Kroppen har vært så vond at jeg såvidt
har klart å kreke meg over gulvet.
Jeg har hatt vondt i magen.
Jeg har hatt vondt i hodet.
Jeg har hatt vondt i sjela.
Jeg har skammet meg.
Jeg har følt meg liten,
rar, usikker,
sårbar...
Jeg har store deler av mitt voksne liv levd med en til tider overveldende lyst til å bare slippe kontrollen, bare leve helt og fullt, slippe strevet, slippe å prøve å gjøre alt perfekt. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Det var jo det jeg var oppdratt til å være:
en snill og flink pike...
Og det var jeg. I mange år var jeg en meget snill og meget flink pike, en snill og flink ung jente, en snill og flink voksen dame. Men ikke en ubekymret, lykkelig en. Jeg var altfor alvorlig, altfor ansvarsfull, altfor tenksom, altfor bekymret.
Jeg vokste opp med to yngre brødre, en far som på grunn av jobben var svært fraværende, og en mor som var kronisk syk. Hun var borte i lange og mange perioder fordi hun lå på sykehus. 39 år gammel fikk hun på toppen av det hele kreft. Da var jeg ti år. I årene som fulgte, utviklet jeg en trang til å undertrykke mine egne behov og følelser, jeg prøvde istedet å gjette mors følelser, gjette hennes ønsker og behov. Ville komme henne i forkjøpet, for å dempe hennes smerter, for å avlaste henne i alt det daglige.
Det var som om jeg levde med en stor sorg hengende som en skygge over hodet i mange, mange år. Mamma døde da hun var 64 år, men i 25 år hang denne skyggen over meg, over vår lille familie.
Sorg gjør noe med deg som menneske, og jeg har i arbeidet med å bli kjent med meg selv, skjønt at jeg i mine barndomsår og tidlige ungdomsår utviklet en skyldfølelse i forhold til egne preferanser og følelser, og at jeg mistet kontakten med meg selv, mine ønsker og behov. Istedenfor å utvikle min egen personlighet, den jeg var og det jeg interesserte meg for, ble jeg opptatt av hvordan jeg burde eller skulle være i forhold til andres krav og forventninger. Jeg ble superflink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som var/er bra for meg selv. Dersom jeg en sjelden gang fulgte opp impulsen til å følge egne ønsker eller egne innskytelser, fikk jeg en overveldende dårlig samvittighet.
Jeg ser at den grunnleggende ideen i mitt hode, var at jeg kun var verdifull dersom jeg oppførte meg ”korrekt” eller presterte i tråd med andres forventninger. Dermed ble mine barndom- og ungdomsår en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og hvis jeg ikke presterte perfekt, fikk jeg en følelse av å være verdiløs. Arbeid og plikter kom foran alt annet.
Jeg har innsett at mye av dette er sannheter for meg den dag i dag. Men jeg jobber med saken, og jeg er stolt over å kunne si at jeg er i ferd med å fri meg fra skammen, at jeg er gladere, helere... ja, til og med lykkelig!
Ha en fin ny uke, dere òg.
Med vennlig hilsen
Janna
