Om valg og elendighet

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan jeg takler hverdagen med en kronisk sykdom. Noen synes "så synd på meg som sliter slik".

Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg, absolutt ikke! Det er ikke synd på meg! Sannheten er at jeg har få grunner til å være misfornøyd!

For, bortsett fra noen - rett nok irriterende - plager vedrørende min fysiske helse, synes jeg at det livet jeg lever rett og slett er et veldig godt liv!

Jeg prøver å fokusere på det gode. Det er et aktiv, pågående valg - selv om det ikke alltid er et enkelt et. Men mine helsemessige problemer er bare én del av meg, ikke hele meg. Jeg har bare dette livet, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det!

Jeg vet aldri om dagen blir god eller dårlig når jeg våkner, for når som helst kan symptomene slå til. Det gjør det vanskelig for meg å planlegge eller å ha en vanlig dagsplan eller rutine. Jeg prøver å si til meg selv: Ok, jeg er syk. Jeg er ikke dum eller mentalt funksjonshemmet. Det er ikke stress, det sitter ikke i hodet, jeg har ikke påført meg dette selv, og det er ikke noe jeg finner på.

Men, jeg tror det er nødvendig å aktivt søke gode stunder når livet tildeler deg en dårlig hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke velte meg i elendighet og fortvilelse over det jeg prøver å se på som fartsdumper i veien min. Jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager - for det har jeg, dager da jeg er nedfor fordi jeg er sliten, dager da jeg synes at livet er urettferdig, hvorfor meg, liksom - men det går som oftest fort over. Det finnes så mange som virkelig har store, alvorlige helseproblemer, mine er bare småtterier.

Joda, sykdommen, min egen kropp, står i veien for meg noen ganger, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, og jeg får såre nedturer. Det er menneskelig. Men glede, å ha det godt, oppleve mening, er et aktivt valg. Dette valget krever engasjement, bevissthet og forpliktelse, akkurat som alle andre viktige valg i livet. Det er ikke alltid lett, verken å se det positive i hverdagen eller mening i tilværelsen som syk, men en bevisst holdning gjør det i alle fall ikke verre, tror jeg.

Jeg tror bestemt at hvordan vi håndterer utfordringer og hvordan vi takler motgang, er det som utgjør forskjellen i hverdagen. Jeg har dårlige dager, som de fleste andre; det skrev jeg blant annet om i den ovenfornevnte bloggposten, men livet mitt er overveldende bra og gledelig til tross for mine helse-issues. Og jeg velger - prøver, i alle fall - å fokusere på de positive tingene i tilværelsen. Mitt motto er at alt ordner seg. Det er bortkastet tid og energi å bekymre seg om det man uansett ikke kan påvirke. Sykdom er en del av meg, men det er ikke helsa som skal få lov til å definere hvem jeg er.

Det å sette ord på mine tanker, skrivingen her på bloggen, har også hjulpet meg, tilbakemeldingene jeg har fått likeså. Jeg har gjort et valg om å ikke la mine helseproblemer trykke meg ned, definere meg, hindre meg. Livet er en gave, og jeg vil leve det til fulle!

Janna

Dit æ alltid lengte'

Der det den gang lå et blåmalt hus nær veien, ikke langt fra fjæra, høre' mitt hjerte til. Der kor kværdagen stod stille, og livet sjøl hadde et anna tempo. 

Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.

Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret. 

Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...

Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.

Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...

...og æ vet at dette e’ stedet æ hører til.

I det hvite huset, midt i bildet her, det som den gang var blått, vokste jeg opp. Kaia og pakkhuset hans bestefar lå like nedenfor huset. Mine besteforeldres hus er det gule huset litt ovenfor og til venstre for vårt her i bildet.

...æ lengte' hjem.

Hilsen
Janna

Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:

https://www.youtube.com/watch?v=JcyH99cchkg

Lykkefordelen - vi er best når vi er glade

For x antall år siden - de lærde strides - men noen antyder ca. 3500-4000 år, noen mer, ble begrepet iver eller entusiasme introdusert i noen tekster kjent som Mosebøkene. For rundt 2000 år siden, i en annen bok, kjent som Bibelen, ble begrepet tro fundamentert. For ca. 75 år dukket begrepet positiv tenkning opp, på begynnelsen av 90-tallet var det tillært optimisme som sto i søkelyset, og for 4-5 år siden ble vi presentert for begrepet lykkefordelen.

Foro: Marie Charlotte Cieslak

Jeg gjorde et Google-søk på disse begrepene, og fant at begrepsinnholdet i alle disse stort sett er det samme: Iver, entusiasme, tro, positiv tenkning og tillært optimisme... alle handler stort sett om det samme: En positiv livsholdning. En generell positiv holdning, eller positiv tenkning. Og det synes å være en bred enighet om at uansett hva man velger å kalle det, har disse vilkårene mye å gjøre med suksess. Både i privatlivet og på jobben.

Det er vanlig å tenke at når noen opplever suksess, er det fordi de så inderlig vil det, ønsker det, og at etter oppnådd suksess blir man lykkelig. Men det er generelt feil, hevder forfatteren av suksessboken The Happiness Advantage, den amerikanske psykologen Shawn Achor. Fordi, for folk flest, vil det nesten alltid være slik at så snart ett suksessfullt mål er nådd, vil man starte jakten på neste; og man blir ikke riktig lykkelig og glad før det-og-det er oppnådd...Dette, hevder han, betyr at sann lykke aldri vil bli funnet. Den gjengse formelen for lykke og suksess må derfor reverseres.

Shawn Akor bruker begrepet lykkefordelen når han diskuterer ideen om at når ens hjerne er positivt fokusert, vil det faktisk føre til høyere ytelse: En positiv innstilling, lykke, fører til suksess. Men ikke nødvendigvis motsatt: Suksess fører ikke automatisk til lykke.

Min erfaring
Preget av negative hendelser tilbake i tid, men fasinert av begrepet lykkefordelen, har jeg tatt det som en utfordring i mitt eget liv. Det har ikke vært enkelt - er ikke enkelt. Men jeg har jobbet med min tenkemåte, prøvd å flytte fokus. Fra fremtiden til nåtiden. Jeg har aldri brukt mye tid på å tenke på hva som kunne vært, slik sett er jeg noe av en pragmatiker. Men jeg har hatt en tendens til å tenke mere på framtiden; når... i stedet for å være til stede i øyeblikket, det som er rett foran meg. Så jeg har over lang tid jobbet med meg selv, og vært bevisst på å fokusere på gleden i nåtiden.

Dette har blant annet fått meg til å bli mer oppmerksom på min følelsesmessige tilstand og mitt energinivå, noe som har motivert meg til å gjøre noen grep for å ta vare på meg selv. Til tider har jeg nesten tvunget meg selv til å se etter positivitet i situasjoner, selv når det har virket veldig vanskelig. Dette har vært kjempeviktig for meg, spesielt når helsa har lagt opp til krangler.

Resultatet har kommet gradvis, ingen momentan endring - og tilbakefall forekommer - men jeg merker et skifte i innstilling. Som en som blant annet har slitt med selvbildet hele livet, har jeg for eksempel gått fra å være nesten uutholdelig misfornøyd med meg selv, min egen kropp, med angst, depresjon og tilbaketreknining som resultat, med et vanskelig forhold til mat; skyldfølelse for hver minste lille sjokoladebit jeg puttet i munnen, for hver normale porsjon mat jeg spiste... til å ha et mye sunnere forhold både til meg selv og mat. Har jeg lyst på sjokolade eller noe av det jeg tidligere så på som utskeielser; vel, så spiser jeg det. Vekta mi setter ikke lenger standarden for hva jeg er verdt, for min selvrespekt. Det å spise sunt og holde meg til en middelvei, til det jeg vet fungerer for meg, er blitt mye lettere. Jeg går ikke i kjelleren eller overspiser enorme mengder "fordi jeg har jo allerede sprukket..." Nu driter jeg i det, og spiser gjerne mer, fordi jeg nyter det og har lyst, fordi god mat gir meg glede.

Jeg har også vært i bedre stand til å forholde meg mer nøkternt til ting som skjer, i ulike situasjoner, og min tillit til egen vurderingsevne i beslutningsprosesser har vokst betydelig.

Så, ja, jeg er på mange måter en mer tilfreds person nå enn jeg noen gang har vært, og det føles helt fantastisk. Det å sette hverdagsgleden først, leve fullt og helt i nuet, har bidratt til å gjøre det enklere å takle nedturene. Jeg vet at fremtiden vil bringe både sorg og glede, men å vite at jeg kan gjøre en forskjell i hvordan jeg oppfatter ting, har gjort små underverker for meg. Skulleburder blir oftere enn før til jeg kan...eller jeg skal...eller jeg har lyst til... 

Foto: Marie Charlotte Cieslak

Det det koker ned til er:

En positiv holdning er det som utgjør forskjellen; det er ikke mye som kan slå eller veie opp for denne lykkefordelen. Utdanning kan for eksempel ikke veie opp for det. Ifølge Shawn Achor har noen av USAs smarteste og best utdannede presidenter vært de dårligste lederne. Og noen av de største presidentene, som Abraham Lincoln, hadde svært lite formell utdanning. Og her må jeg bare benytte anledninga: Jeg har møtt lærere som har mangelfull formell utdanning, men som likevel er eksellente pedagoger, og motsatt: lærere som har flust opp av vekttall, men som totalt mangler pedagogiske evner...

Talent kan heller ikke veie opp for en negativ holdning. Verden er fylt med dyktige mennesker som aldri vil oppnå personlig eller profesjonell suksess. Se en sesong eller to av Idol eller Norske talenter, så skjønner du hva jeg mener. Talent som ikke er drevet av en riktig holdning har en tendens til å renne ut i sanden før showet er over.

En mulighet kan åpne dører for deg, men uten positiv tenkning vil du ikke kunne gjøre mest mulig ut av dine sjanser.

Det er svært vanskelig å lykkes uten hjelp av andre mennesker, eller i det minste være omgitt av rett type mennesker. Men selv det vil ikke garantere suksess. Et team uten hjertelag, uten en positiv holdning, vil ikke komme veldig langt.

Det finnes rett og slett ingenting som overgår en positiv holdning. Den holder deg gående når andre stopper opp, den frigjør en overflod av energi, en energi som du kanskje ikke engang vet du har, men som får deg gjennom de tøffeste tider når du trenger det.

Det meste ordner seg, går seg til!

Med ønsker om en fin dag,

Janna

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."

Sitat: Ukjent

I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

I like life a lot...

"As the years go on, you see changes in yourself, but you’ve got to face that - everyone goes through it… Either you have to face up to it and tell yourself you’re not going to be eighteen all your life, or be prepared for a terrible shock when you see the wrinkles and white hair. Getting older doesn’t frighten me, but I wish I didn’t have to because I like life a lot."
Audrey Hepburn

Jeg er helt enig med Audrey Hepburn. Det handler om å akseptere ting som de er. Men hvem av oss ønsket ikke da vi var veldig unge at vi var eldre, men nå, når vi er blitt "eldre", ønker vi nok innimellom at vi var yngre.

Jeg har de siste årene tidvis kjempet med å akseptere mitt aldrende jeg, spesielt min aldrende kropp. Kiloer sniker seg lettere på, og når jeg innimellom får småpanikk fordi favorittjeansen strammer, og legger inn noen halvhjertede slankedager, mister jeg ikke vekt så lett som jeg pleide da jeg var yngre. Sporene av over 50 år med solbrente somre er tydelige på min tynne, hvite hud, og ingen ser lenger at jeg er rødhåret...

Men jeg har innsett at dette er en kamp jeg er dømt til å tape - hvis jeg fokuserer på det negative. Og jeg har insett at jeg faktisk er blitt den kvinnen jeg ønsket å være da jeg var i 20-årene. Jeg har innsett at mitt gråe hår - som visstnok er så moteriktig for tiden - er kommet for å bli, og at det virkelig ikke er noe poeng å kjempe mot kroppslig aldring.

Så heretter skal jeg fråtse i de positive tingene som det å bli eldre innebærer, i stedet for å fokuserer på endringene i kroppen min. Så her er tre ting jeg liker ved det å bli eldre:

1. Erfaring
Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de rike historiene bak de erfaringene jeg har å støtte meg til - erfaring som bare kan erverves over tid. Det tok år for meg; jeg prøvde forskjellige jobber, ulike relasjoner, ulike dietter og det å bo i forskjellige land. Det var prøving og feiling... Jeg har lært så mye fra alle disse opplevelsene, men mest av alt har jeg lært at jeg fortsatt lærer. Jeg vil aldri være i stand til å gjøre alt, ha alt, eller være alt. Og det er helt greit. Jeg har mer enn nok å være takknemlig for.

2. Innstillinger
En annen fordel i den aldrende prosessen er at jeg har klart å finne ut hva jeg liker og ikke liker. Dette kan virke enkelt, men det å virkelig oppdage mine sanne preferanser har kostet meg mye.

Da jeg var yngre, følte jeg alltid et press på meg for å være utadvendt, pratsom og supersosial. Men med stigende alder har jeg kunnet tillate meg selv å gjøre hva som føles best for meg, og jeg har oppdaget at jeg er mye mer introvert enn jeg i så mange år prøvde å være. Jeg trenger alenetid for å lade batteriene mine, og roligtid hver dag for å føle meg sentrert. Jeg har funnet ut hvilke matvarer som fungerer best for kroppen min, jeg har funnet meg selv i et yrke jeg liker fantastisk godt, og sted å bo hvor jeg er trives - og alle er preferanser som støtter min helse og trivsel, men som det tok tid og erfaringer på godt og vondt å finne.

3. Selvtillit
Dette er uten tvil det beste ved aldring. Fordi, la oss innse det, mangel på selvtillit føles ille! Nå som jeg er eldre og har mer erfaring i min mentale ryggsekk, føler jeg meg trygg i mange situasjoner der jeg bare faket før.

Jeg er sikker på mine evner på jobb, i kraft av å være mor, og i soliditeten og inderligheten i mitt ekteskap. Jeg er overbevist om at jeg kan håndtere en krise, og jeg er overbevist om at det kan kroppen min også. Kroppen min har født barn, gjennomgått operasjoner og overlevd sykdommer. Jeg vet den vil ta meg uansett hvor livet fører meg, og jeg verdsetter den høyt for det.

Sammenlignet med noen er jeg eldre, og i forhold til andre er jeg yngre. Men sammenlignet med ingen, er jeg perfekt akkurat som jeg er, og jeg har bestemt meg for å bli bare bedre med alderen!

Ha det godt!
Med vennlig hilsen
Janna

Tidens forgjengelighet

 Vi er allerede langt ut i januar, dagene har blitt merkbart lengre, lysere, men lydene natterstid er jagende, skarpe, spesielt i slike vindfulle, kalde netter vi har hatt i det siste. Det lukter trerøyk av vinteren når jeg våkner og ikke får sove mer. Jeg står opp, og lyttende til naturens, husets, individuelle samtaler i stillheten av natten, konfronteres jeg med mysteriene, men mest av alt med savnet.

Det føles som det er evigheter siden vi feiret jul og nyttår et sted som for oss var totalt fremmed, men likevel ikke - fordi våre kjære bor der. Desember var en  måned som var fyllt av forventninger og spenning, men vel hjemme igjen har jeg blitt minnet om tidens forgjengelighet. Nå er det ikke en ny dag eller uke, men et helt nytt år som ligger fremfor oss. Jeg tenker større tanker, i et lengre perspektiv. Og jeg kjenner at selv om savnet er stort, er gleden desto større. Over hverdagen, at mine kjære har det bra, fordi  fremtiden ligger der, blank og ubrukt foran oss.

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna

Livets vakreste vesen

Da jeg leste min danske bloggvenninne Lenes innlegg i dag, som handler om å følge gleden, slo det meg at blant alle de gledene vi mennesker kan erfare, er en av de største å oppdage våre egne iboende muligheter og talenter, for disse er umistelige. Våre egne muligheter, våre egne perspektiv, er noe vi selv forvalter - og ikke noe vi verken kan eller skal takke andre for. Hvis man klarer å frigjøre seg fra tankens åk, alt det som gjør at ens tilstedeværelse i nuet blir forkludret og formørket, hvis man klarer å følge - forfølge - egen glede, være seg bevisst hva som gir en glede, og ikke minst: leve ens gleder, vil man sannsynligvis oppleve essensen av egen eksistens, av livets vakreste vesen. Og da tror jeg kreativitet og talent vil avdekkes; slikt som kan være til inspirasjon for oss selv - og kanskje andre – for det er jo gleden som gjør vår verden til et vakrere sted.

Til ettertanke gir jeg deg et dikt av André Bjerke med på veien mot vår - eller sommer; alt etter hvor du er og befinner deg i livet... 

For smerten den lever på alles munn,

i lyset, så alle kan se den.

Men først på tilværelsens Stillehavsbunn

vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ha en fin langhelg, kjære venner.

Med vennlig hilsen

Janna

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity

Janet Louise Stephenson

Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.

Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen

Janna

Skattene i hjertet, i et hus med shingel på taket

"Lytt til ditt hjerte. 
Det vet alle ting, fordi det kommer fra verdens sjel, 
og det vil en dag vende tilbake dit."

Paulo Coelho, Alkymisten

Jeg har brukt en del tid på å ta arven min i nærmere ettersyn. Med å komme til terms med historien min. Det måtte gjøres. For at jeg skal kunne leve videre i mitt liv. Hvor jeg kan være meg selv. 

Jeg har underveis oppdaget at blant skrotet og rasket i minnenes hall, har jeg også lagret mange skatter. Jeg fant dem innerst i et kott, skatter som ingen kan ta ifra meg. Skatter som jeg plutselig kan huske på, og i fremtiden ta frem, når jeg opplever noe utfordrende, og som vil hjelpe meg gjennom det. Eller når jeg opplever noe bra, og skjønner at det stemte jo, det jeg innerst inne visste! 

Og jeg kjenner at det gjør meg takknemlig. Å gjenoppdage skattene, kunne ta dem frem i lyset. Jeg trengte det - på samme måte som jeg trenger igjen og igjen å høre at min kjære elsker meg, så trenger jeg igjen og igjen å bli minnet på de tingene skattene i mitt hjerte forteller meg. 

Skattene mine er mangfoldige, og blant dem er historier om levd liv. Historier og erfaringer som evner å berøre meg. De har - møysommelig til tider - blitt en del av min erfaringsbase, og de gir meg økt kunnskap. Og ikke minst et erfaringsperspektiv som er med på å gi meg større livsmot. Men, det er så lett å glemme. Så lett å la dagene og kveldene fly. Og jeg... jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de gode tingene ... Men så merker jeg det... og så tar jeg dem frem igjen. Fordi jeg vet at de betyr mer enn jeg kanskje alltid evner å se. Og fordi livet mitt utgår fra dem. 

Ha ei fin helg. 

Med vennlig hilsen 

Janna

Tålmodighetens dyd

Av og til føles det som om livet mitt beveger seg i et frenetisk, spole-hurtig-fremover-tempo. Det krever evne til å følge med, men også evne til å være tålmodig. Dette siste er en evne jeg sliter med å få taket på, men som helt klart er en kvalitet som bidrar til større følelse av velvære generelt. 

Jeg har i det siste hatt det ganske hektisk, og ingen som kjenner meg, vil vel påstå at tålmodighet er min fremste dyd - noe jeg er veldig klar over selv... Derfor har jeg tenkt godt over begrepet. Og jeg har begynt å forstå at tålmodighet i virkeligheten består av tre aspekter: 

Én er utholdenhet. Det er kapasitet til å fortsette selv om du ennå ikke kan se sluttresultatet. Det er det som holder oss i bevegelse mot målet vårt, og dermed hjelper oss med å oppnå våre drømmer. Denne egenskapen besitter jeg, tror jeg.

To er aksept. Akseptere at uansett hva som skjer akkurat nå er tingenes tilstand slik de er. Dette er også noe jeg tror jeg evner - til en viss grad.

Den tredje er en følelse av fred eller ro i møte med det som faktisk er. Her tror jeg at jeg nok sliter litt, men jeg er blitt flinkere til å innse at visse ting må man bare legge fra seg, gi slipp på, ikke alt lar seg kontrollere, og at all ting har sin tid...

For å forstå hva tålmodighet virkelig er, og viktigheten av det, har jeg måttet snu på saken, og spørre meg selv hva utålmodighet er. Og jeg har kommet frem til at utålmodighet først og fremst en følelse av irritasjon, deretter kommer en følelse av sinne, og helt til slutt; raseri. Her kan jeg kjenne meg igjen, i alle fall i det første momentet; for jeg er sjelden veldig sint eller rasende...(?) 

Så, hva kan vi oppnå ved å prøve å være mer tålmodig? 

Til syvende og sist gjør tålmodighet oss i stand til å handle mer mindfullt og klokt, ikke minst til å holde irritasjon og sinne under kontroll! Jeg opplever selv at når jeg klarer å roe ned, får jeg også mer ro i sjelen når ting er utfordrende. Jeg tror også at man kan oppnå bedre relasjoner med andre mennesker - det være seg barn, kolleger, ektefelle, foreldre... Ja, jeg tror faktisk at tålmodighet er den kvalitet vi trenger aller mest i høytfungerende relasjoner. Den tillater oss å "henge der"; holde det gående, enten det gjelder på det personlige planet, i en prosess, eller på jobben. 

Ikke mist gjelder det å ha tålmodighet med oss selv! 

For jøssenavn; trenger ikke de fleste av oss mer av det? Jo mer tålmodighet og medfølelse vi har for oss selv, jo mer vi kan og vil vi lære. I tillegg tror jeg at vi bare kan være så tålmodig med andre som vi er med oss ​​selv! 

Ha en fin dag.

Mvh.

Janna

Å være den man er...

Har du en drøm, en visjon, har du satt deg mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn det tror du kan oppnå?

Vi  mennesker frykter instinktivt det ukjente. Vi er redde for avvisning, for de skuffelsene som helt sikkert kommer i vår vei. Likevel kaster mange seg ut i det, overkommer frykten, bestemmer seg for å forfølge sin drøm...

For meg handler dette om å tørre å være uavhengig...

fri til å være den man er og den man ønsker å være, upåvirket av andres mening.  Slippe forholdet til fortiden. Slutte å fortelle historier om hvordan det var, og hvordan det kunne ha vært...

Det krever en dyp evne til tilgivelse og et stort nærvær i nuet, for å  slippe alt hva man har trodd på og forankret seg i. For sannheten ligger ikke i fastlåste og vedtatte mønstre, men i ens egen virkelighetsoppfattelse, hvor det ligger en klar følelse, en fornemmelse, for situasjonen her og nå. Man må bare stole på magefølelsen, på intuisjonen. Fortid og fremtid er sekundær, og er dypest sett uvirkelig, noe det er unødvendig å bruke energi på...

"Djupt därinne finns det spår utav det barn
som jag en gång kände, som jag en gång var.
Hjälp mig hitta åter, till en ro som bär,
till en frid som håller. Till ett jag som är."

Cecilia Ekhem

Ha en fin dag, mine venner!

Mvh
Janna

Verdien av god helse

Verdien av god helse oppdager man ofte ikke før man har mistet den...

Det har slått meg noen ganger den siste tiden, at vi mennesker ofte slenger ut av oss allmenngyldige "sannheter" uten at vi nødvendigvis tenker over hva vi egentlig sier... En av disse "sannhetene", som også jeg har brukt ved flere anledninger, er dette utsagnet: "Uten helse har du ingenting"...  Men det er faktiskt respektløst og uforstandig å slå fast noe slikt overfor de mennesker som faktisk sliter med helsa av ymse grunner, kronisk eller midlertidig - i alle fall hvis vi tenker på "helse" som noe som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Lever de som er syke dårligere liv enn de som er friske? Hvem har rett til å degradere andres liv, hvem kan sette seg til doms over den livskvalitet andre opplever; uavhengig av "god" helse eller ikke...

Helse er ofte avhengig av konteksten av våre liv, og det å definere menneskers livskvalitet, vår kontekst, på bakgrunn av vår helse er galt. For de fleste faktorene som bidrar til vår gode eller dårlige helse er utenfor vår kontroll.

Det er mange ideer og meninger om hva som er god helse, eller hva en meningsfull, sunn livsstil føles som eller er. Det kan sies at helse bør være en naturlig tilstand, eller i det minste en konsistent tilstand av velvære. Men hva er en naturlig tilstand? Det er mange mennesker som aksepterer smerter og ubehag i kroppen som en del av livet, som en nødvendig tilstand, nettopp fordi de er i live... Smerten blir ansett å være en motivator, noe for kroppen å kjempe mot. Man godtar denne tilstanden fordi man ser at det er så mange mennesker med helseplager og så få mennesker fri for problemer.
Det som er sant er at all verdens penger ikke kan kjøpe en fri fra sykdom og smerter (kanskje en sannhet med modifikasjoner...); her stiller vi  alle med samme handikap, vi står like nakne og ribbet, og må face prøvelsene med kun det vi eier av personlige egenskaper.

Helse har til alle tider vært en essensiell verdi for mennesket. Det gjenspeiler seg blant annet i de store religionene som er rike på løfter om helse som belønning og sykdom som straff.

Men helse er så mye mer en bare det som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Det er et holistisk fenomen, og er vevd inn i alle sider av livet og samfunnet. Det er relativt i den forstand at begrepet helse erfares og bedømmes i forhold til hva man finner det rimelig å forvente ut fra alder, sykdomsbyrde og sosial situasjon. Ikke minst er helse et personlig fenomen. Vi mennesker er ulike. Derfor må helse som mål og veiene til helse bli forskjellige fra individ til individ.

Jeg forbinder helse med blant annet trivsel, humør, mestring, overskudd og energi. En optimal mulighet til å fylle de oppgavene og rollene man er sosialisert inn i, overskudd i forhold til hverdagens krav. Jeg er også opptatt av funksjon - hvordan kroppen, og for den saks skyld også sjelen, fungerer i dagliglivet.

 Alle disse begrepene: Trivsel, humør, mestring, overskudd, velvære, energi, funksjon og livskvalitet... henger igjen nøye sammen i min bevissthet om ”det gode liv”. Begrepet "helse" koker da ned til å handle om ressurser, en totalopplevelse, et personlig, situasjonsbetinget fenomen, og det handler ikke først og fremst om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Akkurat dette henger også nær sammen med de livserfaringer man har gjort og de krav man stiller til et godt liv.

Men det handler ikke nødvendigvis om det perfekte liv... Det handler om evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav, og om å aksepterer at funksjonsevne varierer med ulike stadier i et menneskes livsløp.

Derfor bør ingen degradere en annens liv til "ingenting"...

Ha en fin dag, mine venner.
Mvh
Janna

En bloggers bekjennelser

Det å skrive denne bloggen har på mange måter vært en slags meditasjon, en reise i mitt indre jeg, en forpliktelse overfor meg selv, en vei inn til min egen sjel... Et sted hvor jeg kan lagre og dele intrykke og tanker som inspirerer meg, som jeg kan tillate meg å reflektere over, og kanskje få respons på.

Den siste tiden har jeg på bakgrunn av bemerkninger jeg har fått vedrørende blant annet min interesse for mat, tenkt en del over dette med å leve i pakt med seg selv og sine interesser, føle seg på rett plass og at livet har en mening.

"Dharma" er et sanskritord, som betyr “livsformål”.  Dharmaloven sier at vi mennesker lever for å oppfylle vårt livsformål. De ubegrensede muligheters univers er guddommelig i sin essens, og det guddommelige tar menneskelig form for å oppfylle dette livsformålet.
 

Jo tettere vi er på vårt livsformål, jo mere "i live" vil vi føle oss. Alle har et talent, en unik evne til å være særlig dyktig i et fag, en kunst, et uttrykk eller en formidling, og det er når vi hengir oss - mestrer dette, at vi vil være i kontakt med en passion, en lidenskap som forgyller dagene og gir oss et mål i livet.

 

Hmmmm... besnærende tankegang;

"De ubegrensede muligheters univers..."

I like!

Hvordan er det med deg; når du betrakter ditt liv, de årene du har levd: Hva er den generelle tendens i livet ditt? Har du et definert formål med livet ditt? Liker du det du gjør, føles det som et riktig valg for akkurat deg?

Er du i en livssituasjon du ønsker å forbli i?

Dypest sett handler dette om bevisstgjøring; om å oppleve en dypere mening med livet. Det å vite sitt "formål" bidrar til selvtillit, entusiasme og livsglede. Det gir ekstra styrke i tunge stunder. Det bringer klarhet og visshet.

Ha en fin torsdag videre, mine venner.

Mvh
Janna

Prosesser

Alt er i konstant forandring og utvikling. Det betyr at alt opphører og at ingenting varer ved. Samtidig har livet en syklus, en rytme; som flo og fjære, storm og stille, larm og ro. Jeg prøver å kjenne på rytmene, leve med dem, og prøver å ikke bekymre meg unødig. Men det er jammen meg ikke alltid like lett. Jeg har vært inne i en lengre periode nå der ting har ballet på seg, det har stormet litt rundt helsa, og jeg har virkelig måttet kjempe for å ikke bli helt revet overende av stormkastene.

 Jeg liker å tenke  - og prøver å leve i henhold til det - at vi selv er ansvarlige for vårt liv og virke, og alt kan skapes. Mulighetenes opphav er ingenting annet en ren bevissthet. Uansett hva vi tenker - negativt eller positivt - setter det preg på vår virkelighet. Tankene setter frø i sinnet! Planter vi positive frø, og dyrker og nærer disse frøene,  vil de vokse opp, og inneha en positiv, skapende kraft...

Så når livet oppleves som en eneste stor krise; når det ene avløser det andre, blir det eksta viktig for meg å nyte de øyeblikkene som gjør at livet tross alt føles godt å leve. Bare det å ta med tekoppen ut på trappa, nyte dagen, nyte sostrålene et par minutter... se min kjære i arbeid på huset vårt; drømmehjemmet vi har skapt for oss selv her i skogen. For kanskje et lite øyeblikk å glemme det uakseptable, det som jeg kjenner at jeg har vært så himla redd for i det siste, som  har gjort nettene lange og søvnløse.

Men heldigvis - og jeg har ikke ord for å beskrive den følelsen av lettelse og glede da jeg her om dagen fikk beskjed på sykehuset om at alt var i orden - det vi hadde fryktet var ikke noe å bry seg om! Fremtiden var fremdeles en realitet.

 

Jeg har vært igjennom denne prosedyren så mange ganger, og jeg har alltid vært overbevist om at ting ville ordne seg. Jeg kommer fra en familie med uhyggelig mange tilfeller av kreft, og helt siden jeg var 19-20 år har jeg vært innrullert i et mammografiprogram, med ultralyd , MR og vevsprøver ved den minste lille mistanke om at noe kunne være galt. Jeg er gentestet, sjekket og kontrollert så nøye at det hele er blitt ren rutine. Flere ganger har man funnet "noe", men alltid har dette "noe" vist seg å være "ufarlig". Jeg har aldri vært nervøs før, men denne gangen var det tøft å vente på prøvesvarene: Var den kulen jeg hadde kjent så lenge, som legene ut i fra bildene etc. mente var mistenkelig, ondartet?

Det er opprivende å gå gjennom en prosess der man frykter at man er alvorlig syk, spesielt for de av oss som har sett våre kjære svinne hen, og til slutt dø. Jeg unner ingen den grufulle opplevelsen det er å være i en slik situasjon. Min mor døde da hun var 64 år gammel, etter en nesten 26 år lang kamp mot kreften; frykten denne siste tiden har vært at mine barn, mine kjære, skulle måtte gjennomleve noe slikt.

 

Men jeg har vært heldig, og ingen aner hvor takknemlig og ydmyk jeg er i forhold til det at jeg er frisk! Jeg takker for det - hvem aner jeg ikke, men uansett sender jeg et stort og inderlig "Takk" ut i evigheten og lar det være med det!

Nå håper jeg bare at nerveskaden etter nyredonasjonen blir leget, og at formen og energien kommer tilbake, slik at jeg kan komme meg på jobb igjen snart!

I alle fall: Det ser ut til at regnet har tatt seg en pause, for sola skinner (inn gjennom ufattelig skitne vinduer, men det gir eg blanke i!), så jeg skal ta meg en luftetur ... kanskje finner jeg noen tyttebær...

 Ha en strålende fredag, mine venner.

Mvh

Janna

Er koppen halvtom eller halvfull...?

Er koppen din halvtom eller halvfull? Et vanskelig spørsmål, men med et svar som hver og en av oss kan avgjøre selv. For det handler om hvordan vi ser på livet; fra en optimistisk eller pessimistisk synsvinkel...

Veldig mye i livet vårt avhenger av hvordan vi ser på ting. Hva vi velger å tenke... Vi kan velge å fokusere på ting som går galt. Vi kan velge å grave oss ned i elendigheten, bare se halvfulle kopper hvor enn vi snur oss...

 

...men om jeg får velge, velger jeg - prøver jeg - å se en halvfull kopp...

...og  jeg fyller den opp med alt det jeg opplever og lærer underveis på min livsreise.  

Imens nyter jeg min morgen-te. Den er laget av en spesialblanding; kun for meg, fullpakket av de lifligste dufter og aromaer, noen ganger smaker den beskere, bitrere, enn vanlig, men lar jeg den stå og trekke litt, kommer som oftest de dype, gode smakene frem igjen...

 

Jeg behøver mine tepauser. Og jeg behøver de positive perspektivene.

 

PS 1:

Den fine koppen på bildene her er kjøpt på Kranes Galleri i Tromsø, i 2008; en gave fra min kjære, og den er laget av en kunstner som har initialene "p.w." Jeg har ikke klart å finne ut noe om denne kunstneren, men om det er noen som vet hvem det er; tips meg... Skal innom Kranes neste gang jeg er i Tromsø, så jeg kan jo prøve å huske å spørre der...DS

 

PS 2 :
På Jannas Mat finner du i dag en oppskrift på en deilig lakserett med ertepuré og safransaus... DS

Ha en fin dag.

Mvh

Janna

 

Omgivelsenes betydning

Bryr du deg om hvordan dine omgivelser ser ut?
Jeg er en person som liker å ha det fint rundt meg, ja ikke bare liker jeg det; jeg trenger å ha det estetisk rundt meg for å hente nye krefter i hverdagen.

Estetikk er læren om det vakre. Men det er et begrep som i stor grad uttrykker individuelle synspunkt på hva vi oppfatter som ønskelig, verdifullt og vakkert, og som i stor grad er avhengig av vår personlige bakgrunn og erfaringer.

Denne bloggen startet som en "dagbok" da vi begynte å bygge Huset i skogen; som en dokumentasjon for oss selv og familien. Det var aldri meninga at det skulle være en ren interiørblogg, for jeg er ikke så veldig interessert i interiør, men jeg liker veldig godt det å skape og "ordne"... selve prosessen, som jo aldri blir ferdig...

Målet er å skape oss et hjem der vi skal kan slappe av og kjenne at her er det godt å være - både ute eller inne.

Denne sommeren har  av ymse grunner blitt litt "amputert". Vi hadde mange planer, men de fleste av dem måtte settes på vent.  Blant annet skulle hagearbeidet prioriteres, og vi så vel for oss at vi skulle ha fått gjort en god del mer enn det som er tilfellet nå når vi er på vei inn i høsten. Men tingenes tilstand er slik de er, og en ting er sikkert: arbeidet springer ikke fra oss, og det vi ikke har fått gjort; vel, det får vi gjøre senere - verre er det ikke!

Bildene nedenfor viser tingenes tilstand i juni i år... og slik de er nå...
NB! Bilderas!

Ja, som dere ser; her er mye å ta tak i... Men det inspirerer meg, og jeg gleder meg over hver en lille ting vi får gjort...

  ... imens har jeg pyntet jeg litt her og der... som best jeg har kunnet etter at formen begynte å bedre seg; og selv om hagen ikke er mye å til hage enda, har vi noen vidunderlige terrasser tilgjengelige, og der kan jeg utfolde mitt behov for å skape det fint rundt meg!

I dag er det en nydelig dag her nord, så nå skal jeg sette meg ut med en god kopp kaffe, og se på at min kjære snekrer videre på terrassen...

Så: det går fremover... og plutselig en dag sitter vi her og kan skue utover en vakker hage, et drivhus/orangeri, en ferdig gjestebu og...

... Men arbeidsledige blir vi ikke med det første - og bra er det, for dette prosjektet her i skogen er blitt en livsstil - og jeg elsker det! 

Ha ei god helg.

Mvh

Janna