onsdag 30. april 2014

Livets vakreste vesen

Da jeg leste min danske bloggvenninne Lenes innlegg i dag, som handler om å følge gleden, slo det meg at blant alle de gledene vi mennesker kan erfare, er en av de største å oppdage våre egne iboende muligheter og talenter, for disse er umistelige. Våre egne muligheter, våre egne perspektiv, er noe vi selv forvalter - og ikke noe vi verken kan eller skal takke andre for. Hvis man klarer å frigjøre seg fra tankens åk, alt det som gjør at ens tilstedeværelse i nuet blir forkludret og formørket, hvis man klarer å følge - forfølge - egen glede, være seg bevisst hva som gir en glede, og ikke minst: leve ens gleder, vil man sannsynligvis oppleve essensen av egen eksistens, av livets vakreste vesen. Og da tror jeg kreativitet og talent vil avdekkes; slikt som kan være til inspirasjon for oss selv - og kanskje andre – for det er jo gleden som gjør vår verden til et vakrere sted.
Til ettertanke gir jeg deg et dikt av André Bjerke med på veien mot vår - eller sommer; alt etter hvor du er og befinner deg i livet... 

For smerten den lever på alles munn,
i lyset, så alle kan se den.
Men først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ha en fin langhelg, kjære venner.

Med vennlig hilsen
Janna

tirsdag 15. april 2014

Sjokolade, fargede egg, søte små kaniner...

Ettersom påsken nærmer seg, er jeg nysgjerrig ... Feirer du høytiden? Hvis du gjør det, ser du det som en religiøs høytid eller en sekulær ferie? Kanskje en blanding av begge deler? Går du i kirken? Har du en fest? Maler du egg eller leker gjemsel med dem? Gir du bort påskekurver?
Vi mennesker ser verden fra et punkt, basert på hva vi tror på, basert på vår personlige filosofi. Men hva styrer troen, enten vi tror på Gud, spøkelser, et liv etter døden eller ingenting? 

Svaret på dette spørsmålet er vel som med det meste: 
Vårt aller sterkeste ønske. 
Jeg er nok en skeptiker, tilnærmet ateist, og det har hendt at jeg har blitt spurt: 
"Hva tror du på da?"
ofte i en tone som innebærer at ateister ikke kan, ikke vil eller ikke tror på noe. 

Spørsmålet innebærer for meg noe mer enn bevis og påstander om evolusjon, kvantefysikk, Big Bang osv. For meg dreier spørsmålet seg om hvilke verdier en tror på eller forholder seg til, spesielt uten en tro på en Gud og religion, og det grunnleggende for meg er at ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Så til dem som har villet høre, har jeg presentert 
min liste med verdier som jeg ærer og ønsker å stå for: 

Jeg tror på prinsippet om frihet: 
Alle mennesker er fri til å tenke, tro, og handle som vi velger, så lenge vi ikke krenker andres frihet. 
Jeg tror på fri vilje, frie valg, moralsk skyld, og personlig ansvar. 
Jeg tror på sannhetssøken og på å fortelle sannheten. 
Jeg tror på tillit og troverdighet. 
Jeg tror på rettferdighet og gjensidighet. 
Jeg tror på kjærlighet og troskap. 
Jeg tror på familie, vennskap, og at mennesket er født godt. 
Jeg tror på ære, lojalitet og forpliktelse til familie, venner og medlemmer av samfunnet. 
Jeg tror på tilgivelse når det er genuint ønsket eller tilbudt. 
Jeg tror på vennlighet, sjenerøsitet og kjærlighet. 
Jeg tror på vitenskapen som den beste metoden noensinne utviklet for å forstå hvordan verden fungerer. 
Jeg tror på fornuft og logikk og rasjonalitet som kognitive verktøy for å svare på spørsmål, løse problemer, og utarbeide løsninger på livets mange problemer og vidervordigheter. 
Jeg tror på teknologisk vekst, kulturell utvikling, og moralske fremskritt. 
Sist, men ikke minst: Jeg tror på en ubegrenst kapasitet av menneskelig kreativitet, oppfinnsomhet og vilje til å gjøre det som er grunnleggende godt.

Men, som sagt ovenfor; det er gjerne vårt aller sterkeste ønske som styrer troen... Grunnen til at jeg ikke lenger kan si at jeg er 100 prosent ateist - men skeptiker, er denne: Min mor døde den 18. april i 1996. Jeg tenker på henne hver eneste dag, savnet er fremdeles sårt og vondt. Ville det ikke vært fantastisk om døden innebar en fortsettelse av følelser og en forståelse av at man kan oppleve disse følelsene igjen for mennesker man har mistet. At disse molekylene med elektrisk energi vi består av, er transportmidler for et eller annet... Og at våre kjære bare drar et annet sted...
Ad astra per aspera!

Hva tror du på?
Har du en personlige filosofi?

Ha en god påske.
Med vennlig hilsen
Janna