“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms
Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...
Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.
Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.
Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten.
Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.
Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg.
Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.
Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.
― William Faulkner, The Wild Palms
Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...
Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.
Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten.
Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.
Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg.
Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.
Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.
Janna
Kære Janne. Det må virkelig være et helvede; min svigermor lider også af det, og såvidt jeg kan forstå på hende, er det værre visse dage end andre dage. Hun har i hvert fald lært at leve med det - sådan nogenlunde. (Hun er 86 år nu). Vi har i Danmark en fornuftig mand, som jeg tit læser hos - han kommer med gode, alternative råd om forskellige lidelser. Hvis du vil, kan du læse her - man ved aldrig, om du kan finde noget, der kunne hjælpe: http://radiodoktoren.dk/radiodoktoren/2014/12/20/tinnitus-%C3%B8resusen
SvarSlettKære Janna. Det gør mig ondt, at du har det sådan. Jeg har samme livsvigtige brug for ro - og naturens ro - som dig, så jeg forstår dig inderligt godt, og uanset for alle som får tinnitus, må det være forfærdeligt. Jeg har selv haft det, i et år. Fuldstændig som du beskriver det. Og så gik det over, af sig selv. Jeg skriver det til dig, for at du ikke skal opgive håbet. Jeg har hørt om en anden kvinde, som havde sygdommen og opsøgte en healer, der helbredte hende. Healing er så supergodt. Fordi det sætter en afstressende virkning i gang i kroppen - så ens selvhelbredende kræfter kan sætte ind. Men det ved du sikkert alt om.
SvarSlettFor noget tid siden skrev jeg til Leonard Cohens kæreste Anjani. Hun havde skrevet en smuk tekst om at leve med sin sygdom, på facebook. Ikke om tinnitus, men dog sammenligneligt. Jeg fik lov af hende til at dele teksten, med hvem jeg vil. Så nu sender jeg den her til dig. Og det lykkelige er, at hun videre skrev til mig, at hun næsten er helbredt, og hun ved, hun bliver det, helt.
Mange varme tanker og helbredende kram til dig.
Fra Laila
https://www.facebook.com/anjani/photos/a.10150274598835925.328940.60147765924/10153463946295925/?type=3&theater
Hej Janna.
SvarSlettJeg har lige fundet din blog, og den skal jeg følge! Jeg vender tilbage og læser mere, men må lige lægge en kommentar her. Jeg tror egentlig slet ikke på gode råd, og du kan sikkert ikke bruge dette til noget, men det er godt ment ...: Jeg mistede hørelsen på det ene øre og fik samtidig tinnitus for 16-17 år siden. Jeg var, som du, bange for at blive vanvittig af at være indespærret med en lyd ALTID, RESTEN AF LIVET. Så bestemte jeg mig for at den skulle være min lyd. Den skulle betyde tryghed og ro og være en del af mig. Jeg bestemte mig for at blive ven med min tinnitus. Og det har virket for mig. Jeg hører den næsten aldrig. Nu håber jeg bare ikke at du bliver irriteret over at jeg blander mig!
Jeg sætter din blog på min liste på Bloglovin', og så glæder jeg mig til at vende tilbage :-)
Mange hilsner fra Nana
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettVery Informative content on Tinnitus Thank you for the article!
SvarSlett