I går fikk jeg besøk av fortiden. Et besøk som var meget overraskende, men desto mer gledelig. Så gledelig at jeg ennå føler meg i en tilstand av fortumlet henrykkelse. Det var to søstre, to av min barndom- og ungdoms beste venner. Og i dag tidlig, mens jeg satt og utførte mitt morgenarbeid, banket det på ruten. Jeg så meg forskrekket rundt - det er ikke så ofte det er mennesker på besøk her i skogen på denne tiden av døgnet. Utenfor døren stod på nytt min ungdoms beste venn. Hun stakk bare raskt innom før hun igjen skulle reise, med en gave til meg. En gave i form av brev jeg hadde skrevet til henne for 37-38 år siden.
Ømhet for de menneskene vi engang var, og for de vi er blitt, er den følelsen jeg sitter igjen med etter besøket. Og etter å ha lest disse brevene. Som en gang i en fjern fortid var skrevet til henne, men som nå var min egen, unge, uerfarne stemme som talte til meg. Det var en merkelig følelse å lese mine egne tanker fra så lenge siden. Men jeg innser òg med forundring at selv om min ferd gjennom livet har bydd på både det ene og det andre, er jeg i bunn og grunn den samme. Og jeg tenker på hvor forunderlig tilfeldig og skjørt livet egentlig er. Vi mennesker er bare tynne, tynne silketråder i den store veven, men hver og en av oss likevel så viktige i den store sammenhengen, i det store teppet, det med det intrikate mønsteret, det som utgjør selve livet. Og en av fellesnevnerne for menneskelig eksistens er ønsket om å finne kjærlighet, indre fred og glede. Også da jeg som 17-18-åring skrev disse brevene. For håpet om å få oppleve glede og kjærlighet, ligger gjemt i selve livet.
Vi som har levd en stund, vet at glede er ingen selvfølge. Den er avhengig av så mye både rundt oss og inne i oss. Den er en gave som skjenkes oss, noe som skjer oss, og gjerne noe vi får oppleve når vi minst venter det.
Besøket i går - og brevene som ble skjenket meg i dag, var en slik glede. Og mens jeg pakker bort disse sporene fra fortiden, minnes jeg med vemodig glede denne unge jenta som reiste ut i verden; ho var alvorlig, ettertenksom, rar, eventyrlysten, modig, ho skrev brev, ho var faktisk ei tøtte jeg er stolt over å ha kjent...
Takk, kjære Anita, for at du brakte ho frem fra glemselen.
Med vennlig hilsen
Janna
Så uanminnelig god lesing dette.... Så heldig du har vært at hun har tatt vare på disse brevene og så gitt dem tilbake til deg. For en gave! Du kaller det silketråd, jeg kaller det edderkopptråd. Til syvende og sist er vi en del av livets nettverk alle mann.
SvarSlettØnsker deg og dine en god sommer.
Skatter tar man vare på - derfor ble dine brev og tegninger aldri kastet. Godt at du satte pris på å få dem. Du vil for alltid ha en plass i hjertet mitt - ingen er som du♡. - Anita-
SvarSlettSå koselig med slike overraskelser da. Du må ta godt vare på disse brevene nå <3
SvarSlettHa en fin sommer.
kære janna. jeg har netop skrevet en lang kommentar til dig, men det gik ikke igennem! nu prøver jeg at huske, hvad jeg skrev:
SvarSlettsikke en utrolig fin oplevelse, du har haft. du skriver altid med så meget varme og kærlighed, janna. og jeg kan levende forstille mig, hvor berørt, du er. tænk, at i har hinanden, dine søstre-veninder og dig. fra så lang tid tilbage. det er dyrebart. og en fantastisk gave, du har fået. jeg tænker, at en ny, varm farve er blevet slået ind i væven nu?
de ord, du skriver om livet: om drømme, håb, og hvordan det bliver, er simpelthen så smukke. så jeg bliver berørt. har svært ved at sætte ord på. men jeg vil tage dem med mig i mit hjerte!
jeg har også gemt alle breve fra min barndom og ungdom. tusinde eller flere. og en gang i mellem har jeg samlet bundter og givet dem tilbage til en kær veninde. fx engang til en fest, før en af mine veninders bryllup. hun og hendes mand blev gift sent i livet. og de breve jeg gav tilbage indeholdt mange timers læsning om deres forelskelse, som hun i vild lykke havde skrevet om til mig, for så mange år siden. hun blev glad.
du skriver om væven, janna, og jeg føler, du har gjort det før? jeg elsker også det billede/den urgamle historie. minder mig om nordisk mythologi, om urd, verdande og skull.
får lyst til at sende dig et digt af wassmo, fra: Lite grønt bilde i stor blå ramme. måske bliver min kommentar så alt for lang, men jeg føler sådan, at digtet er til dig:
Lenge før
tanken våkna
blei ho slått inn
i veven
Ukjente tråda bandt ho
tel ull og milde lukte
i tida uttafor rom
Bommen slo
så hardt
i sjøvaska hamp og tjære
vevde skimranes strender
grønske og gule strå
ispredd gråstein og tang
Veven blei klept ned
og farga
i myrhol og solbrennt hav
døppa i nordlys og ærfuggeldun
tova i kvitaste fjærsand
sjølla i skodda og drevv
Så blei den tørka
i argeste motvind
og strøken a måseveng
På fanget hos rimfrosne berg
rulla veven sæ ut i lyset
utan at ho forsto
at dettan va hennes mønster
- og mange varme klem fra laila
Rett og slett en skatt dette å få les hva en selv skrev i unge år...godt du kjente deg litt igjen:)
SvarSlettNyt sommeren som er på gang; nettopp ferdig med å blåse opp et barnebasseng for morgendagen;)
Ha ei flott helg, klem:)
Så smukt skrevet Janna, vi er som silketråde i et tæppe, betydningsfulde og sammenstemte med vores omgivelser, og alligevel så skrøbelige. Som du skriver, så forandrer vi os nok ikke så meget fra puberteten og senere på vores vej i livet. Vores overordnede værdier er gennemgående de samme, men som unge og med masser af mod på livet, føler vi os nok lidt mere uovervindelige, alt imens at vi når vi bliver ældre, føler vi os mere skrøbelige.
SvarSlettGod dag i det smukke Norge.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlett