En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?
En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.
Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?
Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."
Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.
På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.
Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.
Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?
Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.
Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.
På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.
Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.
Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?
Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.
Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.
Janna
Janna
Hei Janna.
SvarSlettDette er noe min mann kunne ha skrevet, ord for ord, og jeg er den som sitter ved siden og skjønner hvert ord du skriver. Det er ikke enkelt for deg å ha det slik og det er ikke enkelt for dem som lever sammen med dem som har det slik. Jeg takler det relativt fint, men omgivelsene har større problem med å forstå avtaler som må kanseleres på kort varsel, reiser og ferier som ikke kan planlegges. Kort sagt, livet må leves ut fra hvordan formen er når man står opp og det kan endres veldig kjapt.
Jeg har ingen råd til deg, men vi har valgt å være åpne overfor omgivelsene om den veldig varierende formen til mannen, men likevel er det vanskelig for dem å forstå. Noen ganger, skal det innrømmes, har jeg også tanken på at "ta deg et par Pinex" så går det over, men det er nok heller et utslag av frustrasjon fra min side. Jeg vil så mye og han orker ikke.
Ønsker deg i alle fall en fin helg.
Tusen takk for innsiktsfullt svar og gode ønsker. Akkurat slik som du beskriver det er det. Har ikke tall på hvor mange ganger vi har måttet avlyse avtaler, ikke kunnet reise selv om billetter har vært kjøpt og betalt, teater- og konsertbilletter blitt liggende ubrukte... Heldigvis er minmann også like forståelsefull som du synes å være, og utenhans støtte hadde hverdagen vært mye verre. Det går fint, jeg er av natur et optimistisk menneske, og mener at det meste ordner seg, men jeg er der nu at jeg må få ut litt frustrasjon. Det er terapi i å sette ord på ting, og sånn sett fungerer denne bloggen fint, Et lufterør for tanker og følelser, og så er det godt å få tilbakemeldinger som denne fra deg.
SlettHa en fin helg, du òg. Her skinner sola, men det er kaldt, så snøsmeltinga går laaaangsomt... Men likevel, det går framover.
Kjære Janna, jeg føler virkelig med deg!
SvarSlettDet er slik at det er enklere å ha brukket en fot enn å ha en sykdom som ikke "vises" utenpå..trist men sant:(
Jeg tror det er bra både for deg og alle rundt deg at du er åpen om sykdommen, da kan folk lettere forstå, og man slipper at folk gjør seg opp egne meninger...det er mange flinke til..
Jeg håper virkelig at du kan bli bedre!..uansett, nyt de gode dagene, og av dem ønsker jeg deg maange!
Klem
Det er skylden der er den mentale udfordring her Janna.. (Jeg er ikke inde i hvor alvorlig en sygdom du fysisk kæmper med her Janna. Men jeg håber at du er i kontakt med, og i ekspertmæssig behandling for din helbredsmæssige udfordring.)
SvarSlettMen skylden fylder alt for meget i din hverdag. Den dræner dig for energi. Jeg går ud fra at dine nærmeste kender til din situation? Her er du også nødt til at dele den med de mennesker du omgås mest med og som betyder meget for dig i din hverdag. På den måde kan de finde forståelse for dine humørskift, og dit behov for at trække dig tilbage og være dig selv når din heldbredsmæssige udfordring kræver det. Fortæl åbent og ærligt at du syntes at de bør kende til din situation, da du ellers vil gå og føle en dårlig samvittighed over ikke lige at kunne magte dette eller hint.
Er det dine sande venner vil de forstå dig, det er Jeg sikker på.
Rigtig god bedring herfra, og tak for at du åbent og ærligt beretter om din hverdag herinde.
Mange hilsner Michael.