En lesehests betraktninger

Jeg har alltid hatt stor glede av skjønnlitteratur, av det å lese, og gleden over den gode boken vet jeg at det er mange som deler med meg. Som kjenner den stille, frydefulle følelsen det er å begynne på en ny bok, eller å bla opp igjen der man sluttet sist. De av dere som har lest over kasserollen mens sausen har kokt over, eller hengt over boka utover i de små timene om natta, om du har erfart at bussturen tar for fort slutt fordi du enda har noen sider igjen – du vet hva jeg mener.  

Denne bunken holder jeg på med for tiden.

Bøker kan ha mange former, mange fasetter, mange agendaer. De kan være ulidelig spennende, rørende, rystende, rare, innsiktsfulle, kloke, triste, skakende, morsomme, dårlige.... Lesing og gode bøker er en kilde til glede i seg selv, men kan også være en vei til kunnskap, og ikke minst til større innsikt i hva det vil si å leve livet med alle dets nyanser, fallgruver, irrganger. Å lese kan være med på gi oss den dannelsen vi trenger, en ballast som er uvurderlig for ethvert menneske som vil forstå verden - og ikke minst seg selv og sine egne beveggrunner. 

Men hva er dannelse? Det er et begrep jeg tidvis prøver å forklare mine elever når de spør om hvorfor de skal lære "dette og hint". Vel, i følge Store norske leksikon handler dannelse om forming av menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Dannelse er med andre ord et tungt og betydningsfullt begrep. Leksikonet viser også til begrepet "allmenndannelse", som det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, forholdet mellom den enkelte og andre mennesker og mellom mennesket og samfunnet. 

Å forstå seg selv - og slett ikke det å forstå andre - er ikke alltid så lett. Mange er vi som strever med det. Men dannelsen kan hjelpe oss med det, og det er her jeg vil vende tilbake til det jeg startet med ovenfor; med skjønnlitteraturen. En fortelling, en novelle, et dikt, en roman, kan meget godt fungere som en kilde til erkjennelse og forståelse, både av oss selv, men ikke minst i forhold til det å få innsikt i hvordan andre mennesker tenker, erfarer og handler, til å forstå hvordan andre lever sine liv. 

Det ligger i sakens natur at vår forståelsesverden begrenser seg til oss selv, og slik sett kan jeg kanskje si at hver enkelt av oss har begrenset erfaring med hva det vil si å være et menneske. Likevel tenderer vi ofte til å tro at vår egen forståelse av noe er allmenngyldig, dekkende også for andre, at vår egen erfaring ligner andres. Til en viss grad er det kanskje slik, men samtidig trenger vi også å utfordres og lære av hvordan andre tenker og erfarer livet og alt som hører livet til. Og her kan det å lese en beretning om andres liv utvide vår erfaringsverden. 

Som lærer i ungdomskolen har jeg et ansvar for elevenes danning. Jeg må både ha innsikt i læringsteori og danningstenkning, men jeg må først og fremst ha en forståelse for at elevene må få et individuelt rom for å lære - samtidig som de ikke kan danne seg selv! Den påvirkningen jeg i forhold til dette forplikter meg til, er ikke definert i noen læreplan. Og det å påvirke uten å prøve å overbevise, uten å overtale, kan være en vanskelig balansegang. 

Likevel, å oppmuntre til lesing, å prøve å påvirke elevene slik at de får mulighet til å se og kjenne noe de ellers kanskje ikke ville ha møtt, må være en del av min oppgave i skolen. Det betyr både å la dem møte kunnskap, se med estetisk blikk og ikke minst møte tanker de ikke har tenkt eller trodd var mulig å tenke. Dette kan jeg bare gjøre ved å være en slags modell, ved å vise fram min egen kunnskap, forståelse og tenkning. I dette ligger det nødvendigvis ikke noe ønske fra min side om å overbevise. Det er når jeg eventuelt vil ha elevene med på den samme forståelsen og opplevelsen som meg, at problemstillingen overtale-overbevise kan bli aktuell. 

Jeg er på mange måter det faget jeg underviser i, og elevene møter det gjennom meg. Hvis faget har hatt en dannende funksjon i forhold til meg selv, vil det vise seg gjennom måter jeg selv forholder meg til faget, gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier. Skal jeg som lærer vise elevene veier inn i voksenkulturen, må jeg selv beherske den på en voksen måte. Jeg må selv være en kvalifisert og erfaren leser, og ikke minst må jeg selv beherske skriftkulturen på et godt nok nivå til å forstå språklige grep og ulike språklige uttrykksformer. Og hvis dette skal være mer enn en teknisk ferdighet, må det på en eller annen måte ha hatt betydning for min egen tenkning. 

Her er vi selvsagt ved et problematisk punkt. Må jeg selv være en dannet person? Ideelt sett ja. Reelt sett vil nok noen og hver vike unna for å karakterisere seg selv slik, hvor mye vi enn ønsker å være kunnskapsrike, kloke og fornuftige. 

Det det hele uansett koker ned til, er at jeg som lærer alltid vil prøve å overbringe min egen leseglede til elevene. Og jeg synes at det å lese skjønnlitteratur - bevisst i dannende øyemed eller ikke - er viktig. Ved å lese god litteratur kan elevene - forhåpentligvis - komme i kontakt med problemstillinger, hendelser, steder og personer de ellers ikke ville støtt på. Det som en roman formidler kan gi dem en erfaring som er dypere, tydeligere og mer presis enn mye av det de ellers opplever i livet.

Janna

Slumremodus

Jeg visste at en endring var på vei, og jeg prøvde å holde tritt, være i forkant, ta kontroll, forberede meg, men det skjer like brått hvert år. Myriadene av fargerikt løv mot bakteppet av kjølige vinder og klare himler er erstattet av snøtunge, rimfrosne greiner, snødekte landskap og nordlys. Høsten er blitt avløst. Vinteren har definitivt tatt over.

Og akkurat som trærne om høsten bevarer sin energi ved å trekke den fra sine blader og sende det til sine røtter for å lagre den for de kommende sesongene, merker jeg at jeg også på en måte trekker meg innover i meg selv, forbereder meg mentalt til vinteren.

Da jeg var barn, betydde vinteren endeløse timer med lek i snøen sammen med venner. Eller bare å sitte i vinduet og se på at et vakkert hvitt teppe la seg over og dekorerte gatene og husene i byen.

Når du er et barn, setter du pris på de små tingene. Men etter hvert som vi blir eldre, mister vi synet av disse små tingene som ga oss slik glede, og fokuserer på "noe viktigere" (hva er vel viktigere, egentlig...?).

Men selv om jeg ikke lenger lager engler i snøen (why the hell not...?), og ikke bor på toppen av en bakke med utsikt over en liten, vakker by (men mellom nydelige, snøtunge trær, der ingen lys forurenser stjernklare nattehimler...) så skal jeg glede meg over de  tingene jeg har (sjekk parentesene igjen...)! Jeg elsker jo vinteren like mye som før, og selv om denne kjærligheten gir seg andre utslag, er den like sterk og fin; nu som da!

For gledene nå er av sorten: 
Fyre i peisen, drikke varme drikker, lese, krølle meg sammen, roe ned tempoet. Finne igjen rytmen for årstiden. Det er fint; mindre påtrengende, mer autentisk. 

Og akkurat det er en av grunnene til at jeg liker akkurat denne tiden av året: Roen, langsomheten... For alle opplever vel av og til å bli stresset, urolig, uansett hvor flinke vi er til å planlegge og å sette grenser for oss selv. Men årstiden vi går inn i nå, føler jeg gir meg anledning til å trekke pusten dypere, til å dvele...
 Derfor elsker jeg den!

Ha en fin vinter, du også.
Mvh.
Janna

På dette tenker jeg...

Ute er det en strålende fin, men kald tidligvinterdag. Inne er det lunt og godt. Og likevel er noe galt... 

Det sies ofte, uten at man kanskje tenker så nøye over det, at livet er uforutsigbart. I høst har vi fått flere, tunge bevis for det. Og det er ubeskrivelig vanskelig å fatte det ugjenkallelige i det ufattelige. 

Jeg har i denne vonde tiden opplevd en intens redsel for å miste min kjære, min elskede. Han som jeg ikke kan tenke meg livet uten. Og jeg tenker: Ville jeg ha latt være å elske hvis jeg visste at jeg slik kunne slippe den smerten det er å miste noen man er glad i? Ville jeg unnvære å elske, fordi jeg derved kunne slippe den smerten det er, når den jeg elsker dør - eller blir borte fra mitt liv på annet vis? Jeg vet svaret. Livet har sin pris, prisen for å elske er sorgen, og jeg vil leve livet, og jeg vil elske.

Sorg og kjærlighet er følelser som er nært beslektet, og som før eller siden berører oss alle. Det er en allmennmenneskelig, eksistensiell utfordring, men sorgens landskap er variert. Det kan sammenlignes med en storm, en virvelvind, et opprørt hav, eller en speilblank sjø som skjuler uendelige dyp, en amputasjon; så ubeskrivelig vond så jævlig vond. Jeg vet det, jeg har selv opplevd å miste en av mine aller kjæreste. Men sorgen er også knyttet til vår menneskelige evne til å ta vare på gode minner og beholde de gode følelsene. Sorgen er en påminnelse om at noen har vært betydningsfulle og viktige. Inni oss vil for alltid noe av det de ga oss, leve videre. Noen vil alltid ha plass i våre hjerter. 

Det er først i nattens mørke vi kan se stjernene. Kanskje kan det hjelpe oss til å tro at kjærligheten ikke blir borte, selv når det mørkner. Vi skal finne noen skatter som er skjult i nattens mørke. 

Det er kjærligheten som skal seire.

På dette tenker jeg; 

at ingen kan fylle din plass

i ditt fravær

og likevel skal livet fortsette

i alle disse rom

og ditt nærvær

være med oss

når ingen flere dager

blir deg gitt.

 Eivind Skeie

Janna

Tålmodighetens dyd

Av og til føles det som om livet mitt beveger seg i et frenetisk, spole-hurtig-fremover-tempo. Det krever evne til å følge med, men også evne til å være tålmodig. Dette siste er en evne jeg sliter med å få taket på, men som helt klart er en kvalitet som bidrar til større følelse av velvære generelt. 

Jeg har i det siste hatt det ganske hektisk, og ingen som kjenner meg, vil vel påstå at tålmodighet er min fremste dyd - noe jeg er veldig klar over selv... Derfor har jeg tenkt godt over begrepet. Og jeg har begynt å forstå at tålmodighet i virkeligheten består av tre aspekter: 

Én er utholdenhet. Det er kapasitet til å fortsette selv om du ennå ikke kan se sluttresultatet. Det er det som holder oss i bevegelse mot målet vårt, og dermed hjelper oss med å oppnå våre drømmer. Denne egenskapen besitter jeg, tror jeg.

To er aksept. Akseptere at uansett hva som skjer akkurat nå er tingenes tilstand slik de er. Dette er også noe jeg tror jeg evner - til en viss grad.

Den tredje er en følelse av fred eller ro i møte med det som faktisk er. Her tror jeg at jeg nok sliter litt, men jeg er blitt flinkere til å innse at visse ting må man bare legge fra seg, gi slipp på, ikke alt lar seg kontrollere, og at all ting har sin tid...

For å forstå hva tålmodighet virkelig er, og viktigheten av det, har jeg måttet snu på saken, og spørre meg selv hva utålmodighet er. Og jeg har kommet frem til at utålmodighet først og fremst en følelse av irritasjon, deretter kommer en følelse av sinne, og helt til slutt; raseri. Her kan jeg kjenne meg igjen, i alle fall i det første momentet; for jeg er sjelden veldig sint eller rasende...(?) 

Så, hva kan vi oppnå ved å prøve å være mer tålmodig? 

Til syvende og sist gjør tålmodighet oss i stand til å handle mer mindfullt og klokt, ikke minst til å holde irritasjon og sinne under kontroll! Jeg opplever selv at når jeg klarer å roe ned, får jeg også mer ro i sjelen når ting er utfordrende. Jeg tror også at man kan oppnå bedre relasjoner med andre mennesker - det være seg barn, kolleger, ektefelle, foreldre... Ja, jeg tror faktisk at tålmodighet er den kvalitet vi trenger aller mest i høytfungerende relasjoner. Den tillater oss å "henge der"; holde det gående, enten det gjelder på det personlige planet, i en prosess, eller på jobben. 

Ikke mist gjelder det å ha tålmodighet med oss selv! 

For jøssenavn; trenger ikke de fleste av oss mer av det? Jo mer tålmodighet og medfølelse vi har for oss selv, jo mer vi kan og vil vi lære. I tillegg tror jeg at vi bare kan være så tålmodig med andre som vi er med oss ​​selv! 

Ha en fin dag.

Mvh.

Janna

Å gi slipp

To munker var på pilgrimsreise. En dag kom de til en dyp elv. På elvbredden satt en ung kvinne og gråt fordi hun var redd for å krysse elven uten hjelp. Hun ba de to munkene om å hjelpe henne. Den yngre munken snudde ryggen til. Medlemmene av ordenen deres hadde ikke lov til å røre en kvinne. 

Men den eldre munken plukket opp kvinnen uten et ord og bar henne over elven. Han la henne ned på den andre siden og fortsatte sin reise. Den yngre munken kom etter ham, kjeftet på ham og skjelte ham ut fordi han brøt sine løfter. Slik fortsatte han. Til slutt, da det nærmet seg kveld, snudde den eldre munken seg til den yngste og sa: "Jeg bare bar henne over elven. Du har bært på henne hele dagen."

Foto: Marie Cieslak

Det å gi slipp kan være vanskelig. Mennesker, ideer, forventninger, ønsker, dårlige vaner, falske forestilinger, usunne relasjoner ... listen fortsetter. Men hver dag presenterer en mulighet til å skape oss selv på nytt, til å riste av oss bagasje fra fortiden, og iverksette tiltak for å skape en utrolig fremtid. 

Men selv om vi kan forstå dette intellektuelt, er det å vite det og leve det, to veldig forskjellige ting... 

Ha en fin kveld, mine venner. 

Mvh. 

Janna

Overgang...

Jeg har en bloggvenninne - Lene, med bloggen "Poetiske Paradokser", som har skrevet så inspirerende og klokt om det å krysse broer. "Broen" brukes her som metafor på det å starte en ny livsfase, en overgang, det å bevege seg over i ukjent terreng...

Broen min, har jeg en viss (opphetet) følelse av, er i ferd med å manifestere seg, den ligger sannsynligvis like bak neste sving, eller rett nede i dalaveien... Og jeg må dessverre krysse den - slik alle kvinner må.

Livet byr på mange overganger; det er mange broer å krysse for de fleste av oss, og det å akseptere dette, er nært knyttet til motivasjon og livskvalitet. Det å akseptere at det er slik; og at man noen ganger må streve litt for å komme videre, tror jeg gjør at man vil mestre slike oppgaver bedre.

Men - det er et stort "men" med i bildet her - det er ikke så lett å være filosofisk og embracive når hotflashene står i kø, når du "rødmer" heller ukledelig 250 ganger om dagen mens svettfokket står rundt deg, når du prøver å virke uanfektet samtidig som du bare har lyst til å be noen reise til...

 Da hjelper det liksom ikke at forskning viser at rimelig friske kvinner i overgangsalderen med hetetokter og nattesvette har en nesten 30 prosents lavere risiko for å dø i løpet av de neste 20 år, enn kvinner uten disse klassiske overgangsaldersymptomene!

 Hvorfor i huleste heite (!) skal moder natur utfordre menopausale kvinner? Har vi ikke lidd nok, har vi ikke hatt nok å stri med gjennom i snitt 40 år med menstruasjoner og fandens PMS??? Skal vi også svis av i en jævla smeltedigel når vi nå skal transformeres... igjen? Joda, det gir grobunn til ettertanke, men trenger vi flere kroppslige problemer å ivareta i vår alder?? Hva med rynker, vektøkning, rumpesig og puppesig og andre sensitive issues jeg helst ikke vil tenke på en gang!

 Naturens måte å detoxe en kvinnes kropp på, sier du? Yeah, right! Jeg synes jeg ser det for meg: En jævla husets storrengjøring før nedleggelse av eggstokker og livmor, som har holdt selskap for månedlige sykluser og graviditet i en "mannsalder"!

Takk som byr! Men hva kan man gjøre...

Ha en fin dag.
Mvh.
Janna

Morgenarbeid

Jeg liker å stå opp tidlig for å ha tid til det jeg kaller mitt morgenarbeid; å våkne til dagen, å sitte i yndlingsstolen inne eller ute på terrassen, og i fred og ro observere at dagen våkner, drikke en kopp te, mens jeg våkner selv, fysisk og mentalt; oppmerksomme øyeblikk i nuet som føyer døgnets gang, årets sykliske forløp og naturens hendelser inn i sinnet. 

Men i løpet av en lang sommerferie har vi - spesielt den siste tiden - hatt en tendens til å sove litt lengre, og mine morgenstunder har lidt under det. Dette føles nesten som et moralsk svik overfor meg selv, for de tidlige morgenene har en fornyelsesdimensjonen som jeg nesten føler meg avhengig av for å få en god start på dagen. Det har med vanen å gjøre, med tilværelsens rytme, men ikke i vanens mulig drepende kjedelige rutine, mere heller som i et gjenskapende, livgivende ritual i håpets tegn.  

I mitt morgenarbeids kontemplative ro prøver jeg å fange nåtiden, øyeblikket, den aktuelle stunden, men ofte er det slik at det nettopp er i denne stunden at både fortiden og framtiden samler seg. Og det er fint - som oftest - det å se nåtiden i lyset fra en erindret fortid og i håpet om en forventet framtid. I morgenarbeidet står jeg på grensen, men også på møtepunktet, mellom fortid og framtid, og ser begge veier. Og mens jeg ser tilbake på tapene tiden bringer, kommer forventningene til fremtiden til syne. For morgenarbeidet sikter ikke bare imot å gripe stunden, men også mot å plassere denne stunden inn i en større sammenheng. Og å våkne tidlig, til dagen i morgenarbeidet, er å se dagen innfelt i rekken av dager som mitt liv folder seg ut over. Det er å se denne dagen i lys av årets gang, og å se årets gang i denne dagen. 

I dag har jeg hatt en slik morgen. Jeg har sittet og forberedt meg på at hverdagen snart må påbegynnes, ferien er snart over for i år. Og det er greit, det blir fint å begynne på jobb igjen.

Men ennå er det godt å ha kunne la stillheten fra en kontemplativ morgen skylle over meg. I noen deilige timer har jeg opplevd å bli beroliget av lyden fra en levende skog, massert av omfavnelsen av stillhet, badet av romsligheten i ustrukturert tid.

Jeg vet at høsten er en sesong som kan være full av stress for mange av oss. Likevel håper jeg at vi kan finne stunder der stillheten kan lindre, takknemlighet fylle våre hjerter og bevisst tilstedeværelse i hvert øyeblikk gi oss den roen og energien vi trenger. 

Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Janna

Å gjøre ingenting

Det er lenge siden jeg har blogget, men i dag fant jeg både tid og lyst til å sette meg ned og sende en liten hilsen til alle dere som så trofast titter innom her hos meg. Håper dere har en fin sommer, uansett hvor dere befinner dere. Her har vi hittil hatt intet mindre enn en vidunderlig sommer, og vi har mye å glede oss til i tiden som kommer: Datteren og barnebarnet kommer hjem fra Amerika, og vi skal feire min fars 80-årsdag i midten av måneden. Familien samlet; kjærlighetsfulle relasjoner... hva er vel bedre enn det!

Forøvrig har jeg tenkt på dette med tid: Det italienske uttrykket «il dolce far niente» fremhever verdien av tid der en ikke gjør noen verdens ting. Det sødmefylte i å bare være til, i å bare la tiden gå - eller komme... i å ha tid til å betrakte... Være nok i seg selv for noen øyeblikk...

Jeg har tidvis følt at jeg ikke er flink nok til å ta vare på min tilmålte tid her på jorden; det har ofte vært et eller annet som "bare måtte gjøres først". Men jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på øyeblikkene. Jeg jobber bevisst med blant annet å kjenne på at jeg ikke trenger å haste, og jeg trener på "å gjøre ingenting" - selv om "ingenting" for tiden innebærer massevis av hagearbeid, et hus som sårt trenger en rundvask, rydding og ordning både "her og der". Men jeg koser meg med hver eneste én av disse ganske så trivielle oppgavene, for for første gang på leeeenge føler jeg at jeg helt og holdent kan hengi meg til det jeg enn måtte holde på med i øyeblikket, være til stede i det jeg gjør. Og det kjennes så ubeskrivelig godt. 

Noen ganger gjør jeg bokstavelig talt "ingenting", for noen ganger er det godt å "glemme" å gjøre ting... slappe av, puste med magen, senke skuldrene... hente seg inn. Og slike dryss av enkle gleder i løpet av dagen er jo nettopp det som gjør livet godt. Slik som i dag; da regnværet satte en stopper for hagearbeidet, og en gylden anledning bød seg: Til å sitte under et lunt pledd (selv om gradestokken viser over 20 lumre grader) ute på terrassen, i vår nye sofakrok, og nyte synet av "hagen" som begynner å få noen planter, busker og trær.

Kos for meg; litt rosévin , vannmelon, litteraturteori og språkfilosofi.

Plen blir det nok ikke i år...

...men litt farger gjør seg...

Kirsebærbuskene er begynt å blomstre, og det er et vakkert syn her nord i skogen!

Det er ennå så enormt mye som skal gjøres ute hos oss, men vi synes vi har fått gjort mye, og vi ser frem til resten! 

Håper dere koser dere, dere òg! 

Mvh. 

Janna

En liten statusoppdatering

Kjære alle trofaste venner av bloggen min

Det er relativt lenge siden jeg skrev forrige innlegg nå, og jeg har fått en del forespørsler om jeg har sluttet å blogge, om hvordan det står til med helsa, og om jeg "kommer" tilbake... 

Til det må jeg først og fremst si: Tusen takk for spørsmål og henvendelser, det varmer!

Dernest vil jeg bare si at jeg har jobbet med å legge bak meg et år som jeg har valgt å kalle "mitt underlige år". Et år med både opp- og nedturer. Helseproblemer har tatt sin "toll", og jeg har til tider vært satt helt ut. Jeg har virkelig måttet jobbe for å beholde tålmodigheten. Men jeg føler nå at jeg er "tilbake"! Energien er på topp, og jeg har startet i full jobb igjen - for to uker siden - og jeg synes at det er ubeskrivelig kjekt å være tilbake i miljøet. Ikke minst har det vært kjempefint å møte alle de flotte elevene mine og ta fatt på arbeidet sammen med dem igjen.

Blogginga har vært nedprioritert i arbeidet med å bli så frisk som mulig, det måtte bare til, og enda en stund fremover vil det nok bli færre innlegg enn før. Men nå fordi jeg jobber meg framover mot en eksamen som jeg skal avlegge i slutten av mai, og jeg kjenner at jeg - etter arbeidet på skolen - ikke vil ha særlig tid til annet enn til å grave meg ned i tall og alskens formeler... Så inntil da må nok blogginga fremdeles ligge litt på is... Men jeg kommer forhåpentligvis desto sterkere tilbake, etterhvert!

Og jeg har det veldig, veldig bra, og ser fram til... framtiden, til alt det som er- og utgjør livet! Jeg ser fram til en sommer som jeg tror kommer til å bli fantastisk. Denne forlokkende, lyse årstiden er jo ikke alt for langt unna - i alle fall ikke i et tidsperspektiv - selv om perspektivet endrer seg når jeg kikker ut vinduene her i Huset i skogen. For akkurat nå virker det som om vi her nord er på vei inn i en ny istid! Snøen laver ned, i enorme mengder, ustoppelig og uten stans. Den dynger seg bokstavelig talt opp både utenfor og oppå huset vårt. Det føles som om vi er i ferd med å bli begravet av en hvit, tung dyne!

Vel, været kan ingen gjøre noe med, så det får ikke lov til å tynge meg! Jeg er født og oppvokst i Nord-Norge, og jeg vet at våren, den er svikefull og lunete her nord, og den har en tendens til å møte opp i seneste laget, intet nytt i det... Men sommeren; den kommer. Alltid! Kanskje ikke alltid så god, men den kommer...

Men før den tid står påsken for døra, og den skal vi feire. Så ha ei flott påske, alle dere som så trofast titter innom meg, dere som tilfeldigvis ramler innom, og ellers alle venner og bekjente. 

Mvh Janna

Hvordan ønsker du å bli husket?

Lev slik du ønsker å bli husket...

Her en dag under en biltur satt jeg og hørte på radioen, på et program som  blant annet omtalte en biografisk film om en kjent, skandinavisk person; en  politiker. Det var et meget interessant innslag, men det som gjorde størst inntrykk på meg mens jeg lyttet, var hvordan programlederen og hennes intervjuobjekt omtalte denne personen. Og det slo meg at jeg ikke ønsker å bli husket slik denne personen ble husket.

Men er det viktig i det hele tatt; det å ønske å bli husket på en positiv måte...? Jeg vet ikke... Men én ting vet jeg, og det er at du vet aldri når din tid kommer, og det  å være bevisst på hvordan du ønsker at folk skal se og huske deg hjelper deg kanskje til å ta bedre valg her i livet. For når det gjelder handlinger, valg og ord, er i dag alt vi har. Og alt vi velger å gjøre eller si i øyeblikket gjenspeiler eller motsier våre kjerneverdier.

Vi er alle mennesker. Fantastisk komplekse og ulike, men vi er alle koblet sammen på et vis. Hva hver enkelt av oss gjør og sier, påvirker andre; noen ganger langt utover det vi ser og er oss bevisst.

Iblant blir vi sjokkert av fortellinger om folk som lever dobbeltliv: En mann har to forskjellige familier på forskjellige steder. En arbeidsledig aksjemegler fortalte sin familie hver dag at han skulle på jobb, mens han i stedet tigget på gaten. Disse eksemplene utgjør gode historier selv om de fleste av oss ikke tyr til slike ekstremiteter.

Men lever vi også dobbeltliv? Er vi den pliktoppfyllende, stille fotsoldaten på jobb, men den dominerende forelderen eller partneren hjemme? Raske med komplimenter til de andre på kontoret, men kritiske til alt våre barn/ partner gjør innenfor hjemmets vegger?

 Fred og harmoni i våre liv kan bare nytes når vi er konsekvente på å være vårt sanne jeg. Men hvordan oppnår vi det?

Kanskje kan det hjelpe å spørre seg selv: "Hvordan vil jeg bli husket?" Mange har en "bucket-list" over ting de ønsker å gjøre før de dør som en påminnelse om at livet er kort, og dessverre; for oss som har levd noen år: tiden synes å passere raskere og raskere når vi blir eldre.  

Derfor kan det - hvor bisart det enn høres ut -  også være bevisstgjørende å tenke over hva du tror vil stå i nekrologen din. Vil folk skrive at du levde i harmoni med dine kjerneverdier? Vil de beskrive deg som en person med integritet, som var omsorgsfull, medfølende og pålitelig? Brukte du tid på familie og venner, og viste du dem at de kunne stole på at du ville være der for dem i gode og dårlige tider?

Så dine kollegaer på deg som ærlig og redelig? Eller vil de si - gjerne med et par drinker innabords - at du var ei bitch, egosentrisk og villig til å tråkke på andre for å få det slik du ville? Vil de fortelle historier om hvor grei du var, eller dele en god latter mens de deler erindringer om de tingene du "got away with?" ...

Det er aldri for sent å bli en bedre utgave av seg selv. Du vil alltid være din egen beste lærer, og du kan bli akkurat den du ønsker å være. Aksepter det ansvaret du har som medmenneske... Virkelig innsikt bunner i refleksjoner rundt den du er, den du vil være og det du vil lære...

Ja, ja, noen tanker en tirsdag formiddag...

Ha en fin dag videre, mine venner.

Mvh

Janna