Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.
Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...
Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?
Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler.
Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.
Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag.
Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.
Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag.
Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.
Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...
Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?
Uansett; ha en fin dag, du òg.
Vennlig hilsen
Janna
God kveld, Janna og takk for ditt flotte reflekterende innlegg.
SvarSlettSiden du spør, så kan jeg fortelle at jeg elsker alenetid. Og jeg elsker alenetid på hotell også. Bare meg, min skjorte og hotellrommet, uten å ta hensyn til noen andre. Etter endt arbeidsdag med mennesker over alt er det kjærkomment. Men, jeg elsker å være sosial også, men da helst i mindre sammenkomster. Store party med hæla i taket og tenna i tapetet er ikke min greie. Jeg er ingen partyløve. Ja takk til alenetid og ja takk til sosialt samvær med familie og venner.
Ønsker deg en fin kveld og god tur i morgen.
Nydelig og godt skrevet som alltid!
SvarSlettJeg innrømmer at jeg i større og større grad trives i eget selskap..og i stillhet. Gubben kommer hjem fra jobb og reager på at verken lys/tv/radio står på. Jeg har alltid likt stillhet, men samtidig er jeg også et sosialt menneske som liker å samtale med andre, men er heller ikke noe partyløve lenger nei:)
Må jo også innse og innrømme at jeg er et lite digitalt "dyr"..og der er jeg en særing tatt i betraktning alder:)..men jeg koser meg
faktisk med det også.
Nyt dine dager i eget selskap med turer og bøker og ellers det du har lyst til å gjøre:)
Klem
Så godt skrevet !
SvarSlettDet traff meg, eg kjenner også at det er deilig å vere åleine,
ikkje heile tida, men tole godt dagar, helger også, åleine.
Føle at den sosiale medieverda stel mykje tid, og prøver å avgrense det,
men "bordet fanger"...
Nyt dagane og gjer akkurat det du vil :)
Klem frå Anne-Mari