Havsalme

Vi menneska treng' nokka å tru på; oss sjøl, skjebnen, karma...ka som helst. Eg e' ikke et religiøst menneske, eg trur på menneske', men innimellom; når livet e' så nattsvart og tungt at det føles nesten uoverkommelig, hende' det at eg ønske' at eg kunne tru på nokka utenfor meg sjøl, nokka eg kunne finne trøst i. 

Lyrikeren Helge Stangnes har skreve' et dikt, "Havsalme", som berøre' meg på et underlig sterkt vis, og som eg finn en viss trøst i når brottan e' som verst - kanskje fordi eg e' en fiskers datter, og kjenne' igjen metaforan; bildan e' vemodig gjenkjennelige og kjære.

Helge Stangnes e' født og oppvokst i Troms, og mye av diktinga hans har røtter i den nordnorske kystkulturen. Han skriv om kværdagen, i et språk som folk i landsdelen kjenne seg igjen i. 

I dette dikte', som også er tonesatt, bevege' Stangnes seg i sitt velkjente kystlandskap, men han har flytta landskape' inn i sitt eget sinn, som et bilde på strømma og bølga av tanka, tro og tvil, ja til og med angst, som foregår inni kvær og en av oss, vil eg tru. Eg trur òg at vi alle kan trenge et indre sjøkart kor det er satt en trygg kurs for livet. 

Teksten er forma som en bønn til nån. Helge Stangnes kaller denne nån for "du". For meg er det ikke så viktig kem denne "du" e'. Eg trur ikke på en allmektig gud, men eg trur at kvær og én av oss besitte' en indre kraft, og eg trur at vi, ubevisst eller bevisst,  klare' å mobilisere den styrken vi treng - når vi treng den - uansett kor vanskelig eller uoverkommelig ting synes å være i øyeblikke'; og at vi også i oss sjøl kan finne ei trygg havn, og være et ankerfeste for både oss sjøl og andre. 

Likevel; dette diktet rører ømt ved min nordnorske fiskerjentesjel, eg finner trøst i det, det knytte' meg opp mot ei tid lengst forgangen - men òg opp mot en sorg eg vet vil komme - for slik er livet.

Havsalme

Du som styrer strøym og vind
utom øy og odda,
styr du straumen i mitt sinn
så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.

Peik ut leia på mitt draft
når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
hold di hand om skaut og skaft
så eg berges unna.

Du som ser mi veike tru,
veit kor tidt eg tvile,
gje meg svaret på om du
e den hjelpar som kan snu
angst og ank til kvile.

Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i din trygge hamn
finn mitt ankerfeste.

- Helge Stangnes, 2005

Janna

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:

Hope that it will get better

and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna