En U-sving i livet...

Jeg har en tid syslet med tanker rundt det å bli eldre, og det slår meg: Jeg har det på mange måter bedre nå enn noen gang tidligere (selv om det var fantastisk å være ung småbarnsmor. Lykkestundene sammen med ungene kan ikke sammenlignes med noe annet, og står i en særstilling i mitt liv), og med fare for å møte meg selv i døra når jeg snakker relativt euforisk om tilfredshet og lykke, lurer jeg på om det er symptomatisk? Er vi godt voksne lykkeligere enn unge? I så fall: Hvorfor blir folk lykkeligere når de blir eldre?

Foto: Min datter, Marie Charlotte
Bestemorsrollen er definitivt en av livets store, gledelige og lykkelige roller.

Spør man folk hva de synes om å bli eldre, vil de trolig svare med samme mynt som Maurice Chevalier (og min kjære svigerfar): "Alderdom er ikke så ille når du vurderer alternativet." 

Men når man er ung (også et relativt begrep...) synes begrepet "eldre" å stå synonymt med bilringer rundt magen, dobbelthake, tretthet, erkjennelse av egne begrensninger, falmende syn og teflonhjerne, og kombinert med den moderne verdens forakt for det gamle, synes det som et begredelig prospekt - ørlite bedre enn døden, kanskje, men ikke mye. Likevel, jeg har forlengst oppdaget at jeg gjorde feil i å grue meg for å bli... eldre! Livet er ikke en lang, langsom nedgang fra solbelyste høyder mot dødens dal. Det er snarere en U-sving. Undersøkelser på emnet livskvalitet bekrefter dette: Tilfredsheten med livet generelt følger i den vestlige verden en svak U-kurve, det vil si at man er minst fornøyd med livet rundt 40, men at det så snur og at man når man blir eldre, opplever en større tifredshet med livet generelt. Denne tilfredsheten går på om livet svarer til forventningene, og om vi opplever at vi har det godt i relasjonene til andre rundt oss.

Jeg for min egen del har innsett at livet består av en veksling mellom tunge dager, tristhet, likevekt og lykke, og de lange nettene når jeg ikke får sove, tristheten og savnet av mine kjære, hjelper meg på et vis til å innse sannheten i ordene "memento mori"; husk at du skal dø, og dette gir meg større mot til å velge det vesentlige, til å kutte det som for meg fremstår som uvesentlige ærgjerrigheter, og til å sette pris på de hverdagslige godene livet byr på.

Filosofen Martin Buber har sagt noe som jeg synes er både interessant og ikke minst viktig å tenke over i denne sammenhengen: Mennesker kan velge mellom å være et billedmenneske og et vesensmenneske. Et billedmenneske konstruerer seg selv ut fra et bilde av hvordan han tror andre vil at han skal være. Et vesensmenneske derimot har et eget grunnstoff, følger sin egen vei og finner egne svar...

Jaja, og slik går nu tiden...
Men i dag skal jeg bare småspise, kose meg med noen juleforberedelser og nyte livet 100%.

Ha en fin dag, du òg!
Mvh.

Janna

Jakten på retten til å eldes med glede

Alt det vi er, er et resultat av hva vi har tenkt. 

Sinnet er alt. Det vi tenker er det vi blir.

Buddha

                                     

Ungdom og alderdom; for en forbaska ekstrem motsetning i vår kultur! Etter hvert som jeg selv blir eldre, blir det mer og mer tydelig at det er den unge siden av ligningen som ruler reklame, markedsføring, klesmote og omtrent alt annet. Med så mange fasetter av livet dedikert til ordet "ung", er det jammen ikke rart at de fleste av oss prøver å utforske hver eneste tenkelige mulighet innenfor vår rekkevidde til å opprettholde det ungdommelige. Vi trener til vi omtrent går i bakken slik at kroppen kan innhente en form den ikke har hatt på minst tjue år. Vi gjennomgår ulike medisinske eller kirurgiske prosedyrer for å forme, stramme og oppdatere skrotten. Vi farger hver jækla uvelkomne tust av sølv, får hår til å gro der det har forsvunnet og fjerner hår som har dukket opp. Vi prøver hver diett og elixir som inneholder selv den fjerneste muligheten for å oppnå en tenårings fysikk og energi.

Er dette feil? Absolutt ikke!  Men, mens vi nå holder på med alle disse tingene må vi også erkjenne det faktum at livet beveger oss fremover i tid, og at det er vi som har skapt ordet, begrepet og den (negative) identifikasjonen vi forbinder med aldring. Å være gammel er en relativ omstendighet. Da jeg var ti år gammel, syntes jeg at noen som var førti var eldgamle. Dessverre har vi en tendens til å bære denne ungdommelige relativitet gjennom hele livet. Når vi blir førti, eller hvilket som helst magiske tall vi har knyttet til begrepet "gammel", identifiserer vi oss med det, begynner å tenke- og føle oss "gammel" og likestiller det med ubrukelighet, mangel på vitalitet og vår egen mortalitet. 

Jeg tenker, at i begrepet"alder", i vårt syn på "gamle" må vi lære å omfavne de fysiske, mentale og åndelige endringene som naturlig oppstår i oss alle, mann eller kvinne, når vi blir eldre. Vi trenger å tilnærme oss aldersbegrepet med nye definisjoner som ikke har som fokus å gjenspeile eller å opprettholde ungdomsårene. Vi trenger å endre merkelappene vi selv har laget som identifiserer det å "bli eldre". Vi må lære å respektere den tiden vi har lagt bak oss på denne jorden, samt de erfaringene vi har med oss i bagasjen. Vi må akseptere oss selv og ikke frykte rynker, å miste håret eller det å få noen ekstra kilo på kroppen. 

Det er ingen tvil om at hver eneste av oss vil gjennomgå endringer. De er uungåelige fra fødselen av, det ligger i saken natur! Og det er ingen grunn til å frykte eller fornekte dem. Istedet er det behov for å forstå, ta imot og involvere oss i disse overgangene. Vi har jobbet hardt for å nå de nivåene vi har oppnådd og den kunnskapen vi har høstet gjennom den erfaring selve livet er, og vi har all rett til å forvente og kreve den belønningen glede er når vi blir eldre. 

I ærbødighet og respekt for både din og min alder,

Janna

Om påvirkning, rosa bobler, lykke, tilgivelse og sånt...

Visst påvirkes vi av omgivelsene, og kanskje i vårt land i særdeleshet hvor blant annet naturen er så dramatisk og været så omskiftelig. Kontraster og nyanser... Det også vi mennesker er gjort av.

Noen dager er jeg full av tristhet og en sorg jeg nesten ikke klarer å bære. Ei heller forklare. En tristhet på et eksistensielt plan... samtidig som jeg er nesten banalt lykkelig; forklar det den som kan...

Livet er gåtefullt og mangfoldig.”Livet, det er jo schvæært” - var det ikke det Odd Børretzen sa? Men hva som er viktig og hva som er godt, og hva som er hva i hvilke relasjoner, er ikke alltid like godt å vite. 

Livskvalitet er et skummelt ord. Det er et diffust begrep som omfatter mange sider av livet. For de aller fleste betyr det  livslyst og livsglede. Det dreier seg om å føle at livet er godt og meningsfylt - i alle fall i perioder innimellom bekymringer, sorger, problemer og plager. Det handler om er verdier som er følbare, men ikke målbare.

Det er et begrep vi kan bruke i mange sammenhenger. Vi kan bruke det for å markere at vi ikke ønsker å leve i et samfunn der det er aksept for at noen må leve miserable liv, og det kan jo være nyttig. Men hvis livskvalitet derimot brukes for å sette en standard som vi stadig skal strekke oss mot, farter vi langs villfarelsens farlige vei, synes jeg. 

Kveldens innlegg er en konsekvens av at jeg akkurat nå føler at jeg har fått en overdose av triste, tragiske inntrykk. Samtidig som jeg har friskt i minne alt for mange førstesider i Dagbladet, for mange innlegg på Facebook og for mange blogger om vellykkede mennesker som trener hver dag, følger en supersunn diett, som har en fantastisk familie og mange gode venner, ja, som lever i en rosa boble, der vellykketheten gjennomsyrer alt og alle - der alle synes å ha funnet oppskriften på et lykkelig liv.

Ikke noe galt med det, mennesker som har det godt og er lykkelige har mye å gi videre, og vi kan vanskelig gi noe uten å få bekreftet egen verdi.

Men livet er ikke en rosa boble. Det inneholder alle fargenyanser; fra de dypeste gråtoner til de lyseste, gjennomskinnelige, sølvskimrende hvite. Et hvert menneskes liv er en fortelling. Den kan være full av adjektiver: Berømt, vakker, rik, dyktig, stabilt familieliv, kreativ, rolig, selvsikker, mektig, veltrent, innsiktsfull, travel... det finnes utallige rekker med adjektiver og substantiver som kan fortelle om et vellykket menneske. Og alle ønsker vi vel å lykkes og ha det godt. Men, for alle oss som har levd en stund, vil det alltid - også - være en beretning om levd liv, om identitet, drømmer, om tap og sorger. Og livets omskiftelighet kan frata oss de ytre tegnene på vellykkethet. Blant annet rammes 30 prosent av Norges befolkning i løpet av livet av psykiske lidelser. Til dels tabubelagt, og ekstra belastende dersom man ikke kan holde fasaden oppe.

Livet er ikke for amatører, sier vi gjerne. Jo, men det er jo nettopp det det er, og de fleste av oss er glade, gode amatører! Og hvis vi ikke snart begynner å se det, å verdsette dette amatørskapet, kan vi risikere at livet ender opp som en vare vi må ut på markedet for å skaffe oss: "Jeg vil ha en kg selvtillit, takk, for jeg skal i selskap i kveld, og mens vi er i gang; gi meg to liter underholdende reisefortellinger også - og sleng for Guds skyld med en hold-in truse i x-small og et par-tre sprøyter botox... Videre trenger jeg en eske livserfaring, en boks økologisk glede og en tube sorg og smerte".

Men det finnes en annen innfallsvinkel til livskvalitet også. La meg gå fra det sosiologiske perspektivet til det mer personlige og konkrete: Hva har jeg selv opplevd som kan betegnes som godt, hyggelig, verdifullt og fint så langt i mitt eget 53 år lange liv? Jeg innser at overgangen her kan bli litt brå, men likevel; her er en liste over hva som har gitt meg glede fra barneårene og frem til sånn ca. i kveld:

Mammas sang og fortellinger. Tåkelurkvelder på Fyret. Ligge i snøen og se på stjernene. Besøke bestemor (farmor). Bøker. Lørdagskveldsmaten! Gå på Melkebaren med mamma. Være storesøster. Sommerferier hos bestemor og bestefar (morfar og mormor). Lese. Høre på musikk.

Reise. Bli mor. Høre på jazz. Lese. Spise fiskesuppe. Se på kunst. Høre på musikk. Være mamma. Studere. Treffe Ham. Gifte meg. Lage mat. Lange frokoster. Mørk sjokolade. Skrive. Jobbe. Bli bestemor. Ta siste eksamen. Være sammen med familien. Gode samtaler. Se gode filmer. Sitte krøllet opp i godstolen foran peisen. Skrive...

Hmm... Livet ser ikke særlig stort ut når jeg ser tilbake på det på denne måten... Har jeg ikke gjort mer? Er det virkelig dette jeg forbinder med livskvalitet? Er det virkelig så enkelt? Var det slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli? Var det alt, liksom? Nei, ikke bare, men disse stikkordene gir et innblikk i noen av mitt livs lyse sider. Det jeg er takknemlig for. Men livet har også vært fylt - noen ganger til over bristepunktet - av smerte, tap, sykdom og tristhet. Men det såre er også en del av livet, og jeg tror at for å kunne kjenne glede må man ha kjent smerte. Underveis i livet henger alt sammen med alt sammen, og det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

I mitt  retrospekive tilbakeblikk ser jeg at de gode relasjonene og prosessene - og ikke minst følelsene - nesten er blitt borte, enda de egentlig har vært viktigere enn noe annet.

I det siste har jeg tenkt en del på tilgivelse og forsoning mellom mennesker. Om å tilgi. Så ikke bitterheten blir liggende å gnage. Om å be om hjelp til å tilgi; ikke som en prestasjon eller noe som kan forlanges. Men som noe som ikke minst er frigjørende for den som tilgir. Det er jo dette kjærlighet i bunn og grunn også handler om. Å bli tilgitt og å tilgi. 

Vel, vel, det kan ligge mye egenterapi i å sette ord på sine innerste tanker og følelser (og i å eksponere seg i fornuftig grad ;-) ). 

Ha en fin natt, og ny dag.

Janna