Der det den gang lå et blåmalt hus nær veien, ikke langt fra fjæra, høre' mitt hjerte til. Der kor kværdagen stod stille, og livet sjøl hadde et anna tempo.
Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.
Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret.
Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...
Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.
Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...
...og æ vet at dette e’ stedet æ hører til.
Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.
Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret.
Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...
Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.
Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...
...og æ vet at dette e’ stedet æ hører til.
I det hvite huset, midt i bildet her, det som den gang var blått, vokste jeg opp. Kaia og pakkhuset hans bestefar lå like nedenfor huset. Mine besteforeldres hus er det gule huset litt ovenfor og til venstre for vårt her i bildet.
...æ lengte' hjem.
Hilsen
Janna
Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:
Hilsen
Janna
Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:
Så vakkert som det er, dog øde og litt goldt. Et veldig spesielt landskap å kjøre gjennom, ingen skog og bare krasse steiner. Nå har jeg fått lært litt i dag også og lest om stedet på Wikipedia.
SvarSlettVakkert både i ord og bilder ! :)
SvarSlett