Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"

Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?

Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.

Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna

Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 

Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna

Lys langs en fjord 

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 

en sommar blei borte, en haust e på reis, 

og leia e lagt der vi alle må fare 

som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 

men nærar e lysan der menneskan bor, 

som glør gjennom natta fra rimgråe rute 

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 

at lyset og leiken har mørket som pant, 

vi veit at den natta som ligg over landet 

e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør 

så lenge som lysan fra nordnorske grender 

førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 

i elsk og i armod har kysten bebodd 

og tent sine lampe som fyrlys langs leia 

tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 

i mørketidslandet har gått som ei bru 

med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 

med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 

som bål imot natt på ei vinterkald jord 

der frosten skal vike når menneskevarme 

får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

Mørketid i emning

Jeg elsker den årstiden vi går inn i nå: Mørke kvelder og levende lys... musikk... gode bøker...
 
 Denne julestjernen er fra i fjor jul. Tror neppe den blomstrer til jul i år, men jeg har ikke hjerte til å kaste den heller.

Vinteren  er for meg en tid der vi tar vare på kveldene og roer ned på en en annen måte enn ellers i året. Naturens dvalelignende tilstand  påvirker meg: jeg finner mer tid og ro til å hvile: i tilværelsens roligere rytme...i meg selv...  Sjelen får ro og tanken hvile, og jeg opplever på mange måter å komme nærmere livet, meg selv... Ettertankens årstid, kaller jeg gjerne mørketiden. 

Samtidig får jeg energi av forventningene som årstiden bringer; adventstid, jul... samvær med familie, gode venner... Men også en tid for å kjenne på savnet etter de som er borte, de som ikke lenger er i blant oss..., men det er godt det også: de gode minnene består...de andre gjør vi best i å la fare! 

Men noen ganger gjør det vondt med ettertanke, og melankoli er ettertankens bror.  Den krever som oftest noen erkjennelser, den utfordrer ens valg, setter kanskje krav om endring. Endring kan være positivt, men all endring innebærer også tap: Er man heldig sitter man igjen med selvrespekt, livserfaringer, minner og aksept av egne valg. 

Jeg er det man kaller godt voksen, og jeg har opplevd store livsendringer de siste årene. Disse har hatt sin pris, men jeg sitter igjen med en uendelig stor takknemlighet og glede over det livet jeg lever i dag. For følelser lever uavhengig av alder.  Og som skrevet i et innlegg for et par dager siden: Livet er her og nå - og forventning og glede over ting som skal komme er absolutt en del av livet her og nå...!

Min kjære og jeg hadde bryllupsdag på mandag...

 Ha en fin helg, mine venner.
Klem,
Janna