Livskvalitet er et skummelt ord. Det er et diffust begrep som omfatter mange sider av livet. For de aller fleste betyr det livslyst og livsglede. Det dreier seg om å føle at livet er godt og meningsfylt - i alle fall i perioder innimellom bekymringer, sorger, problemer og plager. Det handler om er verdier som er følbare, men ikke målbare.
Det er et begrep vi kan bruke i mange sammenhenger. Vi kan bruke det for å markere at vi ikke ønsker å leve i et samfunn der det er aksept for at noen må leve miserable liv, og det kan jo være nyttig. Men hvis livskvalitet derimot brukes for å sette en standard som vi stadig skal strekke oss mot, farter vi langs villfarelsens farlige vei, synes jeg.
Kveldens innlegg er en konsekvens av at jeg akkurat nå føler at jeg har fått en overdose av triste, tragiske inntrykk. Samtidig som jeg har friskt i minne alt for mange førstesider i Dagbladet, for mange innlegg på Facebook og for mange blogger om vellykkede mennesker som trener hver dag, følger en supersunn diett, som har en fantastisk familie og mange gode venner, ja, som lever i en rosa boble, der vellykketheten gjennomsyrer alt og alle - der alle synes å ha funnet oppskriften på et lykkelig liv.
Ikke noe galt med det, mennesker som har det godt og er lykkelige har mye å gi videre, og vi kan vanskelig gi noe uten å få bekreftet egen verdi.
Men livet er ikke en rosa boble. Det inneholder alle fargenyanser; fra de dypeste gråtoner til de lyseste, gjennomskinnelige, sølvskimrende hvite. Et hvert menneskes liv er en fortelling. Den kan være full av adjektiver: Berømt, vakker, rik, dyktig, stabilt familieliv, kreativ, rolig, selvsikker, mektig, veltrent, innsiktsfull, travel... det finnes utallige rekker med adjektiver og substantiver som kan fortelle om et vellykket menneske. Og alle ønsker vi vel å lykkes og ha det godt. Men, for alle oss som har levd en stund, vil det alltid - også - være en beretning om levd liv, om identitet, drømmer, om tap og sorger. Og livets omskiftelighet kan frata oss de ytre tegnene på vellykkethet. Blant annet rammes 30 prosent av Norges befolkning i løpet av livet av psykiske lidelser. Til dels tabubelagt, og ekstra belastende dersom man ikke kan holde fasaden oppe.
Livet er ikke for amatører, sier vi gjerne. Jo, men det er jo nettopp det det er, og de fleste av oss er glade, gode amatører! Og hvis vi ikke snart begynner å se det, å verdsette dette amatørskapet, kan vi risikere at livet ender opp som en vare vi må ut på markedet for å skaffe oss: "Jeg vil ha en kg selvtillit, takk, for jeg skal i selskap i kveld, og mens vi er i gang; gi meg to liter underholdende reisefortellinger også - og sleng for Guds skyld med en hold-in truse i x-small og et par-tre sprøyter botox... Videre trenger jeg en eske livserfaring, en boks økologisk glede og en tube sorg og smerte".
Men det finnes en annen innfallsvinkel til livskvalitet også. La meg gå fra det sosiologiske perspektivet til det mer personlige og konkrete: Hva har jeg selv opplevd som kan betegnes som godt, hyggelig, verdifullt og fint så langt i mitt eget 53 år lange liv? Jeg innser at overgangen her kan bli litt brå, men likevel; her er en liste over hva som har gitt meg glede fra barneårene og frem til sånn ca. i kveld:
Mammas sang og fortellinger. Tåkelurkvelder på Fyret. Ligge i snøen og se på stjernene. Besøke bestemor (farmor). Bøker. Lørdagskveldsmaten! Gå på Melkebaren med mamma. Være storesøster. Sommerferier hos bestemor og bestefar (morfar og mormor). Lese. Høre på musikk.
Reise. Bli mor. Høre på jazz. Lese. Spise fiskesuppe. Se på kunst. Høre på musikk. Være mamma. Studere. Treffe Ham. Gifte meg. Lage mat. Lange frokoster. Mørk sjokolade. Skrive. Jobbe. Bli bestemor. Ta siste eksamen. Være sammen med familien. Gode samtaler. Se gode filmer. Sitte krøllet opp i godstolen foran peisen. Skrive...
Hmm... Livet ser ikke særlig stort ut når jeg ser tilbake på det på denne måten... Har jeg ikke gjort mer? Er det virkelig dette jeg forbinder med livskvalitet? Er det virkelig så enkelt? Var det slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli? Var det alt, liksom? Nei, ikke bare, men disse stikkordene gir et innblikk i noen av mitt livs lyse sider. Det jeg er takknemlig for. Men livet har også vært fylt - noen ganger til over bristepunktet - av smerte, tap, sykdom og tristhet. Men det såre er også en del av livet, og jeg tror at for å kunne kjenne glede må man ha kjent smerte. Underveis i livet henger alt sammen med alt sammen, og det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.
I mitt retrospekive tilbakeblikk ser jeg at de gode relasjonene og prosessene - og ikke minst følelsene - nesten er blitt borte, enda de egentlig har vært viktigere enn noe annet.
