Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".
 |
| Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø. |
I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.
Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere.
Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.
Ha det godt.
Vennlig hilsen
Janna
