En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 

Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen

Janna

Virkelige kvinner...

Her om dagen slengte jeg ut av meg en bemerkning, en spøk, til en mannlig kollega på jobb, om kvinner i overgangsalderen. Jeg merket at mannebeinet ble skikkelig ukomfortabel og han kom plutselig på at han hadde noe presserende arbeid som måtte gjøres... Det forstår jeg jo, vi lærere har alltid noe presserende arbeid liggende...



Men jeg forundrer meg over at kvinner fortsatt blir behandlet som om overgangsalder og middelalder er en sykdom - noe som må unngås for enhver pris.

Også når vi kvinner snakker med hverandre om temaet føler jeg meg noen ganger som om jeg er på en øy, omgitt av et hav av negativ tenkning.

Men overgangsalderen er faktisk ikke bare negativ. Den kan til og med ha en positiv innvirkning på våre middelaldrende liv. Mange av de fysiske endringene vi opplever som følge av redusert kvinnelig hormonnivå kan oppleves plagsomme, ja, men mange av de følelsesmessige og kroppslikge endringene kan faktisk være energigivende, og jeg opplever menopausen som en velkommen forandring. For min egen del er den verste hormonstormen i ferd med å avta, og fra øya mi ser vannet karibiskblått ut, himmelen er gjennomskinnelig og innbydende, og horisonten har sjelden vært lysere.

Overgangsalderen er for mange kvinner en utviklingsmessig milepæl - som en pubertet i revers - og den er forskjellig for hver av oss. Jeg har nok vært heldig, men det betyr ikke at jeg ikke opplever symptomene som noe herk innimellom. Det betyr heller ikke at paradis kommer i en østrogenpille (på grunn av mye kreft i min familie, kan jeg ikke bruke østrogener, ville heller ikke gjort det om jeg hadde kunnet), det kommer av at jeg vet hvem jeg er, hva kroppen min trenger, og av at jeg vet hva jeg ønsker å gjøre med denne delen av livet mitt.

Så jeg har etter hvert blitt enig med meg selv i at overgangsalderen er en overraskende bra "alder", en pause, en opplyst vei til merkbar forandring, som positivt har berørt essensielle områder av livet mitt. Da skuffen på badet, reservert tamponger og andre remedier i kategorien intimpleie, ble tom, og jeg ikke lenger trengte å gå til anskaffelse av mer utstyr, kjøpte jeg meg istedet nytt, fint sexy undertøy.

Opphør av månedlige sykluser har vært utrolig befriende, og i dag føler jeg meg bedre enn jeg noensinne hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre i/etter overgangsalderen. Hemmeligheten ingen fortalte meg før jeg entret denne fasen av livet, er at overgangsalderen kan være strålende, lidenskapelige år av livet mitt. Selvinnsikt og selvtillit er de fineste gavene veien hit har bragt meg, og de har skapt en indre selvsikkerhet som mer enn utligner de kroppslige endringene.

Det er et faktum at for hver dag som går blir vi alle eldre, og hvis vi er så heldige å bli gamle nok, kommer de uunngåelige fysiske endringene - det er den prisen vi alle betaler for å bli værende. Tyngdekraften utøver sitt - men menopausen er ikke en ond heks som frarøver oss enhver vital funksjon eller omskaper oss til gamle, svake, skrøpelige eller lite tiltrekkende vesener med en sveip av tryllestaven sin. Vi gjør det selv ved å kjøpe en forutinntatt idé om hva det å bli eldre betyr.

Men jeg synes det er på tide å pensjonere det slitne, gamle stereotypiske bildet av en postmenopausal kvinne og ta en god titt på virkelige kvinner.

Ha en fin dag.
Vennlig hilsen
Janna

Heksebrygg og blod...

Med fare for å bli beskyldt for hekseri og trolldom; tar jeg sjansen på å påstå at heksebrygg og blod er obligatorisk i disse dager. 

For de som er smått enige: Oppskriftene på disse juicene finnes på 
Jannas Mat.

De av dere som kjenner meg vet at min datter, hennes mann og deres to barn bor i Chicago, Amerika. De feirer dagen som seg hør og bør der borte: Barna blitt kledd i fancy kostymer og sammen med venner eller voksne går de "trick-or-treat" 
i nabolaget. 

De skjærer ut lykter av gresskar og dekorerer huset i Halloween-stil, alt i den tradisjonelle hensikten å skremme bort onde ånder.

James (forrest i bildet) og bestevennen, Alex, lager gresskarlykter. Konsentrasjonen er på topp!

Halloweentradisjonen oppsto som en hedensk festival i deler av Nord-Europa, spesielt i det området som nå er Storbritannia. I mange europeiske kulturelle tradisjoner trodde man at det var på denne årstiden at magi og hekseri hadde sterkest kraft, og at underjordiske, djevler og andre okulte vesener nå prøvde å ta kontakt med den fysiske verden. I tidlig kristen tid var Halloween en feiring av kvelden før Allehelgensdag. Innvandrere fra Skottland og Irland brakte tradisjonen til USA.

Kommersialisering av Halloween startet rundt år 1900, da postkort- og papirdekorasjoner ble en del av tradisjonen. Halloween-kostymer begynte å dukke opp i butikkene i1930, og skikken med
" trick -or -treat " dukket opp på 1950-tallet.

Jeg selv har ikke noe forhold til halloweenfeiring, men ser at denne skikken er i ferd med å bli en integrert, kommersiell tradisjon for de oppvosende generasjoners også her på berget, og Halloween-feiringen har blitt en svært lønnsom gesjeft for produsentene av kostymer, verftet dekorasjoner og godteri også i Norge.

Rødbetejuice egner seg på en dag som denne.

Jaja, ha en fin helg, enten du feirer Halloween eller ikke

Vennlig hilsen
Janna

Om tid og sånn...

Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: "Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?

Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.

Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?

Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.

Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.

Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.

En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.

"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"

Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.

Vennlig hilsen
Janna

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på

Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."

Sitat: Ukjent

I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

Dårlig karma?

Jeg har tidligere skrevet om helse, blant annet her og her. For meg handler helse om å kunne gjøre det jeg trenger for å leve et godt liv i pakt med meg selv og mine omgivelser.  Det handler om å være til stede, utforske og å lære gjennom livet. Det handler om å takle de situasjonene jeg møter, integrere og oppdatere meg for å få ny innsikt. Det handler om å lytte, la meg inspirere, ta egne valg, og om å ta ansvar for meg selv. 



Det handler om å leve et liv i balanse, basert på de verdiene jeg verdsetter. En godt balansert liv er viktig for ens personlige integritet, trygghet, for det å leve godt. Vi har alle et ansvar. Det er alltid noen, eller noe, vi må svare til. Det er ting vi ønsker å gjøre og ting vi må. Utfordringen er å balansere hva vi må gjøre med det vi liker og velger å gjøre. Dette er ikke alltid lett.

Jeg har en jobb der veldig mange er opptatt av å mosjonere, spise sunt og følge alle de gode, etablerte rådene for god helse. Også jeg. Men likevel faller jeg om i hverdagen med både det ene og det andre. 

Det er helt normalt! sier jeg til meg selv, her jeg sitter hjemme, med en følelse av å til stadighet befinne meg i en spinnende karusell på opprørt hav. Og når jeg kaster opp fordi kvalmen tar overhånd, sier jeg til meg selv at helse ikke handler om å ikke bli syk. Helse handler om at kropp og psyke evner å ta hånd om de påkjenningene og utfordringene livet serverer. 

Jeg tror at det å leve et balansert liv er vanskelig for folk flest, men det er ikke umulig. Å leve et balansert liv med noe som sannsynligvis vil bli en kronisk lidelse, representerer utfordringer som det til tider synes vanskelig å overkomme. Men absolutt ikke umulig! 

For meg handler det for tiden om å klare å finne en balanse gjennom bearbeiding og gjennomlevelse. 


Ha en god dag.
Vennlig hilsen 
Janna

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 

Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"

"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.

Vennlig hilsen 

Janna

Høst i emning

Dagene og nettene er bitt merkbart kjøligere, selv om denne helgens vær ser ut til å bli eksepsjonelt fint, 20 grader +, og borger for fine stunder tilbrakt i hagen, på terrassen, på tur i skogen... 

Med kjøligere vær begynner sesongen for varmende, deilige supper her i Huset i skogen. Vi har allerede hatt et par runder med kantarellsuppe, da jeg var så heldig å få en kurv med ferske, gyldne, deilige kantareller av en god kollega.  

Sopp inneholder mye vitaminer, mineraler og antioksidanter som er gunstige for kroppen.

I løpet av helga håper jeg å komme meg ut på sopptur selv, og det jeg er på jakt etter er kantareller, den eneste soppen jeg kan. Den er lett å kjenne igjen på den solgule fargen, og ribbene eller sivene på undersiden av hatten som strekker seg nedover stilken.

Hvis vi finner kantareller, skal jeg lage mer soppsuppe, en favoritt her i huset på denne tiden av året. 

Her finner du oppskrifta på Jannas kremete kantarellsuppe.

Ha en fin helg, du òg!

Vennlig hilsen
Janna

Ny blogg

Gardening is about enjoying the smell of things growing in the soil, getting dirty without feeling guilty, and generally taking the time to soak up a little peace and serenity. 

Lindley Karstens

Jeg har opprettet en ny blogg, der jeg vil skrive om min interesse for "å hage". Dere som har besøkt Huset i skogen, vet at vi har syslet med å anlegge en hage en stund, og på den nye bloggen vil jeg  dokumentere det arbeidet vi har gjort hittil, vise utviklinga av hagen fremover, og ellers skrive om diverse som vedrører temaet hage.

Velkommen innom Hagen i skogen.

Ha en fin vår videre.
Janna