Hverdagspoesi

“One ought, every day at least, to hear a little song, read a good poem, see a fine picture, and, if it were possible, to speak a few reasonable words.”
― Johann Wolfgang von Goethe

God helg.

Janna 

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Ventetid

Et marmorteppe 
har lagt seg stille til ro
over verden.

Gjemt i det blå lyset

blottet for høstens

gyldne skjær

lener slumrende siluetter seg 
mot hverandre.

Verden synes mindre. 

Skogen er dekket av drømmer
himmelen er nær

det dufter snø.

På utstilling i naturen 

beveger vi oss i et lavere tempo 

holder pusten mens vi venter.

-Janna, 19. november 2016 - 

Bildet er lånt på nett. 

Ha en fin lørdag. 

Janna

Slike dager

På ettermiddagshimmelen popper spredte stjerner fram.
I stearinlysets blafrende skinn
i skumringstimen

glir fingrene mine over tastaturet.

Grasiøsiteten mangler.

Sorgen 
produserer bare

løse ord
fragmenter

prosa som utgår fra minner om en tid 

for lengst borte.

Blå dager

Disse blå dagene i november

skimrende

varmende

på den måten bare slike iskalde, klare dager er.

Nakne, visne greiner

øde, øde trær

hvitrimede skogsstier

blek jord

høy himmel

stillhet 

ro.

Kjærligheten er naken

november 

dager før det kommer snø.

Jeg ser deg i skjæret 

fra flammene,

tosomhet 

- i november.

Janna, 11. november 2016

Ha ei fin helg.

Janna

Om valg og elendighet

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan jeg takler hverdagen med en kronisk sykdom. Noen synes "så synd på meg som sliter slik".

Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg, absolutt ikke! Det er ikke synd på meg! Sannheten er at jeg har få grunner til å være misfornøyd!

For, bortsett fra noen - rett nok irriterende - plager vedrørende min fysiske helse, synes jeg at det livet jeg lever rett og slett er et veldig godt liv!

Jeg prøver å fokusere på det gode. Det er et aktiv, pågående valg - selv om det ikke alltid er et enkelt et. Men mine helsemessige problemer er bare én del av meg, ikke hele meg. Jeg har bare dette livet, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det!

Jeg vet aldri om dagen blir god eller dårlig når jeg våkner, for når som helst kan symptomene slå til. Det gjør det vanskelig for meg å planlegge eller å ha en vanlig dagsplan eller rutine. Jeg prøver å si til meg selv: Ok, jeg er syk. Jeg er ikke dum eller mentalt funksjonshemmet. Det er ikke stress, det sitter ikke i hodet, jeg har ikke påført meg dette selv, og det er ikke noe jeg finner på.

Men, jeg tror det er nødvendig å aktivt søke gode stunder når livet tildeler deg en dårlig hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke velte meg i elendighet og fortvilelse over det jeg prøver å se på som fartsdumper i veien min. Jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager - for det har jeg, dager da jeg er nedfor fordi jeg er sliten, dager da jeg synes at livet er urettferdig, hvorfor meg, liksom - men det går som oftest fort over. Det finnes så mange som virkelig har store, alvorlige helseproblemer, mine er bare småtterier.

Joda, sykdommen, min egen kropp, står i veien for meg noen ganger, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, og jeg får såre nedturer. Det er menneskelig. Men glede, å ha det godt, oppleve mening, er et aktivt valg. Dette valget krever engasjement, bevissthet og forpliktelse, akkurat som alle andre viktige valg i livet. Det er ikke alltid lett, verken å se det positive i hverdagen eller mening i tilværelsen som syk, men en bevisst holdning gjør det i alle fall ikke verre, tror jeg.

Jeg tror bestemt at hvordan vi håndterer utfordringer og hvordan vi takler motgang, er det som utgjør forskjellen i hverdagen. Jeg har dårlige dager, som de fleste andre; det skrev jeg blant annet om i den ovenfornevnte bloggposten, men livet mitt er overveldende bra og gledelig til tross for mine helse-issues. Og jeg velger - prøver, i alle fall - å fokusere på de positive tingene i tilværelsen. Mitt motto er at alt ordner seg. Det er bortkastet tid og energi å bekymre seg om det man uansett ikke kan påvirke. Sykdom er en del av meg, men det er ikke helsa som skal få lov til å definere hvem jeg er.

Det å sette ord på mine tanker, skrivingen her på bloggen, har også hjulpet meg, tilbakemeldingene jeg har fått likeså. Jeg har gjort et valg om å ikke la mine helseproblemer trykke meg ned, definere meg, hindre meg. Livet er en gave, og jeg vil leve det til fulle!

Janna

Lengsel

Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".

Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø.

I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.

Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere. 

Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.

Ha det godt.

Vennlig hilsen

Janna

Verdien av godhet

Daglig observerer jeg mennesker. Barn, unge, litt mindre unge...og det har noen ganger slått meg: Har dagens levemåte ført til at den kraften og verdien som ligger i (de muligens gammeldags) begrepene godhet, vennlighet og snillhet er blitt litt glemt, eller i alle fall kraftig undervurdert? De stille, snille, forsiktige, ydmyke...blir ofte sett på som umodne eller til og med dumme, fordi i de aktive, pågående, selvoppnevnt meningsberettigedes spisse-albuers øyne har de ikke rett mentalitet til å takle konkurransepreget i verden rundt dem, så følsomme og sårbare som de er.



Sannheten er imidlertid helt motsatt. Jeg synes snille folk har den beste av alle dyder, og som oftest er de de mest modne. Og paradoksalt nok; mindre følelsesmessig påvirket av andres handlinger. Fordi de tar ikke ting personlig, selv når andre er slemme mot dem. Fordi deres velutviklede empatiske evner gjør at de kan forstå hvor uvennlighet kommer fra og de negative konsekvensene uvennlighet fører med seg.

I dag hadde jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg kjente jeg ble sur; følte at min personlige integritet ble tråkket på, men scenarioet var slik at jeg ikke kunne si noe til denne personen akkurat da, jeg bestemte meg likevel for å konfrontere mennesket ved første anledning. I etterkant, vel hjemme, er jeg glad for at jeg ikke fikk anledning til å gjøre det. For ei sur kjerring jeg ville ha framstått som da. Opphengt i småting. For det var egentlig en liten ting, en filleting som oppsto i en hektisk situasjon og som ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg vil ikke være ei slik smålig kjerring som bryr meg om slikt! Jeg vil heller prøve å møte dem som tømmer søppelet sitt på meg med empati (jadajada, jeg sa PRØVE...).

Det finnes mennesker som er som søppelbiler. De durer rundt fulle av dritt: fulle av frustrasjon, fulle av sinne, fulle av skuffelse. Etter som søppelet dynger seg opp, trenger de et sted å dumpe det, og noen ganger vil de dumpe det på deg eller meg.

Folk flest har problemer, noen så store at de synes uoverkommelige. Men det er opp til deg og meg hvordan vi vil håndtere dem. Retrospektivt velger jeg i den ovenfornevnte situasjonen, nå når jeg har fått tenkt meg om (!) å ikke ta ting personlig eller å reagere på det som skjedde på en uvennlig måte. Neste gang noe lignende skjer skal jeg svare empatisk, innta en medfølende holdning og prøve å unngå å samle på emosjonelt søppel, slik den omtalte personen her sannsynligvis gjør. Det er ikke alltid resirkulering lønner seg...

Ha en fin kveld.

Vennlig hilsen
Janna

Potespor

Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at det å miste et dyr kunne gjøre så vondt. Det å måtte ta ho Belle med til dyrlegen sist søndag, å vise ho den siste omsorg; å få gitt ho ei barmhjertighetssprøyte, var...ja, jeg har ikke ord. Det var hardt! Det var så uendelig trist.

Det er så uendelig trist at ho er borte.

Ho var en naturlig, selvfølgelig del av hverdagen vår, et kjært familiemedlem, i 14 år. 

Vi levde og slappa av i hverandres selskap. Ho var der når vi våkna om morgenen, fulgte oss på badet, la seg når vi dro på jobb, hilste oss i overveldende glede når vi kom hjem. Ikke minst: Vi gleda oss til å komme hjem til ho!

Med sin væremåte og uendelige hengivenhet, var Belle en kilde til betingelsesløs kjærlighet. Ho så oss, lytta til oss. Ho aksepterte oss akkurat slik vi var, uansett hvordan vi så ut eller oppførte oss. Ho tilga oss og bar aldri nag. Ho var alltid der for oss.

Jeg håper indelig ho følte at vi var der for ho, at ho visste hvor mye vi elska ho. 

Fine, snille, vakre, lille hunden vår. En livsnyter som elska sommeren, som alltid tok seg en luftetur aleina om morgenen i hagen, lukta på blomstene, sniffa i været. Som levde fritt og fint her i skogen. Kan vel telle på én hånd de gangene ho har måttet gå i bånd. Ho hadde et godt liv, tror jeg - håper jeg! 

Men likevel; sorgen er så tung og stor. Jeg savner ho sårt.

Jeg tar meg i å se etter ho, elte dørene åpne, ho skal jo komme etter meg...

Ho var min følgesvenn i ett og alt.
Fraværet av lyden av tassende poter er overdøvende...

Jeg deler dette diktet som min datter, ho Marie, dediserte til Belle da ho døde, det passer så godt, og er så vakkert:

We have a secret, you and I

that no one else shall know,

for who but I can see you lie

each night in fire glow?

And who but I can reach my hand 

before we go to bed 

and feel the living warmth of you 

and touch your silken head? 

And only I walk woodland paths 

and see ahead of me, 

your small form racing with the wind 

so young again, and free. 

And only I can see you swim 

in every brook I pass 

and when I call, no one but I 

can see the bending grass.

Belle 

29. april 2002 - 22. mai 2016

Du satte dype, varme potespor.