Sorgen før sorgen

Jeg minnes en gang min kusine og jeg, 5-6 år gamle, ved et uhell kom i skade for å drepe en liten fugleunge. Vi mente ikke å gjøre det, selvfølgelig ikke; vi ønsket bare å ta vare på den lille, skjelvende, fjærløse kroppen som vi fant nedenfor fiskehjellen. Den hadde falt ut av redet.

Vi bar den med nysgjerrig hengivenhet hjem, men fikk beskjed om å legge den tilbake der vi fant den, for kanskje ville fuglemor plukke den opp, bare slik ville den kunne overleve. Så vi bar fugleungen motstrebende tilbake. På veien følte jeg det lille livet forsvinne. Det ble så veldig stille i handa mi, og jeg visste på en måte jeg aldri hadde kjent før, at den vesle lille fuglen aldri kom til å fly bort. 

Jeg visste ikke hva sorg var, jeg var bare et lite barn som kun hadde opplevd kjærlighet og glede, men jeg visste at noe veldig, veldig trist hadde skjedd. Jeg hadde aldri før grått over et annet vesen. Fugleungen som skulle vokst opp i redet, sammen med sine søsken, på fugleungers vis, ble nå nødt til å ligge i ei skoeske i jorda - ja, vi holdt en ordentlig fuglebegravelse - den ville aldri flakse ut av redet, juble høyt i sky og ha det artig. Det var et fravær av liv, av ørsmå håp og drømmer, og jeg var så trist.

Mange år senere setter jeg meg ned ved siden av noen som ser og høres ut akkurat som den personen jeg har kjent hele mitt liv. Han stryker håret til siden på samme måte, drikker kaffen på samme måte, rister på hodet på samme måte. Men det er en usynlig indre del som jeg kan fornemme har forsvunnet. Noe som aldri vil komme tilbake.

Jeg er på gråten. "Nei, tenker jeg", "nei!" Men jeg kan ikke si det. Innvendig skriker jeg likevel ut: "Kom tilbake!"

Janna