“One ought, every day at least, to hear a little song, read a good poem, see a fine picture, and, if it were possible, to speak a few reasonable words.”
― Johann Wolfgang von Goethe
God helg.
Janna
fredag 24. februar 2017
Hverdagspoesi
“One ought, every day at least, to hear a little song, read a good poem, see a fine picture, and, if it were possible, to speak a few reasonable words.”
― Johann Wolfgang von Goethe
God helg.
Janna
søndag 19. februar 2017
Et lydhelvete
“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms
Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...
Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.
Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.
Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten.
Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.
Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg.
Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.
Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.
― William Faulkner, The Wild Palms
Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...
Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.
Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten.
Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.
Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg.
Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.
Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.
Janna
Abonner på:
Innlegg (Atom)