Jeg sitter her og nyter lørdagsformiddagen, alene i vår nye stue. Min kjære sover ut etter mange, lange dager med jobbing og sene kvelder; klokka var tre i natt før vi la oss, så jeg lar ham sove, og har en koselig stund alene med meg selv og mine tanker. Det er godt det òg...
Drikker nypresset kaffe, og ser meg rundt og kjenner at jeg trives, ja, at jeg trives veldig, veldig godt. Ennå er vi laaaangtfra ferdige med innredningen og det er maaaaange, mange ting som ennå skal på plass, men dette er hjemme, og det føles veldig riktig og godt å være her.
Det å se meg rundt og se på alt det vi har fått gjort, og vite at vi snart er ferdige med en stor del av det ytre arbeidet med å skape det hjemmet vi drømte om da vi startet prosessen, gir meg en fantastisk god følelese.
Det er ikke til å komme fra at det har vært en prosess med mange sider; både oppturer og nedturer, og jeg har på veien innsett at det å bygget hus innebærer at man må "svelge" mange "kameler" og inngå kompromiss både med seg selv og andre. Jeg har mange ganger underveis lurt på om det vi driver med er riktig; om resultatet blir bra, om dette virkelig er det vi har ønsket og drømt om...
I dag når jeg sitter her, en varm og glassklar septemberformiddag, med nydelige regnbuefargede solspetter bortetter det utrolig flotte gulvet vårt; skapt av sollyset som reflekteres i lysekrona i stua, kjenner jeg at "joda, dette begynner å ligne det vi drømte om...
To års planlegging; glede, latter, slit - og noen tårer - går mot slutten, og jeg kjenner at jeg er veldig, veldig tilfreds... Og selv om alt ikke er helt slik som vi innledningsvis ønsket og planla, så har ting gått seg til underveis, og vi har - i alle fall så langt - fått et hus vi absolutt er fornøyd med, og som vi helhjertet kan si er "vårt" på alle områder: Huset i skogen er virkelig i ferd med å bli akkurat det huset, det hjemmet, vi ønsket oss da vi startet prosessen med å skape det.
Ha en fin lørdagskveld, mine venner.
Mvh og klem
Janna
