lørdag 12. desember 2015

Adventsmorgen

Det er godt å sitte alene i stillheten en mørk, gryende adventsmorgen. Tenne lys og kongerøkelse. Finne roen, ha min morgenstund, gjøre mitt morgenarbeid. Mens jeg venter på at min kjære skal våkne, før vi begynner gjøre noe til gagns: Vaske i hytta - gjøre rommene til julegjestene klare, bake litt, pynte litt...ja, egentlig bare kose oss med trivelige adventssysler i bedagelig tempo. Kanskje ta en tur på ski ut på jordene i kveld, for det sner, det er kaldt, det er slik adventstiden skal være.


Men i dag kjenner jeg ekstra på savnet av mine kjære, både de som er borte for alltid og de som jeg på grunn av lange avstander ser så altfor sjelden. 

For det å tilbringe helligdager og høytider sammen med familen, våre kjære, de vi er glad i, er en rotfestet og naturlig tradisjon i alle kulturer. 



Merkedager og helligdager markerer tidens gang i våre liv. De er en del av milepælene vi deler med hverandre, og vanligvis representerer de tid tilbrakt sammen med familien, de som bringer mening til bestemte dager. Dette er den vanskeligste delen av julen; når vi savner våre kjære enda mer enn vanlig. Det er sårt. Det er tungt. Det føles dypere, tristere og for mange går ensomheten dypere.

Da er det godt å ha gode minner, og her jeg sitter leter jeg fram glade minner fra mange, mange tidligere julefeiringer og fryder meg over dem.

Ha en god dag.
Vennlig hilsen

Janna

fredag 11. desember 2015

Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"



Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?


Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

mandag 7. desember 2015

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

søndag 6. desember 2015

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.


Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna

lørdag 28. november 2015

En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 
Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen
Janna

tirsdag 17. november 2015

Virkelige kvinner...

Her om dagen slengte jeg ut av meg en bemerkning, en spøk, til en mannlig kollega på jobb, om kvinner i overgangsalderen. Jeg merket at mannebeinet ble skikkelig ukomfortabel og han kom plutselig på at han hadde noe presserende arbeid som måtte gjøres... Det forstår jeg jo, vi lærere har alltid noe presserende arbeid liggende...



Men jeg forundrer meg over at kvinner fortsatt blir behandlet som om overgangsalder og middelalder er en sykdom - noe som må unngås for enhver pris.

Også når vi kvinner snakker med hverandre om temaet føler jeg meg noen ganger som om jeg er på en øy, omgitt av et hav av negativ tenkning.

Men overgangsalderen er faktisk ikke bare negativ. Den kan til og med ha en positiv innvirkning på våre middelaldrende liv. Mange av de fysiske endringene vi opplever som følge av redusert kvinnelig hormonnivå kan oppleves plagsomme, ja, men mange av de følelsesmessige og kroppslikge endringene kan faktisk være energigivende, og jeg opplever menopausen som en velkommen forandring. For min egen del er den verste hormonstormen i ferd med å avta, og fra øya mi ser vannet karibiskblått ut, himmelen er gjennomskinnelig og innbydende, og horisonten har sjelden vært lysere.

Overgangsalderen er for mange kvinner en utviklingsmessig milepæl - som en pubertet i revers - og den er forskjellig for hver av oss. Jeg har nok vært heldig, men det betyr ikke at jeg ikke opplever symptomene som noe herk innimellom. Det betyr heller ikke at paradis kommer i en østrogenpille (på grunn av mye kreft i min familie, kan jeg ikke bruke østrogener, ville heller ikke gjort det om jeg hadde kunnet), det kommer av at jeg vet hvem jeg er, hva kroppen min trenger, og av at jeg vet hva jeg ønsker å gjøre med denne delen av livet mitt.

Så jeg har etter hvert blitt enig med meg selv i at overgangsalderen er en overraskende bra "alder", en pause, en opplyst vei til merkbar forandring, som positivt har berørt essensielle områder av livet mitt. Da skuffen på badet, reservert tamponger og andre remedier i kategorien intimpleie, ble tom, og jeg ikke lenger trengte å gå til anskaffelse av mer utstyr, kjøpte jeg meg istedet nytt, fint sexy undertøy.

Opphør av månedlige sykluser har vært utrolig befriende, og i dag føler jeg meg bedre enn jeg noensinne hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre i/etter overgangsalderen. Hemmeligheten ingen fortalte meg før jeg entret denne fasen av livet, er at overgangsalderen kan være strålende, lidenskapelige år av livet mitt. Selvinnsikt og selvtillit er de fineste gavene veien hit har bragt meg, og de har skapt en indre selvsikkerhet som mer enn utligner de kroppslige endringene.

Det er et faktum at for hver dag som går blir vi alle eldre, og hvis vi er så heldige å bli gamle nok, kommer de uunngåelige fysiske endringene - det er den prisen vi alle betaler for å bli værende. Tyngdekraften utøver sitt - men menopausen er ikke en ond heks som frarøver oss enhver vital funksjon eller omskaper oss til gamle, svake, skrøpelige eller lite tiltrekkende vesener med en sveip av tryllestaven sin. Vi gjør det selv ved å kjøpe en forutinntatt idé om hva det å bli eldre betyr.

Men jeg synes det er på tide å pensjonere det slitne, gamle stereotypiske bildet av en postmenopausal kvinne og ta en god titt på virkelige kvinner.

Ha en fin dag.
Vennlig hilsen

Janna

lørdag 31. oktober 2015

Heksebrygg og blod...

Med fare for å bli beskyldt for hekseri og trolldom; tar jeg sjansen på å påstå at heksebrygg og blod er obligatorisk i disse dager. 

For de som er smått enige: Oppskriftene på disse juicene finnes på 
Jannas Mat.


De av dere som kjenner meg vet at min datter, hennes mann og deres to barn bor i Chicago, Amerika. De feirer dagen som seg hør og bør der borte: Barna blitt kledd i fancy kostymer og sammen med venner eller voksne går de "trick-or-treat" 
i nabolaget. 

De skjærer ut lykter av gresskar og dekorerer huset i Halloween-stil, alt i den tradisjonelle hensikten å skremme bort onde ånder.
James (forrest i bildet) og bestevennen, Alex, lager gresskarlykter. Konsentrasjonen er på topp!











Halloweentradisjonen oppsto som en hedensk festival i deler av Nord-Europa, spesielt i det området som nå er Storbritannia. I mange europeiske kulturelle tradisjoner trodde man at det var på denne årstiden at magi og hekseri hadde sterkest kraft, og at underjordiske, djevler og andre okulte vesener nå prøvde å ta kontakt med den fysiske verden. I tidlig kristen tid var Halloween en feiring av kvelden før Allehelgensdag. Innvandrere fra Skottland og Irland brakte tradisjonen til USA.

Kommersialisering av Halloween startet rundt år 1900, da postkort- og papirdekorasjoner ble en del av tradisjonen. Halloween-kostymer begynte å dukke opp i butikkene i1930, og skikken med
" trick -or -treat " dukket opp på 1950-tallet.

Jeg selv har ikke noe forhold til halloweenfeiring, men ser at denne skikken er i ferd med å bli en integrert, kommersiell tradisjon for de oppvosende generasjoners også her på berget, og Halloween-feiringen har blitt en svært lønnsom gesjeft for produsentene av kostymer, verftet dekorasjoner og godteri også i Norge.

Rødbetejuice egner seg på en dag som denne.



Jaja, ha en fin helg, enten du feirer Halloween eller ikke

Vennlig hilsen
Janna

onsdag 28. oktober 2015

Om tid og sånn...

Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?





Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med "forventning" og "tilbakeblikk". For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.

Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: "Skjedde det virkelig for så lenge siden...?"

Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, "lappen", drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.

Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.

Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.

En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.

"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"

Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.

Vennlig hilsen
Janna

søndag 25. oktober 2015

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på
Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.
Vennlig hilsen
Janna

fredag 16. oktober 2015

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."
Sitat: Ukjent











I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

torsdag 8. oktober 2015

Dårlig karma?

Jeg har tidligere skrevet om helse, blant annet her og her. For meg handler helse om å kunne gjøre det jeg trenger for å leve et godt liv i pakt med meg selv og mine omgivelser.  Det handler om å være til stede, utforske og å lære gjennom livet. Det handler om å takle de situasjonene jeg møter, integrere og oppdatere meg for å få ny innsikt. Det handler om å lytte, la meg inspirere, ta egne valg, og om å ta ansvar for meg selv. 



Det handler om å leve et liv i balanse, basert på de verdiene jeg verdsetter. En godt balansert liv er viktig for ens personlige integritet, trygghet, for det å leve godt. Vi har alle et ansvar. Det er alltid noen, eller noe, vi må svare til. Det er ting vi ønsker å gjøre og ting vi må. Utfordringen er å balansere hva vi gjøre med det vi liker og velger å gjøre. Dette er ikke alltid lett.

Jeg har en jobb der veldig mange er opptatt av å mosjonere, spise sunt og følge alle de gode, etablerte rådene for god helse. Også jeg. Men likevel faller jeg om i hverdagen med både det ene og det andre. 

Det er helt normalt! sier jeg til meg selv, her jeg sitter hjemme, med en følelse av å til stadighet befinne meg i en spinnende karusell på opprørt hav. Og når jeg kaster opp fordi kvalmen tar overhånd, sier jeg til meg selv at helse ikke handler om å ikke bli syk. Helse handler om at kropp og psyke evner å ta hånd om de påkjenningene og utfordringene livet serverer. 

Jeg tror at det å leve et balansert liv er vanskelig for folk flest, men det er ikke umulig. Å leve et balansert liv med noe som sannsynligvis vil bli en kronisk lidelse, representerer utfordringer som det til tider synes vanskelig å overkomme. Men absolutt ikke umulig! 

For meg handler det for tiden om å klare å finne en balanse gjennom bearbeiding og gjennomlevelse. 


Ha en god dag.
Vennlig hilsen 
Janna

lørdag 3. oktober 2015

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 


Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"
"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna


fredag 11. september 2015

Høst i emning

Dagene og nettene er bitt merkbart kjøligere, selv om denne helgens vær ser ut til å bli eksepsjonelt fint, 20 grader +, og borger for fine stunder tilbrakt i hagen, på terrassen, på tur i skogen... 

Med kjøligere vær begynner sesongen for varmende, deilige supper her i Huset i skogen. Vi har allerede hatt et par runder med kantarellsuppe, da jeg var så heldig å få en kurv med ferske, gyldne, deilige kantareller av en god kollega.  
Sopp inneholder mye vitaminer, mineraler og antioksidanter som er gunstige for kroppen.

I løpet av helga håper jeg å komme meg ut på sopptur selv, og det jeg er på jakt etter er kantareller, den eneste soppen jeg kan. Den er lett å kjenne igjen på den solgule fargen, og ribbene eller sivene på undersiden av hatten som strekker seg nedover stilken.

Hvis vi finner kantareller, skal jeg lage mer soppsuppe, en favoritt her i huset på denne tiden av året. 

Her finner du oppskrifta på Jannas kremete kantarellsuppe.
















Ha en fin helg, du òg!

Vennlig hilsen
Janna

fredag 1. mai 2015

Ny blogg

Gardening is about enjoying the smell of things growing in the soil, getting dirty without feeling guilty, and generally taking the time to soak up a little peace and serenity. 
Lindley Karstens

Jeg har opprettet en ny blogg, der jeg vil skrive om min interesse for "å hage". Dere som har besøkt Huset i skogen, vet at vi har syslet med å anlegge en hage en stund, og på den nye bloggen vil jeg  dokumentere det arbeidet vi har gjort hittil, vise utviklinga av hagen fremover, og ellers skrive om diverse som vedrører temaet hage.


Velkommen innom Hagen i skogen.

Ha en fin vår videre.
Janna

torsdag 23. april 2015

I like life a lot...

"As the years go on, you see changes in yourself, but you’ve got to face that - everyone goes through it… Either you have to face up to it and tell yourself you’re not going to be eighteen all your life, or be prepared for a terrible shock when you see the wrinkles and white hair. Getting older doesn’t frighten me, but I wish I didn’t have to because I like life a lot."
Audrey Hepburn



Jeg er helt enig med Audrey Hepburn. Det handler om å akseptere ting som de er. Men hvem av oss ønsket ikke da vi var veldig unge at vi var eldre, men nå, når vi er blitt "eldre", ønker vi nok innimellom at vi var yngre.

Jeg har de siste årene tidvis kjempet med å akseptere mitt aldrende jeg, spesielt min aldrende kropp. Kiloer sniker seg lettere på, og når jeg innimellom får småpanikk fordi favorittjeansen strammer, og legger inn noen halvhjertede slankedager, mister jeg ikke vekt så lett som jeg pleide da jeg var yngre. Sporene av over 50 år med solbrente somre er tydelige på min tynne, hvite hud, og ingen ser lenger at jeg er rødhåret...

Men jeg har innsett at dette er en kamp jeg er dømt til å tape - hvis jeg fokuserer på det negative. Og jeg har insett at jeg faktisk er blitt den kvinnen jeg ønsket å være da jeg var i 20-årene. Jeg har innsett at mitt gråe hår - som visstnok er så moteriktig for tiden - er kommet for å bli, og at det virkelig ikke er noe poeng å kjempe mot kroppslig aldring.

Så heretter skal jeg fråtse i de positive tingene som det å bli eldre innebærer, i stedet for å fokuserer på endringene i kroppen min. Så her er tre ting jeg liker ved det å bli eldre:

1. Erfaring
Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de rike historiene bak de erfaringene jeg har å støtte meg til - erfaring som bare kan erverves over tid. Det tok år for meg; jeg prøvde forskjellige jobber, ulike relasjoner, ulike dietter og det å bo i forskjellige land. Det var prøving og feiling... Jeg har lært så mye fra alle disse opplevelsene, men mest av alt har jeg lært at jeg fortsatt lærer. Jeg vil aldri være i stand til å gjøre alt, ha alt, eller være alt. Og det er helt greit. Jeg har mer enn nok å være takknemlig for.

2. Innstillinger
En annen fordel i den aldrende prosessen er at jeg har klart å finne ut hva jeg liker og ikke liker. Dette kan virke enkelt, men det å virkelig oppdage mine sanne preferanser har kostet meg mye.

Da jeg var yngre, følte jeg alltid et press på meg for å være utadvendt, pratsom og supersosial. Men med stigende alder har jeg kunnet tillate meg selv å gjøre hva som føles best for meg, og jeg har oppdaget at jeg er mye mer introvert enn jeg i så mange år prøvde å være. Jeg trenger alenetid for å lade batteriene mine, og roligtid hver dag for å føle meg sentrert. Jeg har funnet ut hvilke matvarer som fungerer best for kroppen min, jeg har funnet meg selv i et yrke jeg liker fantastisk godt, og sted å bo hvor jeg er trives - og alle er preferanser som støtter min helse og trivsel, men som det tok tid og erfaringer på godt og vondt å finne.

3. Selvtillit
Dette er uten tvil det beste ved aldring. Fordi, la oss innse det, mangel på selvtillit føles ille! Nå som jeg er eldre og har mer erfaring i min mentale ryggsekk, føler jeg meg trygg i mange situasjoner der jeg bare faket før.

Jeg er sikker på mine evner på jobb, i kraft av å være mor, og i soliditeten og inderligheten i mitt ekteskap. Jeg er overbevist om at jeg kan håndtere en krise, og jeg er overbevist om at det kan kroppen min også. Kroppen min har født barn, gjennomgått operasjoner og overlevd sykdommer. Jeg vet den vil ta meg uansett hvor livet fører meg, og jeg verdsetter den høyt for det.

Sammenlignet med noen er jeg eldre, og i forhold til andre er jeg yngre. Men sammenlignet med ingen, er jeg perfekt akkurat som jeg er, og jeg har bestemt meg for å bli bare bedre med alderen!

Ha det godt!
Med vennlig hilsen
Janna

søndag 5. april 2015

Slappeavhjemmepåske

Det ligger dypt i den norske folkesjela at man skal på fjellet i påsken. Men jeg for min del synes at det beste med påsken er anledningen til å bare sulle rundt hjemme. Hytta er for langt borte, dessverre, så selv om den ligger ved sjøen, på den for meg finste plassen i verden, blir det ikke hyttepåske i år - heller.

Men det er veldig greit, det er noe helt eget ved å være hjemme i påsken, synes jeg, og for meg er påskefridagene de mest avslappende; ingen julebord eller juleselskaper jeg trenger å pynte meg til eller planlegge. Jeg kan bare lese, sitte på terrassen hvis været tillater det, se en hel sesong i ett strekk av favorittseriene på TV, sove, kose meg med påskeegget; bare slappe av.

Det å pynte og dekorere for påsken har jeg aldri gjort mye ut av; skrikende gule lys og kyllinger bryr jeg meg fint lite om, så her i huset er det lite som interiørmessig signaliserer at det er påske. Det eneste jeg tidligere pyntet med, var mine tre barns yndige, naive påskekreasjoner.  Disse, som ble laget gjennom mange år, er dessverre blitt borte, forsvunnet i en eller annen flytteprosess. En stor sorg for meg, som hvert år fylte nydelige, barnlige dorullkyllinger og fargerike egg  i en stor kurv som fikk hedersplassen på benken. 



I stedet, har jeg i år funnet fram en stabel med bøker som jeg har kjøpt det siste året, men som jeg har nedprioritert å lese. Min stabel er høy og innbydende, og jeg blir glad av å se på den. Men, jeg er for tiden uten lesebriller, og etter noen plirende forsøk på å tyde hieroglyfer, har jeg slått meg til ro med at stabelen får stå til pynt ennå ei stund.

I dag snør det igjen, så den store vårfølelsen glimrer en smule med sitt fravær. Men vårstemning får jeg likevel, jeg blar i hagebøkene mine, ser på bilder av planter, busker og trær, og jeg vet at plutselig er den her; våren, og jeg gleder meg ubeskrivelig til å begynne å arbeide i hagen igjen.


Ha en fortsatt fin påske.
Janna

søndag 1. februar 2015

Kilder til inspirasjon

"For min del vet jeg ingenting med sikkerhet, men synet av stjernene får meg til å drømme."
Vincent van Gogh

Her en dag ble jeg spurt om hva som inspirerer meg til å skrive.
Jeg måtte i ettertid tenke litt over det, og det er nettopp slik det foregår: Jeg får noe å tenke på, og så drar jeg på oppdagelsesreise i ordenes verden. For skriving er litt som livet selv, en oppdagelsesreise, og jeg skriver for å skaffe meg utsikt - oversikt - over livet.
Men uansett hvor mye man liker å skrive, vil det alltid være dager da man trenger inspirasjon. Og siden jeg selv skriver blogg, er selvfølgelig det å lese andre blogger en kilde til inspirasjon. Det finnes dusinvis av flotte blogger, som skriver om hvert tenkelige emne under solen. 

Det å lese bøker er også en inspirasjonskilde. Jeg har alltid likt å lese. Foruten de gode historiene, elsker jeg gode formuleringer og spenstig språkbruk.
Andre inspirasjonskilder er hørte dialoger. På arbeidsplassen min, i butikken, på reise... Noen ganger tar jeg meg i å smuglytte på folk. Ikke på en grov måte - forhåpentligvis - jeg holder meg bare i ro, og lytter. Jeg liker å høre på andre menneskers samtaler. Som oftest skjer dette uten min vilje - men du kan ikke unngå å overhøre folk noen ganger. Hvis jeg tilfeldigvis overhører en bit av en interessant dialog, kan det hende det tjener som inspirasjon for senere skriving.

Noen ganger, mens jeg ser en film, vil kanskje noen si eller gjøre noe så interessant at jeg umiddelbart tenker: "dette kan jeg skrive om, det vil bli et godt blogginnlegg!" Det samme gjelder for musikk. Det kan være svært så inspirerende å lytte til god musikk, spesielt i bilen. Jeg får ofte mine beste ideer mens jeg kjører bil. 

Også samtaler med mine venner har inspirert mine innlegg. Og sitater. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men gode sitater inspirerer meg. 

I mine skriverier forteller jeg egentlig historien om mitt liv, en prosess som tidvis kan gi både innsikt og ønske om å begrave... 
Det handler mye om å våge å vende innsiden ut, en reise gjennom x-antall dimensjoner, og ofte er skrivingen min rett og slett bare et terapeutisk virkemiddel, uten annet mål enn å uttrykke følelser eller stemninger.

Ha en fin ny uke.
Med vennlig hilsen 
Janna

onsdag 28. januar 2015

Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!
Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.
Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 
Vennlig hilsen

Janna

mandag 26. januar 2015

Theobroma Cacao

Hver dag, søndag som ørk, etter middag, ser jeg frem til å sette meg ned i godstolen med en god kopp kaffe og en bit sjokolade. Jeg er en pasjonert sjokoladeelsker, og mens jeg i dag satte meg ned med en godbit, tok jeg meg i å drømme. For godbiten som lå så innbydende der i innpakningen sin, bar på en historie om eksotiske steder, lange reiser og små familier som fostrer opp delikate, tropiske frukttrær.

Mens jeg skrelte bort innpakningen, avdekket jeg faktisk kakaotreets sæd, og joinet mennesker over hele verden, som har brukt dette mystiske produktet i ritualer, som medisin og for ren nytelse i mer enn 4000 år. 

Forførende godt og guddommelig 
"Theobroma Cacao"betyr "mat for guder." Og å bite hjørnet av en glanset sjokoladebit, føle den smelte fløyelsmykt og sakte på tungen, kan virkelig gi en guddommelig velværefølelse. Med sine ca. 1500 aromastoffer - tre ganger så mange som vin - er det mye å smake på: frukt, krydder, mineraler, sødme, lavendel, sitron, likør... listen er lang.

Eldgammel mesoamerikansk kunst, i hellige huler og fjell, skildrer guder og gudinner, ritualer og kakao, og indikerer at kakaotreet kan ha blitt sett på som en forbindelse mellom guder og mennesker, himmel og jord. Andre myter som omgir kakaotreet bedyrer at det er en gave fra gudene, og at kakaobønner er en hellig næring, gitt av gudene. 

Sjokolade har opp gjennom tiden også blitt assosiert med en annen type guddommelighet; nemlig kjærlighet. Både Montezuma og Casanova så på sjokolade som et afrodisiakum, og Marquis de Sade ble arrestert kort tid etter han han hadde holdt et ball der han angivelig piffet opp noen sjokoladekuler med spanske flue, noe som forårsaket en ganske amorøs gallei... 

De siste årene har sjokolade også blitt en tradisjonell gave på Valentinsdagen. St. Valentins identitet er uklar, men det sies at han var en prest som i hemmelighet giftet unge elskende, og som etter sin død ble slått til helgen. Tilsynelatende skapte kirken St. Valentinsdag for å dekke over - eller legiteimere - en hedensk fruktbarhetsfestival den ønsket en slutt på. Uansett, afrodisiakum eller ikke, det faktum at sjokolade smelter lett, symbolsk for smelting av hjerter - gjør det kanskje til et naturlig valg for feiring av kjærlighet og romantikk... 

Et annet viktig argument for å spise sjokolade, er det faktum forskere, leger og ernæringsfysiologer er skjønt enige om at mørk sjokolade faktisk kan være veldig sunt - når det spises i moderate mengder. Mørk sjokolade, laget av kakaobønner, er rik på en klasse plantenæringsstoffer, som har vist seg å blant annet senke blodtrykket, øke blodgjennomstrømningen, og redusere blodpropp! 

Som om ikke det er nok, for utover det å bedre hjertehelsen, kan mørk sjokolade også beskytte mot diabetes. Noen studier har vist at antioksidantene i mørk sjokolade kan hjelpe kroppen å bruke insulin mer effektivt og å kontrollere blodsukkeret. 
Vel, vel, det finnes altså mange grunner til å spise sjokolade, og heretter skal jeg spise min sjokolade med andakt, i visshet om at det er godt for både det ene og det andre - i tillegg til at det rett og slett  bare smaker godt. Jeg holder meg stort sett mest mulig unna sukker, men jeg skal slutte å ha dårlig samvittighet for min daglige utskeielse, for sjokolade er svaret. Hvem bryr seg om hva spørsmålet er...

Ha ei fin uke - med eller uten sjokolade til ettermiddagskaffen...
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 24. januar 2015

Tidens forgjengelighet

 Vi er allerede langt ut i januar, dagene har blitt merkbart lengre, lysere, men lydene natterstid er jagende, skarpe, spesielt i slike vindfulle, kalde netter vi har hatt i det siste. Det lukter trerøyk av vinteren når jeg våkner og ikke får sove mer. Jeg står opp, og lyttende til naturens, husets, individuelle samtaler i stillheten av natten, konfronteres jeg med mysteriene, men mest av alt med savnet.

Det føles som det er evigheter siden vi feiret jul og nyttår et sted som for oss var totalt fremmed, men likevel ikke - fordi våre kjære bor der. Desember var en  måned som var fyllt av forventninger og spenning, men vel hjemme igjen har jeg blitt minnet om tidens forgjengelighet. Nå er det ikke en ny dag eller uke, men et helt nytt år som ligger fremfor oss. Jeg tenker større tanker, i et lengre perspektiv. Og jeg kjenner at selv om savnet er stort, er gleden desto større. Over hverdagen, at mine kjære har det bra, fordi  fremtiden ligger der, blank og ubrukt foran oss.

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna