Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: "Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?
Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).
Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.
Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?
Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.
Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.
Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.
En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.
"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"
Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.
Vennlig hilsen
Janna
Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).
Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.
Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?
Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.
Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.
Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.
En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.
"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"
Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.
Vennlig hilsen
Janna
Ler litt, artig og godt skrevet:)
SvarSlettTid er et merkelig begrep, jeg har i utgangspunktet mye og god tid, men rekker mindre enn noen gang fordi jeg synes jeg har god tid..men ser at jeg bruker mer tid nå på gjøremål jeg liker..og lengre tid på en del hverdagsaktiviteter (avisa og kaffekoppen(e) har tid til å "fordøyes").. jeg utsetter kjedelige gjøremål..og plutselig er dagen gått:))
Det med forventning er jeg enig i..jeg kan glede meg til en reise, og synes det er leenge til, og når jeg først er der, gikk turen sannelig fort:)
Klemmings:)
Jeg har også en følelse av at tiden flyr fortere og fortere avgårde. Det at jeg sansynligvis er godt over halvvegs er noen ganger litt skremmende og jeg prøver så godt jeg kan å bremse litt, men får det som oftest ikke helt til.
SvarSlettFint innlegg.
SvarSlettEg kan skrive under på det meste du skriv :)
Interessant betragtning Janna. Jeg mener faktisk der er udkommet en bog om emnet.
SvarSlettMit bud på hvorfor tiden går hurtigere, jo ældre vi bliver er, at vi som ældre bliver bedre til at opfylde vores personlige forventninger til en indholdelsesrig hverdag.
Børnene er flyttet hjemmefra, økonomien er bedre end da vi var unge og skulle begynde at stifte familie. Det betyder at vi bedre har overskud til at realisere os selv, finde det job vi mere brænder for, uden at tage det store hensyn til løn mm. Endvidere er der økonomisk overskud til at gå til koncerter, teater og foredrag, eller hvad vores fritidsinteresser ellers er.
Alt dette giver os en mere inholdelsesrig hverdag, både på jod og i fritiden og dermed får vi slet ikke tid til at kede os.
God dag i jeres smukke omgivelser Janna.