Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".
I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.
 |
| Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø. |
I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.
Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere.
Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.
Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.
Ha det godt.
Vennlig hilsen
Janna
Det skal noe til for å bryte opp en kjent og kjær tilværelse i voksen alder. Om lengselen er stor til å komme hjem, vil livet uansett bli helt annerledes enn det livet man hadde da man dro derfra. Det er ikke alltid like enkelt å vite hva som er det beste valget og hva som gir best livskvalitet.
SvarSlettGjenkjenner den følelsen du har, har selv en lengsel mot et "barndomsrike" med gode minner...og slike lengsler blir sterkere med årene..
SvarSlettDet var vakre ord og dype tanker om en sterk og gjenkjennelig lengsel... håper hjertet gir deg svar.
SvarSlettBærer den samme lengselen etter mitt sted fra barndommen. I vinter blir den til virkelighet ved at jeg overtar barndomshjemmet i Kvæfjord. Om mindre enn fem år er jeg pensjonist og da flytter jeg tilbake dit, ser så fram til å traske på de kjente og kjære stedene. Det er en drøm som faktisk endelig ser ut til å bli noe av. Og ungene mine applauderer, for det er faktisk det de regner som sitt barndomshjem. Lykke til med alle dine drømmer, Janne! Aldri for sent å følge en drøm. Klem fra Eva Annie :)
SvarSlettÆ fikk tåra i auan....kunne ikke ha skrevve det bedre sjøl...alle mine følelsa om Vardø, min "hjæmby" va godt beskrevve dær....takk!
SvarSlett