Havsalme

Vi menneska treng' nokka å tru på; oss sjøl, skjebnen, karma...ka som helst. Eg e' ikke et religiøst menneske, eg trur på menneske', men innimellom; når livet e' så nattsvart og tungt at det føles nesten uoverkommelig, hende' det at eg ønske' at eg kunne tru på nokka utenfor meg sjøl, nokka eg kunne finne trøst i. 

Lyrikeren Helge Stangnes har skreve' et dikt, "Havsalme", som berøre' meg på et underlig sterkt vis, og som eg finn en viss trøst i når brottan e' som verst - kanskje fordi eg e' en fiskers datter, og kjenne' igjen metaforan; bildan e' vemodig gjenkjennelige og kjære.

Helge Stangnes e' født og oppvokst i Troms, og mye av diktinga hans har røtter i den nordnorske kystkulturen. Han skriv om kværdagen, i et språk som folk i landsdelen kjenne seg igjen i. 

I dette dikte', som også er tonesatt, bevege' Stangnes seg i sitt velkjente kystlandskap, men han har flytta landskape' inn i sitt eget sinn, som et bilde på strømma og bølga av tanka, tro og tvil, ja til og med angst, som foregår inni kvær og en av oss, vil eg tru. Eg trur òg at vi alle kan trenge et indre sjøkart kor det er satt en trygg kurs for livet. 

Teksten er forma som en bønn til nån. Helge Stangnes kaller denne nån for "du". For meg er det ikke så viktig kem denne "du" e'. Eg trur ikke på en allmektig gud, men eg trur at kvær og én av oss besitte' en indre kraft, og eg trur at vi, ubevisst eller bevisst,  klare' å mobilisere den styrken vi treng - når vi treng den - uansett kor vanskelig eller uoverkommelig ting synes å være i øyeblikke'; og at vi også i oss sjøl kan finne ei trygg havn, og være et ankerfeste for både oss sjøl og andre. 

Likevel; dette diktet rører ømt ved min nordnorske fiskerjentesjel, eg finner trøst i det, det knytte' meg opp mot ei tid lengst forgangen - men òg opp mot en sorg eg vet vil komme - for slik er livet.

Havsalme

Du som styrer strøym og vind
utom øy og odda,
styr du straumen i mitt sinn
så eg rette kursen finn
gjønna natt og skodda.

Peik ut leia på mitt draft
når det bryt om grunnan.
Lån meg fliken av di kraft,
hold di hand om skaut og skaft
så eg berges unna.

Du som ser mi veike tru,
veit kor tidt eg tvile,
gje meg svaret på om du
e den hjelpar som kan snu
angst og ank til kvile.

Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i din trygge hamn
finn mitt ankerfeste.

- Helge Stangnes, 2005

Janna

Speilbilde i januar

Dagen gryr

med duft av snødekte jorder

månelys og iskald nødvendighet

Jeg kryper sammen mot lampelyset

hjernen går på tomgang

utmattede øye 

tørre nedadgående lepper

møter meg i speilet

Er det slik jeg er

denne trette smuldrende kroppen

eksistensens lemlestelse

sjela er naken i blikket

I resignert avsmak

strekker jeg hånden ut

og skrur på krana

- Janna

Søvnløs

Altoppslukende 
søvnløshet
anmerkningene i minneboka
er påtrengende
i natt
enda en vinternatt
uvirkelig stille
marerittene gjenspeiler
min egen forakt

Fragmentererte minner 
skrikene gjaller 
nytteløst
i gudeløst mørke

Øyne som knust glass 
motløshetens diamanter
jeg blør
svart smerte
bortenfor forstillelse

- Janna

Ensomhet

Laugh, and the world laughs with you;

Weep, and you weep alone.

For the sad old earth must borrow it’s mirth,

But has trouble enough of its own.

Sing, and the hills will answer; 

Sigh, it is lost on the air. 

The echoes bound to a joyful sound, 

But shrink from voicing care. 

Rejoice, and men will seek you; 
Grieve, and they turn and go. 
They want full measure of all your pleasure, 
But they do not need your woe. 

Be glad, and your friends are many; 

Be sad, and you lose them all. 

There are none to decline your nectared wine, 

But alone you must drink life’s gall. 

Feast, and your halls are crowded; 

Fast, and the world goes by. 

Succeed and give, and it helps you live, 

But no man can help you die. 

There is room in the halls of pleasure 

For a long and lordly train, 

But one by one we must all file on 

Through the narrow aisles of pain.

                                                    - Ella Wheeler Wilcox

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:

Hope that it will get better

and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

Ateistens tanker på palmesøndag

Det kanskje kjedeligste spørsmålet man kan stille om en religion, er om historien er sann. Jeg mener personlig at ingenting som omhandler overnaturlige hendelser, handlinger eller evner, kan være sanne, men det er ikke en grunn i seg selv til å avfeie religion i sin helhet - akkurat som man ikke ville forkaste "Anna Karenina" eller "Markens grøde" med begrunnelsen at historiene er fiksjon. Religioner har mye innhold som er for interessant, klokt og trøstende til å bli overlatt til troende alene.

For kristne er den tiden vi går inn i nå mørk og trist. Påsken markerer en hendelsesrekke av katastrofale feil. 

Historien er dyster til det ekstreme: Han - Jesus - var snill, sjenerøs, oppriktig og klok. Han sto sin mor nær og var de fattige og ensommes venn. Han trodde på kjærlighet og tilgivelse. Hans empatiske evner var uomtvistelige: Han forsto hva lidelse var og ønsket å skape en bedre verden. Og likevel endte det hele i ydmykelse, svik og ubeskrivelig, uutholdelig smerte. En av hans beste venner forrådte ham. Han ble anklaget og dømt på falskt grunnlag. Hans følgere forlot ham. Han ble spikret opp på et kors og etterlatt for å dø. Han led samme skjebne som kriminelle og utstøtte. Mange jublet for det. De fleste ga egentlig faen - i lang tid.

Ingen vet om dette virkelig skjedde som beskrevet. Men det er egentlig ikke poenget her. Sannhetsgehalten i historien er ikke den avgjørende faktoren. Jesus var ikke Guds sønn, la det være klart, men historien har likevel mer enn nok kraft i seg til at vi også i dag kan lære et par viktige ting.

Jesus er en symbolsk karakter, et representativt menneske. Ingen kan være som ham hele tiden. Men de fleste av oss er litt som ham av og til. Historien om hans lidelse er en strategisk overdrevet versjon av livet, den representerer all menneskelig erfaring med mer generelle sorger. Forferdelige ting skjer. Hele tiden. Barn drepes i forferdelige gassangrep i meningsløse kriger. Terrorister kjører ned tilfeldige, uskyldige mennesker. Sykdom tar daglig utallige liv. Familier plittes. Bedrifter går konkurs...Alvorlige prøvelser og perioder med elendighet er en del av den kontrakten vi inngikk da vi ble født. Det er en del av livet for de fleste.

Det var en genistrek av kristendommen å gjøre sin sentrale figur til en vanlig person, ikke en idealisert, allmektig guddom, men en karakter utsatt for all mulig nedverdigende behandling. På samme tid insisteres det på hans status: Han er både kongenes konge og et vanlig, feilbarlig menneske. Dette var et virkelig revolusjonerende trekk med en dyp sentral trøstemelding.

For hva er det som kjennetegner et godt liv? Hva bør betraktes som suksess? Påskens budskap tilbyr et overraskende og nyttig svar: Suksess handler ikke om verdslig rikdom og triumf, det handler om å bruke ens egen lidelse til å ha medfølelse med andre, til å hjelpe andre.

Det er også en annen side ved påskehistorien. Korsfestelsen blir presentert som forferdelig, men katastrofen blir en anledning til å fremme tilgivelse i stedet for hevn.

De siste ordene Jesus i følge overleveringene skal ha sagt før han døde, var bønnfallende: "Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør." Heri ligger den fascinerende erkjennelsen av at grusomhet er et symptom på mangel på kjærlighet og empati. Folk som liker å påføre andre smerte og sorg, er selv traumatiserte ofre, snarere enn umenneskelige. De har ikke kontroll over seg selv og sine handlinger. Så istedet for å fordømme, må vi tilgi, forstå, vise empati, ikke utøve hevn.

Vi trenger alle forbilder, guider som viser oss hvordan vi kan håndtere de vanskelighetene livet unektelig byr på, noen som kan gi oss håp, trøst og oppbyggelse. Den kristne fortellingen om påsken er en eksemplarisk pedagogisk fortelling. Vi burde kanskje ikke bekymre oss så mye om hvorvidt historien er helt sann. Det som betyr noe er om hvorvidt den er nyttig.

Ha en god påske.

Janna

Hverdagspoesi

“One ought, every day at least, to hear a little song, read a good poem, see a fine picture, and, if it were possible, to speak a few reasonable words.”
― Johann Wolfgang von Goethe

God helg.

Janna 

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 

— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

Ventetid

Et marmorteppe 
har lagt seg stille til ro
over verden.

Gjemt i det blå lyset

blottet for høstens

gyldne skjær

lener slumrende siluetter seg 
mot hverandre.

Verden synes mindre. 

Skogen er dekket av drømmer
himmelen er nær

det dufter snø.

På utstilling i naturen 

beveger vi oss i et lavere tempo 

holder pusten mens vi venter.

-Janna, 19. november 2016 - 

Bildet er lånt på nett. 

Ha en fin lørdag. 

Janna