Havsalme

Vi menneska treng' nokka å tru på; oss sjøl, skjebnen, karma...ka som helst. Eg e' ikke et religiøst menneske, eg trur på menneske', men innimellom; når livet e' så nattsvart og tungt at det føles nesten uoverkommelig, hende' det at eg ønske' at eg kunne tru på nokka utenfor meg sjøl, nokka eg kunne finne trøst i. 

Lyrikeren Helge Stangnes har skreve' et dikt, "Havsalme", som berøre' meg på et underlig sterkt vis, og som eg finn en viss trøst i når brottan e' som verst - kanskje fordi eg e' en fiskers datter, og kjenne' igjen metaforan; bildan e' vemodig gjenkjennelige og kjære.

Helge Stangnes e' født og oppvokst i Troms, og mye av diktinga hans har røtter i den nordnorske kystkulturen. Han skriv om kværdagen, i et språk som folk i landsdelen kjenne seg igjen i. 

I dette dikte', som også er tonesatt, bevege' Stangnes seg i sitt velkjente kystlandskap, men han har flytta landskape' inn i sitt eget sinn, som et bilde på strømma og bølga av tanka, tro og tvil, ja til og med angst, som foregår inni kvær og en av oss, vil eg tru. Eg trur òg at vi alle kan trenge et indre sjøkart kor det er satt en trygg kurs for livet. 

Teksten er forma som en bønn til nån. Helge Stangnes kaller denne nån for "du". For meg er det ikke så viktig kem denne "du" e'. Eg trur ikke på en allmektig gud, men eg trur at kvær og én av oss besitte' en indre kraft, og eg trur at vi, ubevisst eller bevisst,  klare' å mobilisere den styrken vi treng - når vi treng den - uansett kor vanskelig eller uoverkommelig ting synes å være i øyeblikke'; og at vi også i oss sjøl kan finne ei trygg havn, og være et ankerfeste for både oss sjøl og andre. 

Likevel; dette diktet rører ømt ved min nordnorske fiskerjentesjel, eg finner trøst i det, det knytte' meg opp mot ei tid lengst forgangen - men òg opp mot en sorg eg vet vil komme - for slik er livet.

Havsalme

Du som styrer strøym og vind
utom øy og odda,
styr du straumen i mitt sinn
så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.

Peik ut leia på mitt draft
når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
hold di hand om skaut og skaft
så eg berges unna.

Du som ser mi veike tru,
veit kor tidt eg tvile,
gje meg svaret på om du
e den hjelpar som kan snu
angst og ank til kvile.

Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i din trygge hamn
finn mitt ankerfeste.

- Helge Stangnes, 2005

Janna

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:

Hope that it will get better

and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Sjokolade, fargede egg, søte små kaniner...

Ettersom påsken nærmer seg, er jeg nysgjerrig ... Feirer du høytiden? Hvis du gjør det, ser du det som en religiøs høytid eller en sekulær ferie? Kanskje en blanding av begge deler? Går du i kirken? Har du en fest? Maler du egg eller leker gjemsel med dem? Gir du bort påskekurver?

Vi mennesker ser verden fra et punkt, basert på hva vi tror på, basert på vår personlige filosofi. Men hva styrer troen, enten vi tror på Gud, spøkelser, et liv etter døden eller ingenting? 

Svaret på dette spørsmålet er vel som med det meste: 
Vårt aller sterkeste ønske. 
Jeg er nok en skeptiker, tilnærmet ateist, og det har hendt at jeg har blitt spurt: 

"Hva tror du på da?", 

ofte i en tone som innebærer at ateister ikke kan, ikke vil eller ikke tror på noe. 

Spørsmålet innebærer for meg noe mer enn bevis og påstander om evolusjon, kvantefysikk, Big Bang osv. For meg dreier spørsmålet seg om hvilke verdier en tror på eller forholder seg til, spesielt uten en tro på en Gud og religion, og det grunnleggende for meg er at ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Så til dem som har villet høre, har jeg presentert 
min liste med verdier som jeg ærer og ønsker å stå for: 

Jeg tror på prinsippet om frihet: 

Alle mennesker er fri til å tenke, tro, og handle som vi velger, så lenge vi ikke krenker andres frihet. 

Jeg tror på fri vilje, frie valg, moralsk skyld, og personlig ansvar. 

Jeg tror på sannhetssøken og på å fortelle sannheten. 

Jeg tror på tillit og troverdighet. 

Jeg tror på rettferdighet og gjensidighet. 

Jeg tror på kjærlighet og troskap. 

Jeg tror på familie, vennskap, og at mennesket er født godt. 

Jeg tror på ære, lojalitet og forpliktelse til familie, venner og medlemmer av samfunnet. 

Jeg tror på tilgivelse når det er genuint ønsket eller tilbudt. 

Jeg tror på vennlighet, sjenerøsitet og kjærlighet. 

Jeg tror på vitenskapen som den beste metoden noensinne utviklet for å forstå hvordan verden fungerer. 

Jeg tror på fornuft og logikk og rasjonalitet som kognitive verktøy for å svare på spørsmål, løse problemer, og utarbeide løsninger på livets mange problemer og vidervordigheter. 

Jeg tror på teknologisk vekst, kulturell utvikling, og moralske fremskritt. 

Sist, men ikke minst: Jeg tror på en ubegrenst kapasitet av menneskelig kreativitet, oppfinnsomhet og vilje til å gjøre det som er grunnleggende godt.

Men, som sagt ovenfor; det er gjerne vårt aller sterkeste ønske som styrer troen... Grunnen til at jeg ikke lenger kan si at jeg er 100 prosent ateist - men skeptiker, er denne: Min mor døde den 18. april i 1996. Jeg tenker på henne hver eneste dag, savnet er fremdeles sårt og vondt. Ville det ikke vært fantastisk om døden innebar en fortsettelse av følelser og en forståelse av at man kan oppleve disse følelsene igjen for mennesker man har mistet. At disse molekylene med elektrisk energi vi består av, er transportmidler for et eller annet... Og at våre kjære bare drar et annet sted...

Ad astra per aspera!

Hva tror du på?

Har du en personlige filosofi?

Ha en god påske.

Med vennlig hilsen

Janna