Dagen i dag bød på regn og vind, og det vakre landskapet vi har kunnet betrakte de siste dagene; snødekte marker, skogen kledt i hvite gevanter, jomfruelig hvit og uskyldig, så novemberlys, ble over natten forvandlet til humørløs og trist mørketid.
Men jeg er vel egentlig ikke en "O- Sole- Mio-type", og slike dager passer meg i grunnen bra innimellom; jeg elsker mørketiden, er ikke så veldig glad i snø - selv om fenomenet kan by på de vakreste scenarier - men jeg synes faktisk det er ganske så spennende med den nordiske melankolien mørketiden kan by på; den nesten sentimentale, men likevel ikke så sentimentale ettertanken denne årstiden vi nå går inn i inviterer meg til... Den kjølige distansen... Dybden er fantastisk...
Det er tid for å dvele... ved året som har vært, ting jeg har opplevd... Jeg dveler ofte ved fortiden, men jeg er meg meget bevisst at fortiden er forbi; og fremtiden er ennå ikke her...Det er nuet som gjelder, som vi må oppleve med alle sanser, ta inn over oss, la synke inn, på godt og vondt.
Jeg har lært meg å erkjenne og akseptere mine ”dårlige” sinnsstemninger i stedet for å undertrykke dem. Det kan faktisk være”godt” å ha ”dårlige” følelser i mange vanskelige situasjoner, det viktige er å snu slike følelser eller sinnstemninger til noe positivt.
For alle mennesker gjelder det at når man har vonde følelser vil ens første reaksjon være å forsøke å bli kvitt dem. Men alle vet hvor vanskelig det kan være. Det er bedre å lære hvordan man går frem for å omforme følelsene, det vil si hvordan man skal finne en positiv side ved dem; slik kan kankje en bør blir lettere.
Jeg jobber stadig med å la mine mange sinnstemninger arbeide for meg og ikke mot meg, prøver å forandrer dem til nyttige følgesvenner, slik at jeg kan utvikle meg i takt med "årstidenes skiftende syklus"...
Så: jeg tenker i dag at min november-blues, min melankoli... det er en del av det å leve; syklusen vi alle gjennomlever fra vugge til grav... Å omfavne livet betyr for meg at jeg må våge å kjenne på også de "grå dagene", "tåken" som siger innover - trykkende; kanskje, men ikke nødvendigvis mindre vakker av den grunn! Dager som legger et glemselens tåkete slør over landskapet jeg vandrer i, dekker til, mykgjør... gir meg tid til ettertanke, til å dvele... Det er godt og det er nødvendig...
Vi trenger kanskje alle vår november, før vi entrer lyset og stiger inn i desember...
Ha ei fortsatt god uke, mine venner.
Mvh
Janna
så flott du beskriver dette !
SvarSlettnei, det er ikke enkelt.. jeg føler ofte jeg blir slynget mellom fortid og nåtid.. kanskje fordi jeg har så mye uoppgjort.. det gjør det desto vanskeligere å komme videre..
oppdatering av blogg.. har hatt problemer i månedsvis.. noen ganger oppdaterer den hurtig.. andre ganger går det nesten 2 dager før innleggene kommer opp på blogglistene.. litt dumt når man blogger flere innlegg om dagen..
ha en fin kveld.. her blåser det godt nå : )
Fine og kloge ord, Janna. Vi trænger sikkert alle vores november, inden vi kan gå videre ind i lyset og december. Det vakte genklag i mig. Også jeg har forsøgt at beskrive melankolien i mit indlæg i dag. Egentlig ville jeg hellere have skrevet "et eller andet muntert", men det var godt og nødvendigt at give udtryk for tilstanden. Og være taknemmelig for, at jeg nu er ovre på den anden side igen.
SvarSlettJeg må erkende, at melankolien i november er en del af mig. Og at det gør det langt lettere, hvis jeg accepterer og flyder med i stedet for at kæmpe imod. Det handler på ingen måde om at erstatte "dårlige" følelser med gode. Det handler om at være menneske og hel. Glæden og roen er jo så meget desto sødere, når man har svømmet over den melankolske sø, som jeg valgte at kalde den.
Ha' en fin dag. Og endnu engang tak for gode ord og et tankevækkende indlæg. Klem.
Vakkert beskrevet, Janne. Vi trenger vel alle å kjenne på bluesen i livet vårt. Uten blues blir gleden heller ikke så tydelig og livsbejaende. :)
SvarSlett