Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."

Sitat: Ukjent

I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 

Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"

"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.

Vennlig hilsen 

Janna

Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!

Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.

Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen. 

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 

Vennlig hilsen

Janna

Livets vakreste vesen

Da jeg leste min danske bloggvenninne Lenes innlegg i dag, som handler om å følge gleden, slo det meg at blant alle de gledene vi mennesker kan erfare, er en av de største å oppdage våre egne iboende muligheter og talenter, for disse er umistelige. Våre egne muligheter, våre egne perspektiv, er noe vi selv forvalter - og ikke noe vi verken kan eller skal takke andre for. Hvis man klarer å frigjøre seg fra tankens åk, alt det som gjør at ens tilstedeværelse i nuet blir forkludret og formørket, hvis man klarer å følge - forfølge - egen glede, være seg bevisst hva som gir en glede, og ikke minst: leve ens gleder, vil man sannsynligvis oppleve essensen av egen eksistens, av livets vakreste vesen. Og da tror jeg kreativitet og talent vil avdekkes; slikt som kan være til inspirasjon for oss selv - og kanskje andre – for det er jo gleden som gjør vår verden til et vakrere sted.

Til ettertanke gir jeg deg et dikt av André Bjerke med på veien mot vår - eller sommer; alt etter hvor du er og befinner deg i livet... 

For smerten den lever på alles munn,

i lyset, så alle kan se den.

Men først på tilværelsens Stillehavsbunn

vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ha en fin langhelg, kjære venner.

Med vennlig hilsen

Janna

Perspektivendring

“Change the way you look at things

and the things you look at change.”

 Wayne Dyer

Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 

Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?

Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.

Med vennlig hilsen

Janna

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...

Ha ei fantastisk helg, mine venner.

Med vennlig hilsen
Janna

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 

 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity

Janet Louise Stephenson

Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.

Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen

Janna

Minnenes kraft

“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 

Chuck Palahniuk

Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.

Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Janna

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.

(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

En U-sving i livet...

Jeg har en tid syslet med tanker rundt det å bli eldre, og det slår meg: Jeg har det på mange måter bedre nå enn noen gang tidligere (selv om det var fantastisk å være ung småbarnsmor. Lykkestundene sammen med ungene kan ikke sammenlignes med noe annet, og står i en særstilling i mitt liv), og med fare for å møte meg selv i døra når jeg snakker relativt euforisk om tilfredshet og lykke, lurer jeg på om det er symptomatisk? Er vi godt voksne lykkeligere enn unge? I så fall: Hvorfor blir folk lykkeligere når de blir eldre?

Foto: Min datter, Marie Charlotte
Bestemorsrollen er definitivt en av livets store, gledelige og lykkelige roller.

Spør man folk hva de synes om å bli eldre, vil de trolig svare med samme mynt som Maurice Chevalier (og min kjære svigerfar): "Alderdom er ikke så ille når du vurderer alternativet." 

Men når man er ung (også et relativt begrep...) synes begrepet "eldre" å stå synonymt med bilringer rundt magen, dobbelthake, tretthet, erkjennelse av egne begrensninger, falmende syn og teflonhjerne, og kombinert med den moderne verdens forakt for det gamle, synes det som et begredelig prospekt - ørlite bedre enn døden, kanskje, men ikke mye. Likevel, jeg har forlengst oppdaget at jeg gjorde feil i å grue meg for å bli... eldre! Livet er ikke en lang, langsom nedgang fra solbelyste høyder mot dødens dal. Det er snarere en U-sving. Undersøkelser på emnet livskvalitet bekrefter dette: Tilfredsheten med livet generelt følger i den vestlige verden en svak U-kurve, det vil si at man er minst fornøyd med livet rundt 40, men at det så snur og at man når man blir eldre, opplever en større tifredshet med livet generelt. Denne tilfredsheten går på om livet svarer til forventningene, og om vi opplever at vi har det godt i relasjonene til andre rundt oss.

Jeg for min egen del har innsett at livet består av en veksling mellom tunge dager, tristhet, likevekt og lykke, og de lange nettene når jeg ikke får sove, tristheten og savnet av mine kjære, hjelper meg på et vis til å innse sannheten i ordene "memento mori"; husk at du skal dø, og dette gir meg større mot til å velge det vesentlige, til å kutte det som for meg fremstår som uvesentlige ærgjerrigheter, og til å sette pris på de hverdagslige godene livet byr på.

Filosofen Martin Buber har sagt noe som jeg synes er både interessant og ikke minst viktig å tenke over i denne sammenhengen: Mennesker kan velge mellom å være et billedmenneske og et vesensmenneske. Et billedmenneske konstruerer seg selv ut fra et bilde av hvordan han tror andre vil at han skal være. Et vesensmenneske derimot har et eget grunnstoff, følger sin egen vei og finner egne svar...

Jaja, og slik går nu tiden...
Men i dag skal jeg bare småspise, kose meg med noen juleforberedelser og nyte livet 100%.

Ha en fin dag, du òg!
Mvh.

Janna

Jakten på retten til å eldes med glede

Alt det vi er, er et resultat av hva vi har tenkt. 

Sinnet er alt. Det vi tenker er det vi blir.

Buddha

                                     

Ungdom og alderdom; for en forbaska ekstrem motsetning i vår kultur! Etter hvert som jeg selv blir eldre, blir det mer og mer tydelig at det er den unge siden av ligningen som ruler reklame, markedsføring, klesmote og omtrent alt annet. Med så mange fasetter av livet dedikert til ordet "ung", er det jammen ikke rart at de fleste av oss prøver å utforske hver eneste tenkelige mulighet innenfor vår rekkevidde til å opprettholde det ungdommelige. Vi trener til vi omtrent går i bakken slik at kroppen kan innhente en form den ikke har hatt på minst tjue år. Vi gjennomgår ulike medisinske eller kirurgiske prosedyrer for å forme, stramme og oppdatere skrotten. Vi farger hver jækla uvelkomne tust av sølv, får hår til å gro der det har forsvunnet og fjerner hår som har dukket opp. Vi prøver hver diett og elixir som inneholder selv den fjerneste muligheten for å oppnå en tenårings fysikk og energi.

Er dette feil? Absolutt ikke!  Men, mens vi nå holder på med alle disse tingene må vi også erkjenne det faktum at livet beveger oss fremover i tid, og at det er vi som har skapt ordet, begrepet og den (negative) identifikasjonen vi forbinder med aldring. Å være gammel er en relativ omstendighet. Da jeg var ti år gammel, syntes jeg at noen som var førti var eldgamle. Dessverre har vi en tendens til å bære denne ungdommelige relativitet gjennom hele livet. Når vi blir førti, eller hvilket som helst magiske tall vi har knyttet til begrepet "gammel", identifiserer vi oss med det, begynner å tenke- og føle oss "gammel" og likestiller det med ubrukelighet, mangel på vitalitet og vår egen mortalitet. 

Jeg tenker, at i begrepet"alder", i vårt syn på "gamle" må vi lære å omfavne de fysiske, mentale og åndelige endringene som naturlig oppstår i oss alle, mann eller kvinne, når vi blir eldre. Vi trenger å tilnærme oss aldersbegrepet med nye definisjoner som ikke har som fokus å gjenspeile eller å opprettholde ungdomsårene. Vi trenger å endre merkelappene vi selv har laget som identifiserer det å "bli eldre". Vi må lære å respektere den tiden vi har lagt bak oss på denne jorden, samt de erfaringene vi har med oss i bagasjen. Vi må akseptere oss selv og ikke frykte rynker, å miste håret eller det å få noen ekstra kilo på kroppen. 

Det er ingen tvil om at hver eneste av oss vil gjennomgå endringer. De er uungåelige fra fødselen av, det ligger i saken natur! Og det er ingen grunn til å frykte eller fornekte dem. Istedet er det behov for å forstå, ta imot og involvere oss i disse overgangene. Vi har jobbet hardt for å nå de nivåene vi har oppnådd og den kunnskapen vi har høstet gjennom den erfaring selve livet er, og vi har all rett til å forvente og kreve den belønningen glede er når vi blir eldre. 

I ærbødighet og respekt for både din og min alder,

Janna