Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!

Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.

Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen. 

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 

Vennlig hilsen

Janna