Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!

Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.

Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen. 

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 

Vennlig hilsen

Janna

Theobroma Cacao

Hver dag, søndag som ørk, etter middag, ser jeg frem til å sette meg ned i godstolen med en god kopp kaffe og en bit sjokolade. Jeg er en pasjonert sjokoladeelsker, og mens jeg i dag satte meg ned med en godbit, tok jeg meg i å drømme. For godbiten som lå så innbydende der i innpakningen sin, bar på en historie om eksotiske steder, lange reiser og små familier som fostrer opp delikate, tropiske frukttrær.

Mens jeg skrelte bort innpakningen, avdekket jeg faktisk kakaotreets sæd, og joinet mennesker over hele verden, som har brukt dette mystiske produktet i ritualer, som medisin og for ren nytelse i mer enn 4000 år. 

Forførende godt og guddommelig 

"Theobroma Cacao"betyr "mat for guder." Og å bite hjørnet av en glanset sjokoladebit, føle den smelte fløyelsmykt og sakte på tungen, kan virkelig gi en guddommelig velværefølelse. Med sine ca. 1500 aromastoffer - tre ganger så mange som vin - er det mye å smake på: frukt, krydder, mineraler, sødme, lavendel, sitron, likør... listen er lang.

Eldgammel mesoamerikansk kunst, i hellige huler og fjell, skildrer guder og gudinner, ritualer og kakao, og indikerer at kakaotreet kan ha blitt sett på som en forbindelse mellom guder og mennesker, himmel og jord. Andre myter som omgir kakaotreet bedyrer at det er en gave fra gudene, og at kakaobønner er en hellig næring, gitt av gudene. 

Sjokolade har opp gjennom tiden også blitt assosiert med en annen type guddommelighet; nemlig kjærlighet. Både Montezuma og Casanova så på sjokolade som et afrodisiakum, og Marquis de Sade ble arrestert kort tid etter han han hadde holdt et ball der han angivelig piffet opp noen sjokoladekuler med spanske flue, noe som forårsaket en ganske amorøs gallei... 

De siste årene har sjokolade også blitt en tradisjonell gave på Valentinsdagen. St. Valentins identitet er uklar, men det sies at han var en prest som i hemmelighet giftet unge elskende, og som etter sin død ble slått til helgen. Tilsynelatende skapte kirken St. Valentinsdag for å dekke over - eller legiteimere - en hedensk fruktbarhetsfestival den ønsket en slutt på. Uansett, afrodisiakum eller ikke, det faktum at sjokolade smelter lett, symbolsk for smelting av hjerter - gjør det kanskje til et naturlig valg for feiring av kjærlighet og romantikk... 

Et annet viktig argument for å spise sjokolade, er det faktum forskere, leger og ernæringsfysiologer er skjønt enige om at mørk sjokolade faktisk kan være veldig sunt - når det spises i moderate mengder. Mørk sjokolade, laget av kakaobønner, er rik på en klasse plantenæringsstoffer, som har vist seg å blant annet senke blodtrykket, øke blodgjennomstrømningen, og redusere blodpropp! 

Som om ikke det er nok, for utover det å bedre hjertehelsen, kan mørk sjokolade også beskytte mot diabetes. Noen studier har vist at antioksidantene i mørk sjokolade kan hjelpe kroppen å bruke insulin mer effektivt og å kontrollere blodsukkeret. 

Vel, vel, det finnes altså mange grunner til å spise sjokolade, og heretter skal jeg spise min sjokolade med andakt, i visshet om at det er godt for både det ene og det andre - i tillegg til at det rett og slett  bare smaker godt. Jeg holder meg stort sett mest mulig unna sukker, men jeg skal slutte å ha dårlig samvittighet for min daglige utskeielse, for sjokolade er svaret. Hvem bryr seg om hva spørsmålet er...

Ha ei fin uke - med eller uten sjokolade til ettermiddagskaffen...

Med vennlig hilsen

Janna

Tidens forgjengelighet

 Vi er allerede langt ut i januar, dagene har blitt merkbart lengre, lysere, men lydene natterstid er jagende, skarpe, spesielt i slike vindfulle, kalde netter vi har hatt i det siste. Det lukter trerøyk av vinteren når jeg våkner og ikke får sove mer. Jeg står opp, og lyttende til naturens, husets, individuelle samtaler i stillheten av natten, konfronteres jeg med mysteriene, men mest av alt med savnet.

Det føles som det er evigheter siden vi feiret jul og nyttår et sted som for oss var totalt fremmed, men likevel ikke - fordi våre kjære bor der. Desember var en  måned som var fyllt av forventninger og spenning, men vel hjemme igjen har jeg blitt minnet om tidens forgjengelighet. Nå er det ikke en ny dag eller uke, men et helt nytt år som ligger fremfor oss. Jeg tenker større tanker, i et lengre perspektiv. Og jeg kjenner at selv om savnet er stort, er gleden desto større. Over hverdagen, at mine kjære har det bra, fordi  fremtiden ligger der, blank og ubrukt foran oss.

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna