Om hva som former en...

Kroppen har vært så vond at jeg såvidt 
har klart å kreke meg over gulvet. 
Jeg har hatt vondt i magen. 
Jeg har hatt vondt i hodet. 
Jeg har hatt vondt i sjela. 
Jeg har skammet meg. 
Jeg har følt meg liten, 
rar, usikker, 
sårbar...

 Jeg har store deler av mitt voksne liv levd med en til tider overveldende lyst til å bare slippe kontrollen, bare leve helt og fullt, slippe strevet, slippe å prøve å gjøre alt perfekt. Men hvordan skulle jeg gjøre det? Det var jo det jeg var oppdratt til å være:

en snill og flink pike... 

Og det var jeg. I mange år var jeg en meget snill og meget flink pike, en snill og flink ung jente, en snill og flink voksen dame. Men ikke en ubekymret, lykkelig en. Jeg var altfor alvorlig, altfor ansvarsfull, altfor tenksom, altfor bekymret. 

Jeg vokste opp med to yngre brødre, en far som på grunn av jobben var svært fraværende, og en mor som var kronisk syk. Hun var borte i lange og mange perioder fordi hun lå på sykehus. 39 år gammel fikk hun på toppen av det hele kreft. Da var jeg ti år. I årene som fulgte, utviklet jeg en trang til å undertrykke mine egne behov og følelser, jeg prøvde istedet å gjette mors følelser, gjette hennes ønsker og behov. Ville komme henne i forkjøpet, for å dempe hennes smerter, for å avlaste henne i alt det daglige. 

Det var som om jeg levde med en stor sorg hengende som en skygge over hodet i mange, mange år. Mamma døde da hun var 64 år, men i 25 år hang denne skyggen over meg, over vår lille familie. 

Sorg gjør noe med deg som menneske, og jeg har i arbeidet med å bli kjent med meg selv, skjønt at jeg i mine barndomsår og tidlige ungdomsår utviklet en skyldfølelse i forhold til egne preferanser og følelser, og at jeg mistet kontakten med meg selv, mine ønsker og behov. Istedenfor å utvikle min egen personlighet, den jeg var og det jeg interesserte meg for, ble jeg opptatt av hvordan jeg burde eller skulle være i forhold til andres krav og forventninger. Jeg ble superflink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som var/er bra for meg selv. Dersom jeg en sjelden gang fulgte opp impulsen til å følge egne ønsker eller egne innskytelser, fikk jeg en overveldende dårlig samvittighet. 

Jeg ser at den grunnleggende ideen i mitt hode, var at jeg kun var verdifull dersom jeg oppførte meg ”korrekt” eller presterte i tråd med andres forventninger. Dermed ble mine barndom- og ungdomsår en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og hvis jeg ikke presterte perfekt, fikk jeg en følelse av å være verdiløs. Arbeid og plikter kom foran alt annet.

Jeg har innsett at mye av dette er sannheter for meg den dag i dag. Men jeg jobber med saken, og jeg er stolt over å kunne si at jeg er i ferd med å fri meg fra skammen, at jeg er gladere, helere...  ja, til og med lykkelig!

Ha en fin ny uke, dere òg.
Med vennlig hilsen
Janna 

Godt moden

  Det er frigjørende å bli eldre, men også litt vemodig. Mye voksenprat her hos meg for tiden, men dere vet; det man er opptatt av, renner gjerne pennen over av... Vet egentlig ikke om jeg er så opptatt av det heller, kanskje det bare er et utslag av at jeg nettopp har feiret at jeg er blitt enda ett år eldre, eller kanskje fordi jeg blant annet har bestemt meg for at jeg ikke lenger gidder å skjule de små grå. Det får bare være at min engang så strålende, røde hårmanke - den jeg siden så langt tilbake jeg kan huske har mottatt utallige komplimenter for - er blitt redusert til en strittende dott av ubestemmelig farge. Jeg synes faktisk at fargen, så unnselig den enn er, er fin, og jeg trives godt med min nye gyldne status - rødhårede blir ikke ordentlig gråe, vet du, vi blir bare noe jeg på det mest optimistiske velger å kalle gyldenblond.

(Bildet er et utsnitt av et gruppebilde, ergo tatt på lang avstand, og når croppet ned til dette, blir resultatet kledelig, flatterende... hyggelig - for meg).

Og slik har jeg begynt å fundere på dette med alder. Og jeg har kommet frem til at jeg er superhappy med å være akkurat der jeg er i livet: gyldenblond, 54 og svært tilfreds. For en del av det å være en godt voksen innebærer å akseptere alle de tingene som aldri (mer) vil bli, og i det ligger det muligens en dyp sorg, men også en tilfredshet. Jeg har funnet roen, aksepten, som når man puster godt ut, og jeg tar mine tidligere opplevelser med meg som minner, erfaringer og ressurser, og nå lar jeg resten bare stå til! 

Så: Hver dag prøver jeg å gi næring til det som forhåpentligvis kan karakteriseres som en god modenhet. Jeg jobber med å forstå og akseptere at livet er en blanding av gleder og sorger, suksesser og skuffelser, og at fred og tilfredshet kommer fra å møte hver dag, uansett hvor vanskelig det til tider måtte være, med nysgjerrighet og formål.

Jeg vil ikke fortape meg i tanker om fortiden, lengsel etter eller forherligelse av ungdommen. Da vil jeg sannsynligvis gå glipp av alt det fine som det å være godt voksen faktisk kan by på. Jeg tror bestemt "voksendommen" kan være like herlig som  ungdommen, og at vår eneste sjanse til tilfredshet er å nyte og smake på fruktene av det vi har sådd.

Ha ei fin helg.
Mvh.
Janna

Nye lester...

Noen stor tilhenger av nyttårsforsetter har jeg aldri vært, de er ganske så bortkastede for ei som har et avhengighetsforhold til interessene sine og generelt sliter med å forandre vaner. 

Men siden det å tre inn i et nytt år tradisjonelt er en tid for å reflektere over det som har vært og sette seg nye mål for det som skal bli, har også jeg gjort meg noen tanker. Jeg er dog så voksen og har så stor erfaring på området at jeg ikke sysler med tanker om de store forandringene, eller setter meg veldig ambisiøse mål. Men jeg tror at det er viktig å stanse opp, ta seg en slags mental pause, og se på hva som er bra i livet her og nå. Ja, jeg tror faktisk det er helt vesentlig at man tar seg tid til å se seg litt tilbake, tenke over hva det er som gir mening, føle på takknemligheten og ta mer av nettopp det perspektivet med videre inn i det nye året. 

Når jeg tenker på nyttårsforsetter får jeg et merkelig bilde i hodet: Jeg og alle jeg kjenner har gått på keramikkurs. Vi har laget sjarmerende "forsetter" og setter dem inn i ovnen for å brennes. Jeg vet ikke hva vi gjør med dem når de kreative forsettene er ferdige og glaserte, annet enn at vi tar dem med hjem og setter dem på en hylle for å samle støv... hmmmm...

Etter en del funderinger og rare inni-hodet-bilder, har jeg - i henhold til de lave ambisjonene for prosjektet - funnet ut følgende klisjeer: Livet er her og nå, og ikke i går eller i morgen. Men jeg er også nødt til å investere i min fremtid. Kanskje skal jeg lage meg en liste over det jeg vil oppnå. Lykkes jeg ikke, bør jeg kanskje vurdere å skrinlegge hele prosjektet for ever og alltid... dobbelthmmm... 

Men vet du vet hva jeg ønsker mer enn et nytt nyttårsforsett? Et par koselige, hjemstrikkede lester! For lester minner meg om rolig komfort og varme, og heller det enn et vanvittig forsøk på å stadig forbedre meg selv. Et par myke, gode lester får meg til å tenke på å bremse ned, slappe av ved peisen og å være takknemlig. 

Mål, inspirasjoner, forsetter - dette er alle fantastiske ideer som kan anspore oss... eller holde oss tilbake. Men før vi kan sette oss opp mål eller forsetter - og se dem bli til virkelighet - må vi gi slipp på antakelser og selvsabotering. Hvordan kan vi gjøre dette? Jeg ser at det å sette mål på papiret kan føles herlig. Å iverksette tiltak er nødvendig, men å stresse meg selv opp fordi jeg ikke gjør akkurat det jeg sa jeg ville gjøre, vil ikke gjøre drømmen min til virkelighet. Viljestyrke og negativitet vil ikke fremme langsiktig endring; men kanskje tro vil... 

Hva annet hjelper? Hvis vi vet at et forsett ikke har reelle forutsetninger til å bli gjennomført, hvorfor prøve å gi dem skinn av det? I stedet for "nyttårsforsetter" vil jeg heller kalle mine nyttårsløfter "nyttårslester" :-) Lester holder oss varme og glade, og er koselige å bruke. De kommer i alle forskjellige størrelser og fasonger, laget av forskjellige garntyper, og det finnes alltid noen som er akkurat din størrelse, og perfekt for deg. Vi har et sted, på livsveien, plukket opp ideen om at det er noe egentlig galt med oss, at vi trenger å bli reparert - men hva om vi bare trenger et par nye lester? 

Hvordan ville det være hvis du tenkte: "Det er ingenting galt med meg"? Hvordan ville du nærmet deg 2014 hvis du visste, dypt inne i hjertet, at du er akkurat den du er ment å være? Hva hvis du sluttet å tro at gresset er grønnere på den andre siden ... og fant glede i det som allerede er? Hva om du sa: "Jeg er meg. Dette er mitt liv!" og snudde deg, så på din egen vakre gressplen, så inn i hagen din og så skjønnheten i det du har nå? Hva om du, i stedet for å streve forover, bestemmer deg for å gi slipp på gamle lag med feiltrinn, skam og skyldfølelse? 

Nyttårskvelden brukte jeg til å se innover i meg selv, og feiret (alene sammen med min kjære og en flaske sjampanje, syk og elendig som jeg var) alt jeg er og hva jeg har oppnådd så langt i livet. Jeg så på ham jeg elsker, og alt jeg kunne føle var empati og kjærlighet. Og jeg kikket meg rundt i vårt vakre hjem, rundt i rommene, på alle bitene av livet vårt: Minnene, kampene og lærdommene som har gjort meg til den jeg er, de vidunderlige øyeblikkene og elementene som fremkaller lykke, og jeg sa til meg selv: "Jeg er rik utover mine villeste drømmer. Livet er fullt av godhet. Jeg er velsignet!" 

Og jeg lovte meg selv å være mer til stede i nuet og til å nyte alt som kommer min vei. Jeg ba all den bagasjen av frykt og angst som jeg har holdt på alt for lenge, om å dra til Blokksberg og bli der! 

Det er en mening med alt, også det vi ikke kan se noen mening i. Livet er deilig. På tross av motgang og vanskeligheter. Så jeg vil leve det. Gripe dagen og bruke den. I det nye året skal jeg gi meg selv tid til å gjøre det som føles godt for meg. Huske på at jeg er et verdifullt menneske. Det er bruk for meg, så lenge jeg lever, og jeg er klar til å overleve det som måtte komme. Jeg skal bare trekke på meg en par hjemstrikkede, lester først... (ja, surprise: Jeg har begynt å strikke!) 

Jeg ønsker herved deg et fantastisk 2014!

Hvilken farge har dine lester?

Mvh.

Janna

En U-sving i livet...

Jeg har en tid syslet med tanker rundt det å bli eldre, og det slår meg: Jeg har det på mange måter bedre nå enn noen gang tidligere (selv om det var fantastisk å være ung småbarnsmor. Lykkestundene sammen med ungene kan ikke sammenlignes med noe annet, og står i en særstilling i mitt liv), og med fare for å møte meg selv i døra når jeg snakker relativt euforisk om tilfredshet og lykke, lurer jeg på om det er symptomatisk? Er vi godt voksne lykkeligere enn unge? I så fall: Hvorfor blir folk lykkeligere når de blir eldre?

Foto: Min datter, Marie Charlotte
Bestemorsrollen er definitivt en av livets store, gledelige og lykkelige roller.

Spør man folk hva de synes om å bli eldre, vil de trolig svare med samme mynt som Maurice Chevalier (og min kjære svigerfar): "Alderdom er ikke så ille når du vurderer alternativet." 

Men når man er ung (også et relativt begrep...) synes begrepet "eldre" å stå synonymt med bilringer rundt magen, dobbelthake, tretthet, erkjennelse av egne begrensninger, falmende syn og teflonhjerne, og kombinert med den moderne verdens forakt for det gamle, synes det som et begredelig prospekt - ørlite bedre enn døden, kanskje, men ikke mye. Likevel, jeg har forlengst oppdaget at jeg gjorde feil i å grue meg for å bli... eldre! Livet er ikke en lang, langsom nedgang fra solbelyste høyder mot dødens dal. Det er snarere en U-sving. Undersøkelser på emnet livskvalitet bekrefter dette: Tilfredsheten med livet generelt følger i den vestlige verden en svak U-kurve, det vil si at man er minst fornøyd med livet rundt 40, men at det så snur og at man når man blir eldre, opplever en større tifredshet med livet generelt. Denne tilfredsheten går på om livet svarer til forventningene, og om vi opplever at vi har det godt i relasjonene til andre rundt oss.

Jeg for min egen del har innsett at livet består av en veksling mellom tunge dager, tristhet, likevekt og lykke, og de lange nettene når jeg ikke får sove, tristheten og savnet av mine kjære, hjelper meg på et vis til å innse sannheten i ordene "memento mori"; husk at du skal dø, og dette gir meg større mot til å velge det vesentlige, til å kutte det som for meg fremstår som uvesentlige ærgjerrigheter, og til å sette pris på de hverdagslige godene livet byr på.

Filosofen Martin Buber har sagt noe som jeg synes er både interessant og ikke minst viktig å tenke over i denne sammenhengen: Mennesker kan velge mellom å være et billedmenneske og et vesensmenneske. Et billedmenneske konstruerer seg selv ut fra et bilde av hvordan han tror andre vil at han skal være. Et vesensmenneske derimot har et eget grunnstoff, følger sin egen vei og finner egne svar...

Jaja, og slik går nu tiden...
Men i dag skal jeg bare småspise, kose meg med noen juleforberedelser og nyte livet 100%.

Ha en fin dag, du òg!
Mvh.

Janna

Jakten på retten til å eldes med glede

Alt det vi er, er et resultat av hva vi har tenkt. 

Sinnet er alt. Det vi tenker er det vi blir.

Buddha

                                     

Ungdom og alderdom; for en forbaska ekstrem motsetning i vår kultur! Etter hvert som jeg selv blir eldre, blir det mer og mer tydelig at det er den unge siden av ligningen som ruler reklame, markedsføring, klesmote og omtrent alt annet. Med så mange fasetter av livet dedikert til ordet "ung", er det jammen ikke rart at de fleste av oss prøver å utforske hver eneste tenkelige mulighet innenfor vår rekkevidde til å opprettholde det ungdommelige. Vi trener til vi omtrent går i bakken slik at kroppen kan innhente en form den ikke har hatt på minst tjue år. Vi gjennomgår ulike medisinske eller kirurgiske prosedyrer for å forme, stramme og oppdatere skrotten. Vi farger hver jækla uvelkomne tust av sølv, får hår til å gro der det har forsvunnet og fjerner hår som har dukket opp. Vi prøver hver diett og elixir som inneholder selv den fjerneste muligheten for å oppnå en tenårings fysikk og energi.

Er dette feil? Absolutt ikke!  Men, mens vi nå holder på med alle disse tingene må vi også erkjenne det faktum at livet beveger oss fremover i tid, og at det er vi som har skapt ordet, begrepet og den (negative) identifikasjonen vi forbinder med aldring. Å være gammel er en relativ omstendighet. Da jeg var ti år gammel, syntes jeg at noen som var førti var eldgamle. Dessverre har vi en tendens til å bære denne ungdommelige relativitet gjennom hele livet. Når vi blir førti, eller hvilket som helst magiske tall vi har knyttet til begrepet "gammel", identifiserer vi oss med det, begynner å tenke- og føle oss "gammel" og likestiller det med ubrukelighet, mangel på vitalitet og vår egen mortalitet. 

Jeg tenker, at i begrepet"alder", i vårt syn på "gamle" må vi lære å omfavne de fysiske, mentale og åndelige endringene som naturlig oppstår i oss alle, mann eller kvinne, når vi blir eldre. Vi trenger å tilnærme oss aldersbegrepet med nye definisjoner som ikke har som fokus å gjenspeile eller å opprettholde ungdomsårene. Vi trenger å endre merkelappene vi selv har laget som identifiserer det å "bli eldre". Vi må lære å respektere den tiden vi har lagt bak oss på denne jorden, samt de erfaringene vi har med oss i bagasjen. Vi må akseptere oss selv og ikke frykte rynker, å miste håret eller det å få noen ekstra kilo på kroppen. 

Det er ingen tvil om at hver eneste av oss vil gjennomgå endringer. De er uungåelige fra fødselen av, det ligger i saken natur! Og det er ingen grunn til å frykte eller fornekte dem. Istedet er det behov for å forstå, ta imot og involvere oss i disse overgangene. Vi har jobbet hardt for å nå de nivåene vi har oppnådd og den kunnskapen vi har høstet gjennom den erfaring selve livet er, og vi har all rett til å forvente og kreve den belønningen glede er når vi blir eldre. 

I ærbødighet og respekt for både din og min alder,

Janna

Om påvirkning, rosa bobler, lykke, tilgivelse og sånt...

Visst påvirkes vi av omgivelsene, og kanskje i vårt land i særdeleshet hvor blant annet naturen er så dramatisk og været så omskiftelig. Kontraster og nyanser... Det også vi mennesker er gjort av.

Noen dager er jeg full av tristhet og en sorg jeg nesten ikke klarer å bære. Ei heller forklare. En tristhet på et eksistensielt plan... samtidig som jeg er nesten banalt lykkelig; forklar det den som kan...

Livet er gåtefullt og mangfoldig.”Livet, det er jo schvæært” - var det ikke det Odd Børretzen sa? Men hva som er viktig og hva som er godt, og hva som er hva i hvilke relasjoner, er ikke alltid like godt å vite. 

Livskvalitet er et skummelt ord. Det er et diffust begrep som omfatter mange sider av livet. For de aller fleste betyr det  livslyst og livsglede. Det dreier seg om å føle at livet er godt og meningsfylt - i alle fall i perioder innimellom bekymringer, sorger, problemer og plager. Det handler om er verdier som er følbare, men ikke målbare.

Det er et begrep vi kan bruke i mange sammenhenger. Vi kan bruke det for å markere at vi ikke ønsker å leve i et samfunn der det er aksept for at noen må leve miserable liv, og det kan jo være nyttig. Men hvis livskvalitet derimot brukes for å sette en standard som vi stadig skal strekke oss mot, farter vi langs villfarelsens farlige vei, synes jeg. 

Kveldens innlegg er en konsekvens av at jeg akkurat nå føler at jeg har fått en overdose av triste, tragiske inntrykk. Samtidig som jeg har friskt i minne alt for mange førstesider i Dagbladet, for mange innlegg på Facebook og for mange blogger om vellykkede mennesker som trener hver dag, følger en supersunn diett, som har en fantastisk familie og mange gode venner, ja, som lever i en rosa boble, der vellykketheten gjennomsyrer alt og alle - der alle synes å ha funnet oppskriften på et lykkelig liv.

Ikke noe galt med det, mennesker som har det godt og er lykkelige har mye å gi videre, og vi kan vanskelig gi noe uten å få bekreftet egen verdi.

Men livet er ikke en rosa boble. Det inneholder alle fargenyanser; fra de dypeste gråtoner til de lyseste, gjennomskinnelige, sølvskimrende hvite. Et hvert menneskes liv er en fortelling. Den kan være full av adjektiver: Berømt, vakker, rik, dyktig, stabilt familieliv, kreativ, rolig, selvsikker, mektig, veltrent, innsiktsfull, travel... det finnes utallige rekker med adjektiver og substantiver som kan fortelle om et vellykket menneske. Og alle ønsker vi vel å lykkes og ha det godt. Men, for alle oss som har levd en stund, vil det alltid - også - være en beretning om levd liv, om identitet, drømmer, om tap og sorger. Og livets omskiftelighet kan frata oss de ytre tegnene på vellykkethet. Blant annet rammes 30 prosent av Norges befolkning i løpet av livet av psykiske lidelser. Til dels tabubelagt, og ekstra belastende dersom man ikke kan holde fasaden oppe.

Livet er ikke for amatører, sier vi gjerne. Jo, men det er jo nettopp det det er, og de fleste av oss er glade, gode amatører! Og hvis vi ikke snart begynner å se det, å verdsette dette amatørskapet, kan vi risikere at livet ender opp som en vare vi må ut på markedet for å skaffe oss: "Jeg vil ha en kg selvtillit, takk, for jeg skal i selskap i kveld, og mens vi er i gang; gi meg to liter underholdende reisefortellinger også - og sleng for Guds skyld med en hold-in truse i x-small og et par-tre sprøyter botox... Videre trenger jeg en eske livserfaring, en boks økologisk glede og en tube sorg og smerte".

Men det finnes en annen innfallsvinkel til livskvalitet også. La meg gå fra det sosiologiske perspektivet til det mer personlige og konkrete: Hva har jeg selv opplevd som kan betegnes som godt, hyggelig, verdifullt og fint så langt i mitt eget 53 år lange liv? Jeg innser at overgangen her kan bli litt brå, men likevel; her er en liste over hva som har gitt meg glede fra barneårene og frem til sånn ca. i kveld:

Mammas sang og fortellinger. Tåkelurkvelder på Fyret. Ligge i snøen og se på stjernene. Besøke bestemor (farmor). Bøker. Lørdagskveldsmaten! Gå på Melkebaren med mamma. Være storesøster. Sommerferier hos bestemor og bestefar (morfar og mormor). Lese. Høre på musikk.

Reise. Bli mor. Høre på jazz. Lese. Spise fiskesuppe. Se på kunst. Høre på musikk. Være mamma. Studere. Treffe Ham. Gifte meg. Lage mat. Lange frokoster. Mørk sjokolade. Skrive. Jobbe. Bli bestemor. Ta siste eksamen. Være sammen med familien. Gode samtaler. Se gode filmer. Sitte krøllet opp i godstolen foran peisen. Skrive...

Hmm... Livet ser ikke særlig stort ut når jeg ser tilbake på det på denne måten... Har jeg ikke gjort mer? Er det virkelig dette jeg forbinder med livskvalitet? Er det virkelig så enkelt? Var det slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli? Var det alt, liksom? Nei, ikke bare, men disse stikkordene gir et innblikk i noen av mitt livs lyse sider. Det jeg er takknemlig for. Men livet har også vært fylt - noen ganger til over bristepunktet - av smerte, tap, sykdom og tristhet. Men det såre er også en del av livet, og jeg tror at for å kunne kjenne glede må man ha kjent smerte. Underveis i livet henger alt sammen med alt sammen, og det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

I mitt  retrospekive tilbakeblikk ser jeg at de gode relasjonene og prosessene - og ikke minst følelsene - nesten er blitt borte, enda de egentlig har vært viktigere enn noe annet.

I det siste har jeg tenkt en del på tilgivelse og forsoning mellom mennesker. Om å tilgi. Så ikke bitterheten blir liggende å gnage. Om å be om hjelp til å tilgi; ikke som en prestasjon eller noe som kan forlanges. Men som noe som ikke minst er frigjørende for den som tilgir. Det er jo dette kjærlighet i bunn og grunn også handler om. Å bli tilgitt og å tilgi. 

Vel, vel, det kan ligge mye egenterapi i å sette ord på sine innerste tanker og følelser (og i å eksponere seg i fornuftig grad ;-) ). 

Ha en fin natt, og ny dag.

Janna

En lesehests betraktninger

Jeg har alltid hatt stor glede av skjønnlitteratur, av det å lese, og gleden over den gode boken vet jeg at det er mange som deler med meg. Som kjenner den stille, frydefulle følelsen det er å begynne på en ny bok, eller å bla opp igjen der man sluttet sist. De av dere som har lest over kasserollen mens sausen har kokt over, eller hengt over boka utover i de små timene om natta, om du har erfart at bussturen tar for fort slutt fordi du enda har noen sider igjen – du vet hva jeg mener.  

Denne bunken holder jeg på med for tiden.

Bøker kan ha mange former, mange fasetter, mange agendaer. De kan være ulidelig spennende, rørende, rystende, rare, innsiktsfulle, kloke, triste, skakende, morsomme, dårlige.... Lesing og gode bøker er en kilde til glede i seg selv, men kan også være en vei til kunnskap, og ikke minst til større innsikt i hva det vil si å leve livet med alle dets nyanser, fallgruver, irrganger. Å lese kan være med på gi oss den dannelsen vi trenger, en ballast som er uvurderlig for ethvert menneske som vil forstå verden - og ikke minst seg selv og sine egne beveggrunner. 

Men hva er dannelse? Det er et begrep jeg tidvis prøver å forklare mine elever når de spør om hvorfor de skal lære "dette og hint". Vel, i følge Store norske leksikon handler dannelse om forming av menneskets personlighet, evner og anlegg, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Dannelse er med andre ord et tungt og betydningsfullt begrep. Leksikonet viser også til begrepet "allmenndannelse", som det som danner grunnlaget for menneskets innsikt i og forståelse av seg selv, forholdet mellom den enkelte og andre mennesker og mellom mennesket og samfunnet. 

Å forstå seg selv - og slett ikke det å forstå andre - er ikke alltid så lett. Mange er vi som strever med det. Men dannelsen kan hjelpe oss med det, og det er her jeg vil vende tilbake til det jeg startet med ovenfor; med skjønnlitteraturen. En fortelling, en novelle, et dikt, en roman, kan meget godt fungere som en kilde til erkjennelse og forståelse, både av oss selv, men ikke minst i forhold til det å få innsikt i hvordan andre mennesker tenker, erfarer og handler, til å forstå hvordan andre lever sine liv. 

Det ligger i sakens natur at vår forståelsesverden begrenser seg til oss selv, og slik sett kan jeg kanskje si at hver enkelt av oss har begrenset erfaring med hva det vil si å være et menneske. Likevel tenderer vi ofte til å tro at vår egen forståelse av noe er allmenngyldig, dekkende også for andre, at vår egen erfaring ligner andres. Til en viss grad er det kanskje slik, men samtidig trenger vi også å utfordres og lære av hvordan andre tenker og erfarer livet og alt som hører livet til. Og her kan det å lese en beretning om andres liv utvide vår erfaringsverden. 

Som lærer i ungdomskolen har jeg et ansvar for elevenes danning. Jeg må både ha innsikt i læringsteori og danningstenkning, men jeg må først og fremst ha en forståelse for at elevene må få et individuelt rom for å lære - samtidig som de ikke kan danne seg selv! Den påvirkningen jeg i forhold til dette forplikter meg til, er ikke definert i noen læreplan. Og det å påvirke uten å prøve å overbevise, uten å overtale, kan være en vanskelig balansegang. 

Likevel, å oppmuntre til lesing, å prøve å påvirke elevene slik at de får mulighet til å se og kjenne noe de ellers kanskje ikke ville ha møtt, må være en del av min oppgave i skolen. Det betyr både å la dem møte kunnskap, se med estetisk blikk og ikke minst møte tanker de ikke har tenkt eller trodd var mulig å tenke. Dette kan jeg bare gjøre ved å være en slags modell, ved å vise fram min egen kunnskap, forståelse og tenkning. I dette ligger det nødvendigvis ikke noe ønske fra min side om å overbevise. Det er når jeg eventuelt vil ha elevene med på den samme forståelsen og opplevelsen som meg, at problemstillingen overtale-overbevise kan bli aktuell. 

Jeg er på mange måter det faget jeg underviser i, og elevene møter det gjennom meg. Hvis faget har hatt en dannende funksjon i forhold til meg selv, vil det vise seg gjennom måter jeg selv forholder meg til faget, gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier. Skal jeg som lærer vise elevene veier inn i voksenkulturen, må jeg selv beherske den på en voksen måte. Jeg må selv være en kvalifisert og erfaren leser, og ikke minst må jeg selv beherske skriftkulturen på et godt nok nivå til å forstå språklige grep og ulike språklige uttrykksformer. Og hvis dette skal være mer enn en teknisk ferdighet, må det på en eller annen måte ha hatt betydning for min egen tenkning. 

Her er vi selvsagt ved et problematisk punkt. Må jeg selv være en dannet person? Ideelt sett ja. Reelt sett vil nok noen og hver vike unna for å karakterisere seg selv slik, hvor mye vi enn ønsker å være kunnskapsrike, kloke og fornuftige. 

Det det hele uansett koker ned til, er at jeg som lærer alltid vil prøve å overbringe min egen leseglede til elevene. Og jeg synes at det å lese skjønnlitteratur - bevisst i dannende øyemed eller ikke - er viktig. Ved å lese god litteratur kan elevene - forhåpentligvis - komme i kontakt med problemstillinger, hendelser, steder og personer de ellers ikke ville støtt på. Det som en roman formidler kan gi dem en erfaring som er dypere, tydeligere og mer presis enn mye av det de ellers opplever i livet.

Janna

Slumremodus

Jeg visste at en endring var på vei, og jeg prøvde å holde tritt, være i forkant, ta kontroll, forberede meg, men det skjer like brått hvert år. Myriadene av fargerikt løv mot bakteppet av kjølige vinder og klare himler er erstattet av snøtunge, rimfrosne greiner, snødekte landskap og nordlys. Høsten er blitt avløst. Vinteren har definitivt tatt over.

Og akkurat som trærne om høsten bevarer sin energi ved å trekke den fra sine blader og sende det til sine røtter for å lagre den for de kommende sesongene, merker jeg at jeg også på en måte trekker meg innover i meg selv, forbereder meg mentalt til vinteren.

Da jeg var barn, betydde vinteren endeløse timer med lek i snøen sammen med venner. Eller bare å sitte i vinduet og se på at et vakkert hvitt teppe la seg over og dekorerte gatene og husene i byen.

Når du er et barn, setter du pris på de små tingene. Men etter hvert som vi blir eldre, mister vi synet av disse små tingene som ga oss slik glede, og fokuserer på "noe viktigere" (hva er vel viktigere, egentlig...?).

Men selv om jeg ikke lenger lager engler i snøen (why the hell not...?), og ikke bor på toppen av en bakke med utsikt over en liten, vakker by (men mellom nydelige, snøtunge trær, der ingen lys forurenser stjernklare nattehimler...) så skal jeg glede meg over de  tingene jeg har (sjekk parentesene igjen...)! Jeg elsker jo vinteren like mye som før, og selv om denne kjærligheten gir seg andre utslag, er den like sterk og fin; nu som da!

For gledene nå er av sorten: 
Fyre i peisen, drikke varme drikker, lese, krølle meg sammen, roe ned tempoet. Finne igjen rytmen for årstiden. Det er fint; mindre påtrengende, mer autentisk. 

Og akkurat det er en av grunnene til at jeg liker akkurat denne tiden av året: Roen, langsomheten... For alle opplever vel av og til å bli stresset, urolig, uansett hvor flinke vi er til å planlegge og å sette grenser for oss selv. Men årstiden vi går inn i nå, føler jeg gir meg anledning til å trekke pusten dypere, til å dvele...
 Derfor elsker jeg den!

Ha en fin vinter, du også.
Mvh.
Janna

På dette tenker jeg...

Ute er det en strålende fin, men kald tidligvinterdag. Inne er det lunt og godt. Og likevel er noe galt... 

Det sies ofte, uten at man kanskje tenker så nøye over det, at livet er uforutsigbart. I høst har vi fått flere, tunge bevis for det. Og det er ubeskrivelig vanskelig å fatte det ugjenkallelige i det ufattelige. 

Jeg har i denne vonde tiden opplevd en intens redsel for å miste min kjære, min elskede. Han som jeg ikke kan tenke meg livet uten. Og jeg tenker: Ville jeg ha latt være å elske hvis jeg visste at jeg slik kunne slippe den smerten det er å miste noen man er glad i? Ville jeg unnvære å elske, fordi jeg derved kunne slippe den smerten det er, når den jeg elsker dør - eller blir borte fra mitt liv på annet vis? Jeg vet svaret. Livet har sin pris, prisen for å elske er sorgen, og jeg vil leve livet, og jeg vil elske.

Sorg og kjærlighet er følelser som er nært beslektet, og som før eller siden berører oss alle. Det er en allmennmenneskelig, eksistensiell utfordring, men sorgens landskap er variert. Det kan sammenlignes med en storm, en virvelvind, et opprørt hav, eller en speilblank sjø som skjuler uendelige dyp, en amputasjon; så ubeskrivelig vond så jævlig vond. Jeg vet det, jeg har selv opplevd å miste en av mine aller kjæreste. Men sorgen er også knyttet til vår menneskelige evne til å ta vare på gode minner og beholde de gode følelsene. Sorgen er en påminnelse om at noen har vært betydningsfulle og viktige. Inni oss vil for alltid noe av det de ga oss, leve videre. Noen vil alltid ha plass i våre hjerter. 

Det er først i nattens mørke vi kan se stjernene. Kanskje kan det hjelpe oss til å tro at kjærligheten ikke blir borte, selv når det mørkner. Vi skal finne noen skatter som er skjult i nattens mørke. 

Det er kjærligheten som skal seire.

På dette tenker jeg; 

at ingen kan fylle din plass

i ditt fravær

og likevel skal livet fortsette

i alle disse rom

og ditt nærvær

være med oss

når ingen flere dager

blir deg gitt.

 Eivind Skeie

Janna

Tålmodighetens dyd

Av og til føles det som om livet mitt beveger seg i et frenetisk, spole-hurtig-fremover-tempo. Det krever evne til å følge med, men også evne til å være tålmodig. Dette siste er en evne jeg sliter med å få taket på, men som helt klart er en kvalitet som bidrar til større følelse av velvære generelt. 

Jeg har i det siste hatt det ganske hektisk, og ingen som kjenner meg, vil vel påstå at tålmodighet er min fremste dyd - noe jeg er veldig klar over selv... Derfor har jeg tenkt godt over begrepet. Og jeg har begynt å forstå at tålmodighet i virkeligheten består av tre aspekter: 

Én er utholdenhet. Det er kapasitet til å fortsette selv om du ennå ikke kan se sluttresultatet. Det er det som holder oss i bevegelse mot målet vårt, og dermed hjelper oss med å oppnå våre drømmer. Denne egenskapen besitter jeg, tror jeg.

To er aksept. Akseptere at uansett hva som skjer akkurat nå er tingenes tilstand slik de er. Dette er også noe jeg tror jeg evner - til en viss grad.

Den tredje er en følelse av fred eller ro i møte med det som faktisk er. Her tror jeg at jeg nok sliter litt, men jeg er blitt flinkere til å innse at visse ting må man bare legge fra seg, gi slipp på, ikke alt lar seg kontrollere, og at all ting har sin tid...

For å forstå hva tålmodighet virkelig er, og viktigheten av det, har jeg måttet snu på saken, og spørre meg selv hva utålmodighet er. Og jeg har kommet frem til at utålmodighet først og fremst en følelse av irritasjon, deretter kommer en følelse av sinne, og helt til slutt; raseri. Her kan jeg kjenne meg igjen, i alle fall i det første momentet; for jeg er sjelden veldig sint eller rasende...(?) 

Så, hva kan vi oppnå ved å prøve å være mer tålmodig? 

Til syvende og sist gjør tålmodighet oss i stand til å handle mer mindfullt og klokt, ikke minst til å holde irritasjon og sinne under kontroll! Jeg opplever selv at når jeg klarer å roe ned, får jeg også mer ro i sjelen når ting er utfordrende. Jeg tror også at man kan oppnå bedre relasjoner med andre mennesker - det være seg barn, kolleger, ektefelle, foreldre... Ja, jeg tror faktisk at tålmodighet er den kvalitet vi trenger aller mest i høytfungerende relasjoner. Den tillater oss å "henge der"; holde det gående, enten det gjelder på det personlige planet, i en prosess, eller på jobben. 

Ikke mist gjelder det å ha tålmodighet med oss selv! 

For jøssenavn; trenger ikke de fleste av oss mer av det? Jo mer tålmodighet og medfølelse vi har for oss selv, jo mer vi kan og vil vi lære. I tillegg tror jeg at vi bare kan være så tålmodig med andre som vi er med oss ​​selv! 

Ha en fin dag.

Mvh.

Janna