Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.
For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.
Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.
Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...
Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.
Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest!
Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.
"Over the rainbow"
For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.
Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.
Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...
Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.
Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest!
Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.
"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg
Ha en fin helg.
Vennlig hilsen
Janna
Nydelege bilde, og
SvarSletttankevekkande ord i innlegget ditt.
Takk !
Klem frå Anne-Mari
Så enig med deg her, Janna. Det er de nære, enkle ting som betyr mest. Ønsker deg en fin søndag.
SvarSlettSorg, er den skygge som kærlighed kaster Janna. Men sorgen er også et stærkt bevis på den kærlighed vi har haft til den vi har mistet. Derfor er det så vigtigt, som du også er inde på i indlægget her, at vi ikke holder igen på vores følelser. Det er vigtigt at vi er åbne og tør stå ved vores kærlighed, og dele den med vores omgivelser. Tør vi gøre det, kommer vi aldrig for sent med vores gode stærke kærlighedsbudskaber.
SvarSlettGod dag til dig og dine.