Perspektivendring

“Change the way you look at things

and the things you look at change.”

 Wayne Dyer

Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 

Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?

Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.

Med vennlig hilsen

Janna

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...

Ha ei fantastisk helg, mine venner.

Med vennlig hilsen
Janna

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 

 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity

Janet Louise Stephenson

Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.

Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen

Janna

Skattene i hjertet, i et hus med shingel på taket

"Lytt til ditt hjerte. 
Det vet alle ting, fordi det kommer fra verdens sjel, 
og det vil en dag vende tilbake dit."

Paulo Coelho, Alkymisten

Jeg har brukt en del tid på å ta arven min i nærmere ettersyn. Med å komme til terms med historien min. Det måtte gjøres. For at jeg skal kunne leve videre i mitt liv. Hvor jeg kan være meg selv. 

Jeg har underveis oppdaget at blant skrotet og rasket i minnenes hall, har jeg også lagret mange skatter. Jeg fant dem innerst i et kott, skatter som ingen kan ta ifra meg. Skatter som jeg plutselig kan huske på, og i fremtiden ta frem, når jeg opplever noe utfordrende, og som vil hjelpe meg gjennom det. Eller når jeg opplever noe bra, og skjønner at det stemte jo, det jeg innerst inne visste! 

Og jeg kjenner at det gjør meg takknemlig. Å gjenoppdage skattene, kunne ta dem frem i lyset. Jeg trengte det - på samme måte som jeg trenger igjen og igjen å høre at min kjære elsker meg, så trenger jeg igjen og igjen å bli minnet på de tingene skattene i mitt hjerte forteller meg. 

Skattene mine er mangfoldige, og blant dem er historier om levd liv. Historier og erfaringer som evner å berøre meg. De har - møysommelig til tider - blitt en del av min erfaringsbase, og de gir meg økt kunnskap. Og ikke minst et erfaringsperspektiv som er med på å gi meg større livsmot. Men, det er så lett å glemme. Så lett å la dagene og kveldene fly. Og jeg... jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de gode tingene ... Men så merker jeg det... og så tar jeg dem frem igjen. Fordi jeg vet at de betyr mer enn jeg kanskje alltid evner å se. Og fordi livet mitt utgår fra dem. 

Ha ei fin helg. 

Med vennlig hilsen 

Janna

Minnenes kraft

“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 

Chuck Palahniuk

Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.

Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Janna

Om hva som former en...

Kroppen har vært så vond at jeg såvidt 
har klart å kreke meg over gulvet. 
Jeg har hatt vondt i magen. 
Jeg har hatt vondt i hodet. 
Jeg har hatt vondt i sjela. 
Jeg har skammet meg. 
Jeg har følt meg liten, 
rar, usikker, 
sårbar...

 Jeg har store deler av mitt voksne liv levd med en til tider overveldende lyst til å bare slippe kontrollen, bare leve helt og fullt, slippe strevet, slippe å prøve å gjøre alt perfekt. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Det var jo det jeg var oppdratt til å være:

en snill og flink pike... 

Og det var jeg. I mange år var jeg en meget snill og meget flink pike, en snill og flink ung jente, en snill og flink voksen dame. Men ikke en ubekymret, lykkelig en. Jeg var altfor alvorlig, altfor ansvarsfull, altfor tenksom, altfor bekymret. 

Jeg vokste opp med to yngre brødre, en far som på grunn av jobben var svært fraværende, og en mor som var kronisk syk. Hun var borte i lange og mange perioder fordi hun lå på sykehus. 39 år gammel fikk hun på toppen av det hele kreft. Da var jeg ti år. I årene som fulgte, utviklet jeg en trang til å undertrykke mine egne behov og følelser, jeg prøvde istedet å gjette mors følelser, gjette hennes ønsker og behov. Ville komme henne i forkjøpet, for å dempe hennes smerter, for å avlaste henne i alt det daglige. 

Det var som om jeg levde med en stor sorg hengende som en skygge over hodet i mange, mange år. Mamma døde da hun var 64 år, men i 25 år hang denne skyggen over meg, over vår lille familie. 

Sorg gjør noe med deg som menneske, og jeg har i arbeidet med å bli kjent med meg selv, skjønt at jeg i mine barndomsår og tidlige ungdomsår utviklet en skyldfølelse i forhold til egne preferanser og følelser, og at jeg mistet kontakten med meg selv, mine ønsker og behov. Istedenfor å utvikle min egen personlighet, den jeg var og det jeg interesserte meg for, ble jeg opptatt av hvordan jeg burde eller skulle være i forhold til andres krav og forventninger. Jeg ble superflink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som var/er bra for meg selv. Dersom jeg en sjelden gang fulgte opp impulsen til å følge egne ønsker eller egne innskytelser, fikk jeg en overveldende dårlig samvittighet. 

Jeg ser at den grunnleggende ideen i mitt hode, var at jeg kun var verdifull dersom jeg oppførte meg ”korrekt” eller presterte i tråd med andres forventninger. Dermed ble mine barndom- og ungdomsår en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og hvis jeg ikke presterte perfekt, fikk jeg en følelse av å være verdiløs. Arbeid og plikter kom foran alt annet.

Jeg har innsett at mye av dette er sannheter for meg den dag i dag. Men jeg jobber med saken, og jeg er stolt over å kunne si at jeg er i ferd med å fri meg fra skammen, at jeg er gladere, helere...  ja, til og med lykkelig!

Ha en fin ny uke, dere òg.
Med vennlig hilsen
Janna