I går fikk jeg besøk av fortiden. Et besøk som var meget overraskende, men desto mer gledelig. Så gledelig at jeg ennå føler meg i en tilstand av fortumlet henrykkelse. Det var to søstre, to av min barndom- og ungdoms beste venner. Og i dag tidlig, mens jeg satt og utførte mitt morgenarbeid, banket det på ruten. Jeg så meg forskrekket rundt - det er ikke så ofte det er mennesker på besøk her i skogen på denne tiden av døgnet. Utenfor døren stod på nytt min ungdoms beste venn. Hun stakk bare raskt innom før hun igjen skulle reise, med en gave til meg. En gave i form av brev jeg hadde skrevet til henne for 37-38 år siden.
Ømhet for de menneskene vi engang var, og for de vi er blitt, er den følelsen jeg sitter igjen med etter besøket. Og etter å ha lest disse brevene. Som en gang i en fjern fortid var skrevet til henne, men som nå var min egen, unge, uerfarne stemme som talte til meg. Det var en merkelig følelse å lese mine egne tanker fra så lenge siden. Men jeg innser òg med forundring at selv om min ferd gjennom livet har bydd på både det ene og det andre, er jeg i bunn og grunn den samme. Og jeg tenker på hvor forunderlig tilfeldig og skjørt livet egentlig er. Vi mennesker er bare tynne, tynne silketråder i den store veven, men hver og en av oss likevel så viktige i den store sammenhengen, i det store teppet, det med det intrikate mønsteret, det som utgjør selve livet. Og en av fellesnevnerne for menneskelig eksistens er ønsket om å finne kjærlighet, indre fred og glede. Også da jeg som 17-18-åring skrev disse brevene. For håpet om å få oppleve glede og kjærlighet, ligger gjemt i selve livet.
Vi som har levd en stund, vet at glede er ingen selvfølge. Den er avhengig av så mye både rundt oss og inne i oss. Den er en gave som skjenkes oss, noe som skjer oss, og gjerne noe vi får oppleve når vi minst venter det.
Besøket i går - og brevene som ble skjenket meg i dag, var en slik glede. Og mens jeg pakker bort disse sporene fra fortiden, minnes jeg med vemodig glede denne unge jenta som reiste ut i verden; ho var alvorlig, ettertenksom, rar, eventyrlysten, modig, ho skrev brev, ho var faktisk ei tøtte jeg er stolt over å ha kjent...
Takk, kjære Anita, for at du brakte ho frem fra glemselen.
Med vennlig hilsen
Janna
