En bestemors håp...

Veien fra himmel til helvete og tilbake kan være kort, det har min familie og jeg opplevd de siste dagene.

Jeg engasjerte meg tidligere i vinter/vår sterkt i debatten om reservasjonsretten. Jeg ble så enormt engasjert og provosert, blant annet fordi saken minnet meg på den gang jeg selv måtte ta abort, og det er ikke er så enkelt som mange ønsker å tro. 

De siste dagene har jeg på nytt blitt minnet på dette, og på hvorfor jeg av mange grunner er glad for at vi har fått beholde reservasjonsretten. Og jeg tenker at det er én gruppe kvinner vi kanskje spesielt burde huske på, nemlig de gravide som oppsøker fastlegen, som midt i lykkerusen over å være gravide, som midt i det de tror er en rutinekontroll, må face det at barnet i maget kanskje ikke er det barnet de trodde de skulle få. Og som kanskje må ta stilling til abortspørsmålet.

Følelsene i en slik situasjon er forferdelige, ubeskrivelige. Å få vite at man kanskje venter et alvorlig sykt barn... Heldigvis slapp mine kjære å ta stilling til om de skulle ta abort. Etter noen forferdelige dager i uvisshet mens de ventet på prøvesvarene, viste det seg at barnet i magen er friskt, og Stein og jeg skal bli besteforeldre til ei lita jente. For en lykke!

Mens jeg i disse ubeskrivelig vonde dagene søkte på nettet etter informasjon, mens følelsene skiftet mellom den ytterste fortvilelse og krampaktig håp, kom jeg over dette lille diktet; kanskje banalt og klisjéaktig i sin såre enkelhet, men likevel; det traff en nerve hos meg - fordi vi mennesker trenger noe å tro på når vi befinner oss i nød... 

Jeg deler det i arbødig respekt for de som av forskjellig grunner har mistet sitt ufødte barn: 

Det finnes et land
bakom tårer
der de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land
bakom tårer
hvor drømmen og framtiden bor
hvor englene stille vokter
hver ufødte søster og bror.

 Ukjent forfatter

Med vennlig hilsen

Janna