En lesehests betraktninger

Jeg har alltid hatt stor glede av skjønnlitteratur, av det å lese, og gleden over den gode boken vet jeg at det er mange som deler med meg. Som kjenner den stille, frydefulle følelsen det er å begynne på en ny bok, eller å bla opp igjen der man sluttet sist. De av dere som har lest over kasserollen mens sausen har kokt over, eller hengt over boka utover i de små timene om natta, om du har erfart at bussturen tar for fort slutt fordi du enda har noen sider igjen – du vet hva jeg mener.  

Denne bunken holder jeg på med for tiden.

Bøker kan ha mange former, mange fasetter, mange agendaer. De kan være ulidelig spennende, rørende, rystende, rare, innsiktsfulle, kloke, triste, skakende, morsomme, dårlige.... Lesing og gode bøker er en kilde til glede i seg selv, men kan også være en vei til kunnskap, og ikke minst til større innsikt i hva det vil si å leve livet med alle dets nyanser, fallgruver, irrganger. Å lese kan være med på gi oss den dannelsen vi trenger, en ballast som er uvurderlig for ethvert menneske som vil forstå verden - og ikke minst seg selv og sine egne beveggrunner. 

Men hva er dannelse? Det er et begrep jeg tidvis prøver å forklare mine elever når de spør om hvorfor de skal lære "dette og hint". Vel, i følge Store norske leksikon handler dannelse om forming av menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Dannelse er med andre ord et tungt og betydningsfullt begrep. Leksikonet viser også til begrepet "allmenndannelse", som det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, forholdet mellom den enkelte og andre mennesker og mellom mennesket og samfunnet. 

Å forstå seg selv - og slett ikke det å forstå andre - er ikke alltid så lett. Mange er vi som strever med det. Men dannelsen kan hjelpe oss med det, og det er her jeg vil vende tilbake til det jeg startet med ovenfor; med skjønnlitteraturen. En fortelling, en novelle, et dikt, en roman, kan meget godt fungere som en kilde til erkjennelse og forståelse, både av oss selv, men ikke minst i forhold til det å få innsikt i hvordan andre mennesker tenker, erfarer og handler, til å forstå hvordan andre lever sine liv. 

Det ligger i sakens natur at vår forståelsesverden begrenser seg til oss selv, og slik sett kan jeg kanskje si at hver enkelt av oss har begrenset erfaring med hva det vil si å være et menneske. Likevel tenderer vi ofte til å tro at vår egen forståelse av noe er allmenngyldig, dekkende også for andre, at vår egen erfaring ligner andres. Til en viss grad er det kanskje slik, men samtidig trenger vi også å utfordres og lære av hvordan andre tenker og erfarer livet og alt som hører livet til. Og her kan det å lese en beretning om andres liv utvide vår erfaringsverden. 

Som lærer i ungdomskolen har jeg et ansvar for elevenes danning. Jeg må både ha innsikt i læringsteori og danningstenkning, men jeg må først og fremst ha en forståelse for at elevene må få et individuelt rom for å lære - samtidig som de ikke kan danne seg selv! Den påvirkningen jeg i forhold til dette forplikter meg til, er ikke definert i noen læreplan. Og det å påvirke uten å prøve å overbevise, uten å overtale, kan være en vanskelig balansegang. 

Likevel, å oppmuntre til lesing, å prøve å påvirke elevene slik at de får mulighet til å se og kjenne noe de ellers kanskje ikke ville ha møtt, må være en del av min oppgave i skolen. Det betyr både å la dem møte kunnskap, se med estetisk blikk og ikke minst møte tanker de ikke har tenkt eller trodd var mulig å tenke. Dette kan jeg bare gjøre ved å være en slags modell, ved å vise fram min egen kunnskap, forståelse og tenkning. I dette ligger det nødvendigvis ikke noe ønske fra min side om å overbevise. Det er når jeg eventuelt vil ha elevene med på den samme forståelsen og opplevelsen som meg, at problemstillingen overtale-overbevise kan bli aktuell. 

Jeg er på mange måter det faget jeg underviser i, og elevene møter det gjennom meg. Hvis faget har hatt en dannende funksjon i forhold til meg selv, vil det vise seg gjennom måter jeg selv forholder meg til faget, gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier. Skal jeg som lærer vise elevene veier inn i voksenkulturen, må jeg selv beherske den på en voksen måte. Jeg må selv være en kvalifisert og erfaren leser, og ikke minst må jeg selv beherske skriftkulturen på et godt nok nivå til å forstå språklige grep og ulike språklige uttrykksformer. Og hvis dette skal være mer enn en teknisk ferdighet, må det på en eller annen måte ha hatt betydning for min egen tenkning. 

Her er vi selvsagt ved et problematisk punkt. Må jeg selv være en dannet person? Ideelt sett ja. Reelt sett vil nok noen og hver vike unna for å karakterisere seg selv slik, hvor mye vi enn ønsker å være kunnskapsrike, kloke og fornuftige. 

Det det hele uansett koker ned til, er at jeg som lærer alltid vil prøve å overbringe min egen leseglede til elevene. Og jeg synes at det å lese skjønnlitteratur - bevisst i dannende øyemed eller ikke - er viktig. Ved å lese god litteratur kan elevene - forhåpentligvis - komme i kontakt med problemstillinger, hendelser, steder og personer de ellers ikke ville støtt på. Det som en roman formidler kan gi dem en erfaring som er dypere, tydeligere og mer presis enn mye av det de ellers opplever i livet.

Janna