søndag 20. januar 2019

Havsalme

Vi menneska treng' nokka å tru på; oss sjøl, skjebnen, karma...ka som helst. Eg e' ikke et religiøst menneske, eg trur på menneske', men innimellom; når livet e' så nattsvart og tungt at det føles nesten uoverkommelig, hende' det at eg ønske' at eg kunne tru på nokka utenfor meg sjøl, nokka eg kunne finne trøst i. 

Lyrikeren Helge Stangnes har skreve' et dikt, "Havsalme", som berøre' meg på et underlig sterkt vis, og som eg finn en viss trøst i når brottan e' som verst - kanskje fordi eg e' en fiskers datter, og kjenne' igjen metaforan; bildan e' vemodig gjenkjennelige og kjære.



Helge Stangnes e' født og oppvokst i Troms, og mye av diktinga hans har røtter i den nordnorske kystkulturen. Han skriv om kværdagen, i et språk som folk i landsdelen kjenne seg igjen i. 

I dette dikte', som også er tonesatt, bevege' Stangnes seg i sitt velkjente kystlandskap, men han har flytta landskape' inn i sitt eget sinn, som et bilde på strømma og bølga av tanka, tro og tvil, ja til og med angst, som foregår inni kvær og en av oss, vil eg tru. Eg trur òg at vi alle kan trenge et indre sjøkart kor det er satt en trygg kurs for livet. 

Teksten er forma som en bønn til nån. Helge Stangnes kaller denne nån for "du". For meg er det ikke så viktig kem denne "du" e'. Eg trur ikke på en allmektig gud, men eg trur at kvær og én av oss besitte' en indre kraft, og eg trur at vi, ubevisst eller bevisst,  klare' å mobilisere den styrken vi treng - når vi treng den - uansett kor vanskelig eller uoverkommelig ting synes å være i øyeblikke'; og at vi også i oss sjøl kan finne ei trygg havn, og være et ankerfeste for både oss sjøl og andre. 

Likevel; dette diktet rører ømt ved min nordnorske fiskerjentesjel, eg finner trøst i det, det knytte' meg opp mot ei tid lengst forgangen - men òg opp mot en sorg eg vet vil komme - for slik er livet.


Havsalme

Du som styrer strøym og vind
utom øy og odda,
styr du straumen i mitt sinn
så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.

Peik ut leia på mitt draft
når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
hold di hand om skaut og skaft
så eg berges unna.

Du som ser mi veike tru,
veit kor tidt eg tvile,
gje meg svaret på om du
e den hjelpar som kan snu
angst og ank til kvile.

Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i din trygge hamn
finn mitt ankerfeste.

- Helge Stangnes, 2005

Janna