Dit æ alltid lengte'

Der det den gang lå et blåmalt hus nær veien, ikke langt fra fjæra, høre' mitt hjerte til. Der kor kværdagen stod stille, og livet sjøl hadde et anna tempo. 

Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.

Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret. 

Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...

Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.

Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...

...og æ vet at dette e’ stedet æ hører til.

I det hvite huset, midt i bildet her, det som den gang var blått, vokste jeg opp. Kaia og pakkhuset hans bestefar lå like nedenfor huset. Mine besteforeldres hus er det gule huset litt ovenfor og til venstre for vårt her i bildet.

...æ lengte' hjem.

Hilsen
Janna

Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:

https://www.youtube.com/watch?v=JcyH99cchkg

Lykkefordelen - vi er best når vi er glade

For x antall år siden - de lærde strides - men noen antyder ca. 3500-4000 år, noen mer, ble begrepet iver eller entusiasme introdusert i noen tekster kjent som Mosebøkene. For rundt 2000 år siden, i en annen bok, kjent som Bibelen, ble begrepet tro fundamentert. For ca. 75 år dukket begrepet positiv tenkning opp, på begynnelsen av 90-tallet var det tillært optimisme som sto i søkelyset, og for 4-5 år siden ble vi presentert for begrepet lykkefordelen.

Foro: Marie Charlotte Cieslak

Jeg gjorde et Google-søk på disse begrepene, og fant at begrepsinnholdet i alle disse stort sett er det samme: Iver, entusiasme, tro, positiv tenkning og tillært optimisme... alle handler stort sett om det samme: En positiv livsholdning. En generell positiv holdning, eller positiv tenkning. Og det synes å være en bred enighet om at uansett hva man velger å kalle det, har disse vilkårene mye å gjøre med suksess. Både i privatlivet og på jobben.

Det er vanlig å tenke at når noen opplever suksess, er det fordi de så inderlig vil det, ønsker det, og at etter oppnådd suksess blir man lykkelig. Men det er generelt feil, hevder forfatteren av suksessboken The Happiness Advantage, den amerikanske psykologen Shawn Achor. Fordi, for folk flest, vil det nesten alltid være slik at så snart ett suksessfullt mål er nådd, vil man starte jakten på neste; og man blir ikke riktig lykkelig og glad før det-og-det er oppnådd...Dette, hevder han, betyr at sann lykke aldri vil bli funnet. Den gjengse formelen for lykke og suksess må derfor reverseres.

Shawn Akor bruker begrepet lykkefordelen når han diskuterer ideen om at når ens hjerne er positivt fokusert, vil det faktisk føre til høyere ytelse: En positiv innstilling, lykke, fører til suksess. Men ikke nødvendigvis motsatt: Suksess fører ikke automatisk til lykke.

Min erfaring
Preget av negative hendelser tilbake i tid, men fasinert av begrepet lykkefordelen, har jeg tatt det som en utfordring i mitt eget liv. Det har ikke vært enkelt - er ikke enkelt. Men jeg har jobbet med min tenkemåte, prøvd å flytte fokus. Fra fremtiden til nåtiden. Jeg har aldri brukt mye tid på å tenke på hva som kunne vært, slik sett er jeg noe av en pragmatiker. Men jeg har hatt en tendens til å tenke mere på framtiden; når... i stedet for å være til stede i øyeblikket, det som er rett foran meg. Så jeg har over lang tid jobbet med meg selv, og vært bevisst på å fokusere på gleden i nåtiden.

Dette har blant annet fått meg til å bli mer oppmerksom på min følelsesmessige tilstand og mitt energinivå, noe som har motivert meg til å gjøre noen grep for å ta vare på meg selv. Til tider har jeg nesten tvunget meg selv til å se etter positivitet i situasjoner, selv når det har virket veldig vanskelig. Dette har vært kjempeviktig for meg, spesielt når helsa har lagt opp til krangler.

Resultatet har kommet gradvis, ingen momentan endring - og tilbakefall forekommer - men jeg merker et skifte i innstilling. Som en som blant annet har slitt med selvbildet hele livet, har jeg for eksempel gått fra å være nesten uutholdelig misfornøyd med meg selv, min egen kropp, med angst, depresjon og tilbaketreknining som resultat, med et vanskelig forhold til mat; skyldfølelse for hver minste lille sjokoladebit jeg puttet i munnen, for hver normale porsjon mat jeg spiste... til å ha et mye sunnere forhold både til meg selv og mat. Har jeg lyst på sjokolade eller noe av det jeg tidligere så på som utskeielser; vel, så spiser jeg det. Vekta mi setter ikke lenger standarden for hva jeg er verdt, for min selvrespekt. Det å spise sunt og holde meg til en middelvei, til det jeg vet fungerer for meg, er blitt mye lettere. Jeg går ikke i kjelleren eller overspiser enorme mengder "fordi jeg har jo allerede sprukket..." Nu driter jeg i det, og spiser gjerne mer, fordi jeg nyter det og har lyst, fordi god mat gir meg glede.

Jeg har også vært i bedre stand til å forholde meg mer nøkternt til ting som skjer, i ulike situasjoner, og min tillit til egen vurderingsevne i beslutningsprosesser har vokst betydelig.

Så, ja, jeg er på mange måter en mer tilfreds person nå enn jeg noen gang har vært, og det føles helt fantastisk. Det å sette hverdagsgleden først, leve fullt og helt i nuet, har bidratt til å gjøre det enklere å takle nedturene. Jeg vet at fremtiden vil bringe både sorg og glede, men å vite at jeg kan gjøre en forskjell i hvordan jeg oppfatter ting, har gjort små underverker for meg. Skulleburder blir oftere enn før til jeg kan...eller jeg skal...eller jeg har lyst til... 

Foto: Marie Charlotte Cieslak

Det det koker ned til er:

En positiv holdning er det som utgjør forskjellen; det er ikke mye som kan slå eller veie opp for denne lykkefordelen. Utdanning kan for eksempel ikke veie opp for det. Ifølge Shawn Achor har noen av USAs smarteste og best utdannede presidenter vært de dårligste lederne. Og noen av de største presidentene, som Abraham Lincoln, hadde svært lite formell utdanning. Og her må jeg bare benytte anledninga: Jeg har møtt lærere som har mangelfull formell utdanning, men som likevel er eksellente pedagoger, og motsatt: lærere som har flust opp av vekttall, men som totalt mangler pedagogiske evner...

Talent kan heller ikke veie opp for en negativ holdning. Verden er fylt med dyktige mennesker som aldri vil oppnå personlig eller profesjonell suksess. Se en sesong eller to av Idol eller Norske talenter, så skjønner du hva jeg mener. Talent som ikke er drevet av en riktig holdning har en tendens til å renne ut i sanden før showet er over.

En mulighet kan åpne dører for deg, men uten positiv tenkning vil du ikke kunne gjøre mest mulig ut av dine sjanser.

Det er svært vanskelig å lykkes uten hjelp av andre mennesker, eller i det minste være omgitt av rett type mennesker. Men selv det vil ikke garantere suksess. Et team uten hjertelag, uten en positiv holdning, vil ikke komme veldig langt.

Det finnes rett og slett ingenting som overgår en positiv holdning. Den holder deg gående når andre stopper opp, den frigjør en overflod av energi, en energi som du kanskje ikke engang vet du har, men som får deg gjennom de tøffeste tider når du trenger det.

Det meste ordner seg, går seg til!

Med ønsker om en fin dag,

Janna

... men sorgen i hjertet kan ingen se

I dag, den 18. april 2016, er det 20 år siden min mor døde.

Tidvis virker det som om det er evigheter siden, andre ganger som om det var igår. Det er sorgens natur; den har sin egen rytme. Den er til stede her og nå, den hører til i fortiden og den tilhører fremtiden. Den er en del av meg, vil være en del av meg, uansett hvor lang tid som går.

Sorg er ikke en avgrenset hendelse i tid. Det er ikke engang bare en følelsesmessig reaksjon på et tap. Det er en prosess som har forandret meg permanent. Sånn sett har sorg mange likhetstrekk med kjærlighet. Det er ikke noe som skjer for så å forsvinne. 


Sorgen påvirkes av hendelser i livet mitt, utvikler seg, endrer seg i form og intensitet etter som tiden går. Men den er alltid til stede.

Det finnes et interessant fenomen mellom mødre og barn, et biologisk fenomen, som handler om å være sammen med - og i - hverandre. Det blir kalt "fostermikrochimerism". Under en graviditet er ikke cellebarrieren mellom foster og mor helt intakt. Fosterets celler kan derfor bli tatt opp i morens kropp - og motsatt. I praksis betyr dette at både mor og barn kan ha celler som ikke tilhører dem. En kvinne kan faktisk ha celler fra både sin egen mor og fra de barna hun har båret på... Med andre ord: Min mor er bokstavelig talt en del av meg, biologisk, ikke bare følelsesmessig, og cellene mine var en del av henne da hun døde. Fint, synes jeg.

Savnet, sorgen, har jeg innsett, vil være en livslang følgesvenn. Tidvis lunefull og skiftende i humøret, men likevel kjær. For den hjelper meg å huske. Både nåtiden og fortiden. Øyeblikk av intens lengsel og smerte kommer og går. Det er en klisjé, men ikke mindre sant for det: Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Sorgen er fortsatt med meg fordi min mor fortsatt er med meg. Å fornekte det ene, er å fornekte den andre.

I takknemlighet over alle gode minner, bøyer jeg hodet og gråter.

Janna

God bedring!

En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?

En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.  

Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?  

Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."

Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.

På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.

Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.

Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?

Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.

Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.

Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.

Janna

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.

Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen

Janna

Sorgen før sorgen

Jeg minnes en gang min kusine og jeg, 5-6 år gamle, ved et uhell kom i skade for å drepe en liten fugleunge. Vi mente ikke å gjøre det, selvfølgelig ikke; vi ønsket bare å ta vare på den lille, skjelvende, fjærløse kroppen som vi fant nedenfor fiskehjellen. Den hadde falt ut av redet.

Vi bar den med nysgjerrig hengivenhet hjem, men fikk beskjed om å legge den tilbake der vi fant den, for kanskje ville fuglemor plukke den opp, bare slik ville den kunne overleve. Så vi bar fugleungen motstrebende tilbake. På veien følte jeg det lille livet forsvinne. Det ble så veldig stille i handa mi, og jeg visste på en måte jeg aldri hadde kjent før, at den vesle lille fuglen aldri kom til å fly bort. 

Jeg visste ikke hva sorg var, jeg var bare et lite barn som kun hadde opplevd kjærlighet og glede, men jeg visste at noe veldig, veldig trist hadde skjedd. Jeg hadde aldri før grått over et annet vesen. Fugleungen som skulle vokst opp i redet, sammen med sine søsken, på fugleungers vis, ble nå nødt til å ligge i ei skoeske i jorda - ja, vi holdt en ordentlig fuglebegravelse - den ville aldri flakse ut av redet, juble høyt i sky og ha det artig. Det var et fravær av liv, av ørsmå håp og drømmer, og jeg var så trist.

Mange år senere setter jeg meg ned ved siden av noen som ser og høres ut akkurat som den personen jeg har kjent hele mitt liv. Han stryker håret til siden på samme måte, drikker kaffen på samme måte, rister på hodet på samme måte. Men det er en usynlig indre del som jeg kan fornemme har forsvunnet. Noe som aldri vil komme tilbake.

Jeg er på gråten. "Nei, tenker jeg", "nei!" Men jeg kan ikke si det. Innvendig skriker jeg likevel ut: "Kom tilbake!"

Janna

Adventsmorgen

Det er godt å sitte alene i stillheten en mørk, gryende adventsmorgen. Tenne lys og kongerøkelse. Finne roen, ha min morgenstund, gjøre mitt morgenarbeid. Mens jeg venter på at min kjære skal våkne, før vi begynner gjøre noe til gagns: Vaske i hytta - gjøre rommene til julegjestene klare, bake litt, pynte litt...ja, egentlig bare kose oss med trivelige adventssysler i bedagelig tempo. Kanskje ta en tur på ski ut på jordene i kveld, for det sner, det er kaldt, det er slik adventstiden skal være.

Men i dag kjenner jeg ekstra på savnet av mine kjære, både de som er borte for alltid og de som jeg på grunn av lange avstander ser så altfor sjelden. 

For det å tilbringe helligdager og høytider sammen med familen, våre kjære, de vi er glad i, er en rotfestet og naturlig tradisjon i alle kulturer. 

Merkedager og helligdager markerer tidens gang i våre liv. De er en del av milepælene vi deler med hverandre, og vanligvis representerer de tid tilbrakt sammen med familien, de som bringer mening til bestemte dager. Dette er den vanskeligste delen av julen; når vi savner våre kjære enda mer enn vanlig. Det er sårt. Det er tungt. Det føles dypere, tristere og for mange går ensomheten dypere.

Da er det godt å ha gode minner, og her jeg sitter leter jeg fram glade minner fra mange, mange tidligere julefeiringer og fryder meg over dem.

Ha en god dag.
Vennlig hilsen

Janna

Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"

Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?

Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.

Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna