikke noe galt med det, mennesker som har det godt og er lykkelige har mye å gi videre, og vi kan vanskelig gi noe uten å få bekreftet egen verdi.

Men livet er ikke en rosa boble. Det inneholder alle fargenyanser; fra de dypeste gråtoner til de lyseste, gjennomskinnelige, sølvskimrende hvite. Et hvert menneskes liv er en fortelling. Den kan være full av adjektiver: Berømt, vakker, rik, dyktig, stabilt familieliv, kreativ, rolig, selvsikker, mektig, veltrent, innsiktsfull, travel... det finnes utallige rekker med adjektiver og substantiver som kan fortelle om et vellykket menneske. Og alle ønsker vi vel å lykkes og ha det godt. Men, for alle oss som har levd en stund, vil det alltid - også - være en beretning om levd liv, om identitet, drømmer, om tap og sorger. Og livets omskiftelighet kan frata oss de ytre tegnene på vellykkethet. Blant annet rammes 30 prosent av Norges befolkning i løpet av livet av psykiske lidelser. Til dels tabubelagt, og ekstra belastende dersom man ikke kan holde fasaden oppe.

Livet er ikke for amatører, sier vi gjerne. Jo, men det er jo nettopp det det er, og de fleste av oss er glade, gode amatører! Og hvis vi ikke snart begynner å se det, å verdsette dette amatørskapet, kan vi risikere at livet ender opp som en vare vi må ut på markedet for å skaffe oss: "Jeg vil ha en kg selvtillit, takk, for jeg skal i selskap i kveld, og mens vi er i gang; gi meg to liter underholdende reisefortellinger også - og sleng for Guds skyld med en hold-in truse i x-small og et par-tre sprøyter botox... Videre trenger jeg en eske livserfaring, en boks økologisk glede og en tube sorg og smerte".

Men det finnes en annen innfallsvinkel til livskvalitet også. La meg gå fra det sosiologiske perspektivet til det mer personlige og konkrete: Hva har jeg selv opplevd som kan betegnes som godt, hyggelig, verdifullt og fint så langt i mitt eget 53 år lange liv? Jeg innser at overgangen her kan bli litt brå, men likevel; her er en liste over hva som har gitt meg glede fra barneårene og frem til sånn ca. i kveld:

Mammas sang og fortellinger. Tåkelurkvelder på Fyret. Ligge i snøen og se på stjernene. Besøke bestemor (farmor). Bøker. Lørdagskveldsmaten! Gå på Melkebaren med mamma. Være storesøster. Sommerferier hos bestemor og bestefar (morfar og mormor). Lese. Høre på musikk.

Reise. Bli mor. Høre på jazz. Lese. Spise fiskesuppe. Se på kunst. Høre på musikk. Være mamma. Studere. Treffe Ham. Gifte meg. Lage mat. Lange frokoster. Mørk sjokolade. Skrive. Jobbe. Bli bestemor. Ta siste eksamen. Være sammen med familien. Gode samtaler. Se gode filmer. Sitte krøllet opp i godstolen foran peisen. Skrive...

Hmm... Livet ser ikke særlig stort ut når jeg ser tilbake på det på denne måten... Har jeg ikke gjort mer? Er det virkelig dette jeg forbinder med livskvalitet? Er det virkelig så enkelt? Var det slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli? Var det alt, liksom? Nei, ikke bare, men disse stikkordene gir et innblikk i noen av mitt livs lyse sider. Det jeg er takknemlig for. Men livet har også vært fylt - noen ganger til over bristepunktet - av smerte, tap, sykdom og tristhet. Men det såre er også en del av livet, og jeg tror at for å kunne kjenne glede må man ha kjent smerte. Underveis i livet henger alt sammen med alt sammen, og det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

I mitt  retrospekive tilbakeblikk ser jeg at de gode relasjonene og prosessene - og ikke minst følelsene - nesten er blitt borte, enda de egentlig har vært viktigere enn noe annet.

I det siste har jeg tenkt en del på tilgivelse og forsoning mellom mennesker. Om å tilgi. Så ikke bitterheten blir liggende å gnage. Om å be om hjelp til å tilgi; ikke som en prestasjon eller noe som kan forlanges. Men som noe som ikke minst er frigjørende for den som tilgir. Det er jo dette kjærlighet i bunn og grunn også handler om. Å bli tilgitt og å tilgi. 

Vel, vel, det kan ligge mye egenterapi i å sette ord på sine innerste tanker og følelser (og i å eksponere seg i fornuftig grad ;-) ). 

Ha en fin natt, og ny dag.

Janna

Å gjøre ingenting

Det er lenge siden jeg har blogget, men i dag fant jeg både tid og lyst til å sette meg ned og sende en liten hilsen til alle dere som så trofast titter innom her hos meg. Håper dere har en fin sommer, uansett hvor dere befinner dere. Her har vi hittil hatt intet mindre enn en vidunderlig sommer, og vi har mye å glede oss til i tiden som kommer: Datteren og barnebarnet kommer hjem fra Amerika, og vi skal feire min fars 80-årsdag i midten av måneden. Familien samlet; kjærlighetsfulle relasjoner... hva er vel bedre enn det!

Forøvrig har jeg tenkt på dette med tid: Det italienske uttrykket «il dolce far niente» fremhever verdien av tid der en ikke gjør noen verdens ting. Det sødmefylte i å bare være til, i å bare la tiden gå - eller komme... i å ha tid til å betrakte... Være nok i seg selv for noen øyeblikk...

Jeg har tidvis følt at jeg ikke er flink nok til å ta vare på min tilmålte tid her på jorden; det har ofte vært et eller annet som "bare måtte gjøres først". Men jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på øyeblikkene. Jeg jobber bevisst med blant annet å kjenne på at jeg ikke trenger å haste, og jeg trener på "å gjøre ingenting" - selv om "ingenting" for tiden innebærer massevis av hagearbeid, et hus som sårt trenger en rundvask, rydding og ordning både "her og der". Men jeg koser meg med hver eneste én av disse ganske så trivielle oppgavene, for for første gang på leeeenge føler jeg at jeg helt og holdent kan hengi meg til det jeg enn måtte holde på med i øyeblikket, være til stede i det jeg gjør. Og det kjennes så ubeskrivelig godt. 

Noen ganger gjør jeg bokstavelig talt "ingenting", for noen ganger er det godt å "glemme" å gjøre ting... slappe av, puste med magen, senke skuldrene... hente seg inn. Og slike dryss av enkle gleder i løpet av dagen er jo nettopp det som gjør livet godt. Slik som i dag; da regnværet satte en stopper for hagearbeidet, og en gylden anledning bød seg: Til å sitte under et lunt pledd (selv om gradestokken viser over 20 lumre grader) ute på terrassen, i vår nye sofakrok, og nyte synet av "hagen" som begynner å få noen planter, busker og trær.

Kos for meg; litt rosévin , vannmelon, litteraturteori og språkfilosofi.

Plen blir det nok ikke i år...

...men litt farger gjør seg...

Kirsebærbuskene er begynt å blomstre, og det er et vakkert syn her nord i skogen!

Det er ennå så enormt mye som skal gjøres ute hos oss, men vi synes vi har fått gjort mye, og vi ser frem til resten! 

Håper dere koser dere, dere òg! 

Mvh. 

Janna

November-blues

Dagen i dag bød på regn og vind, og det vakre landskapet vi har kunnet betrakte de siste dagene; snødekte marker, skogen kledt i hvite gevanter, jomfruelig hvit og uskyldig, så novemberlys, ble over natten forvandlet til humørløs og trist mørketid.

Men jeg er vel egentlig ikke en "O- Sole- Mio-type", og slike dager passer meg i grunnen bra innimellom; jeg elsker mørketiden, er ikke så veldig glad i snø - selv om fenomenet kan by på de vakreste scenarier -  men jeg synes faktisk det er ganske så spennende med den nordiske melankolien mørketiden kan by på; den nesten sentimentale, men likevel ikke så sentimentale ettertanken denne årstiden vi nå går inn i inviterer meg til... Den kjølige distansen... Dybden er fantastisk...

Det er tid for å dvele... ved året som har vært, ting jeg har opplevd... Jeg dveler ofte ved fortiden, men jeg er meg meget bevisst at fortiden er forbi; og fremtiden er ennå ikke her...Det er nuet som gjelder, som vi må oppleve med alle sanser, ta inn over oss, la synke inn, på godt og vondt.

Jeg har lært meg å erkjenne og akseptere mine ”dårlige” sinnsstemninger i stedet for å undertrykke dem. Det kan faktisk være”godt” å ha ”dårlige” følelser i mange vanskelige situasjoner, det viktige er å snu slike følelser eller sinnstemninger til noe positivt.

For alle mennesker gjelder det at når man har vonde følelser vil ens første reaksjon være å forsøke å bli kvitt dem. Men alle vet hvor vanskelig det kan være. Det er bedre å lære hvordan man går frem for å omforme følelsene, det vil si hvordan man skal finne en positiv side ved dem; slik kan kankje en bør blir lettere.

Jeg jobber stadig med å la mine mange sinnstemninger arbeide for meg og ikke mot meg, prøver å forandrer dem til nyttige følgesvenner, slik at jeg kan utvikle meg i takt med "årstidenes skiftende syklus"...

Så: jeg tenker i dag at min november-blues, min melankoli... det er en del av det å leve; syklusen vi alle gjennomlever fra vugge til grav... Å omfavne livet betyr for meg at jeg må våge å kjenne på også de "grå dagene", "tåken" som siger innover - trykkende; kanskje, men ikke nødvendigvis mindre vakker av den grunn! Dager som legger et glemselens tåkete slør over landskapet jeg vandrer i, dekker til, mykgjør... gir meg tid til ettertanke, til å dvele... Det er godt og det er nødvendig...

Vi trenger kanskje alle vår november, før vi entrer lyset og stiger inn i desember...

Ha ei fortsatt god uke, mine venner.

Mvh

Janna