tirsdag 29. november 2011

Forventningenes tyrrani

Jeg sitter igjen på UNN - Universitetssykehuset i Nord-Norge, jeg spiser frokost i spisesalen på pasienthotellet og jeg ser en liten, blind gutt, fem-seks år gammel, sittende i rullestol, bli matet av sin mamma. De prater om julen som står for døren, om julegaver, familiebesøk... Det er rolig på spisesalen, tente lys og julestjerner på hvert bord; høytid i emning.

Utrolig mange følelser og forventninger er forbundet med julen. Vi husker vel alle vår barndoms jul med en søt glede. Men her jeg sitter kjenner jeg at jeg, som mange ganger før, er litt ambivalent i forhold til julen - til forventningene som tårner seg opp, der julaften troner som det ultimate høydepunkt på den superhyggelige, familiekoselige førjulstiden alle drømmer om...

For bak all hyggen det legges opp til, lurer også det besvær som julen kan bringe med seg. Hvor mange ganger har man ikke opplevd at man i løpet av førjulstiden styrer og steller og går på akkord med seg selv; for å rekke alt, for å leve opp til alle forventninger som skapes - av samfunnet,men ikke minst av en selv: Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg alltid har satt nesten umenneskelige krav til alt jeg skal gjøre, rekke, og perfeksjonist som jeg er - på godt og vondt - har jeg ofte sittet på julaften og vært utslitt i både sinn og skinn.

Misforstå ikke; jeg, som de fleste andre, er veldig glad i advents- og julehøytiden, men etter at min mor døde for femten år siden, har julen - hvor koselig den enn er - også vært en vanskelig tid for meg; jeg er spesielt emosjonell, trist, jeg gråter lett; savnet er fremdeles så stort og sårt...

I voksen alder tilbrakte min familie og jeg alle julene i mitt barndomshjem, med mor og far og mine to brødre, og mor var familiens selvskrevne midtpunkt. I dag prøver jeg som best jeg kan å skape den tradisjonelle julen mor lagde, samtidig som vi har skapt våre egne tradisjoner.

Men ofte føler jeg på at jeg ikke strekker til, og hvem av oss har vel ikke opplevet at julen ikke forløper som man har ønsket og gledet sig til. Skuffede forventninger blir som kjent lett til vrede, og derfor opplever mange flere konflikter i julen enn ellers.

I år skal jeg skru ambisjonene ned. Lukke øynene for alle de ytre krav og oppgi drømmen om den perfekte jul. Jeg skal slappe av og kanskje til tider ta noen lettvinte løsninger... Jeg vil holde fokus på det som er viktig, det julen handler om: Gode stunder, varme og hygge.

Ha en fin kveld videre. I morgen er det første desember - og jeg gleder meg!
Mvh
Janna


søndag 27. november 2011

Tapasribbe med chili

Nå når vi går innn i adventstiden er det vel ok å minne om det norske hjems store julefavoritt: Ribbe; for det finnes vel ikke mange norske hjem der ribbe ikke blir servert i løpet av jula.

Ribben har vært en del av det norske kostholdet siden midt på 1800-tallet. Ribbe - da som nå - ble vanligvis tilberedt i fersk tilstand, og det var om å gjøre at ribba var både fet og stor. Griseslaktingen foregikk sent på høsten, og hvis det var kaldt i været holdt kjøttet seg til jul og det var vel slik tradisjonen med juleribba kom i stand. 

I dag spiser over halvparten av oss ribbe på julaften, men tilbehøret varierer. De fleste har rød- eller surkål til og gode poteter. Ribbesjyen hører med - gjerne som basis for en god saus, og en del fyller på med medisterkaker og pølser. God sennep er det også noen som setter på bordet.

Den "store" bekymringa for mange er i denne forbindelsen om svoren blir sprø... Jeg er ikke så opptatt av sprø svor, jeg lager faktisk like gjerne ribbe der svoren er skjært bort! For eksempel tapasribber i forskjellige former; ribbe er jo fantastisk mat for oss på lavkarbo, og jeg har laget ribbe i mange forskjellige varianter denne høsten - godt med kald ribbe til lunsj på jobben! Denne chilimarinerte ribben lå og godgjorde seg  flere dager i kjøleskapet med salt og pepper før jeg smurte den inn med fersk, rød chili og hvitløk og lot den ligge et par døgn til. Den ble bare fantastisk god! 

Chiliribbe
Hvis du har lyst til å teste oppskrifta på denne ribba, finner du den her, på min nye side; Lavkarbo.

Ha en fin første søndag i advent.
Mvh
Janna

lørdag 26. november 2011

Dypdykk uke 10

Jannas dypdykk i klesskapet, uke 10
Trykk på linken for å komme til fanen der du kan se resten av ukas antrekk

Clothes and manners do not make the man, but when he is made, they greatly improve his appearance.
Henry Ward Beecher (1813-1887)
Her i Huset i skogen driver vi og småpynter litt til advent; ikke mye, bare sånn litt for å markere at adventstiden er (snart)innledet.
Ha ei fin helg videre.
Mvh
Janna

torsdag 24. november 2011

Pssst, en ny side ved meg...

Vel ny og ny... jeg er ikke ny, men her finnes nå en ny side/fane. Innholdet foreløpig ikke nytt, bare samlet!

Janna gjør dypdykk i klesskapet er nå samlet under en egen fane/side her på bloggen, og heretter vil jeg legge oppdateringer vedrørende min roting i klesskapet på denne siden.

I morgen - fredag- vil jeg antageligvis oppdatere siden, men jeg har problemer med blogger og det nye gransesnittet, og vet at det ikke vises i leselistene til mine følgere når jeg oppdaterer; er det noen andre som har opplevd problemet, og vet om en løsning...?

Ha en fin torsdagskveld.
Mvh
Janna

November-blues

Dagen i dag bød på regn og vind, og det vakre landskapet vi har kunnet betrakte de siste dagene; snødekte marker, skogen kledt i hvite gevanter, jomfruelig hvit og uskyldig, så novemberlys, ble over natten forvandlet til humørløs og trist mørketid.

Men jeg er vel egentlig ikke en "O- Sole- Mio-type", og slike dager passer meg i grunnen bra innimellom; jeg elsker mørketiden, er ikke så veldig glad i snø - selv om fenomenet kan by på de vakreste scenarier -  men jeg synes faktisk det er ganske så spennende med den nordiske melankolien mørketiden kan by på; den nesten sentimentale, men likevel ikke så sentimentale ettertanken denne årstiden vi nå går inn i inviterer meg til... Den kjølige distansen... Dybden er fantastisk...

Det er tid for å dvele... ved året som har vært, ting jeg har opplevd... Jeg dveler ofte ved fortiden, men jeg er meg meget bevisst at fortiden er forbi; og fremtiden er ennå ikke her...Det er nuet som gjelder, som vi må oppleve med alle sanser, ta inn over oss, la synke inn, på godt og vondt.

Jeg har lært meg å erkjenne og akseptere mine ”dårlige” sinnsstemninger i stedet for å undertrykke dem. Det kan faktisk være”godt” å ha ”dårlige” følelser i mange vanskelige situasjoner, det viktige er å snu slike følelser eller sinnstemninger til noe positivt.

For alle mennesker gjelder det at når man har vonde følelser vil ens første reaksjon være å forsøke å bli kvitt dem. Men alle vet hvor vanskelig det kan være. Det er bedre å lære hvordan man går frem for å omforme følelsene, det vil si hvordan man skal finne en positiv side ved dem; slik kan kankje en bør blir lettere.

Jeg jobber stadig med å la mine mange sinnstemninger arbeide for meg og ikke mot meg, prøver å forandrer dem til nyttige følgesvenner, slik at jeg kan utvikle meg i takt med "årstidenes skiftende syklus"...

: jeg tenker i dag at min november-blues, min melankoli... det er en del av det å leve; syklusen vi alle gjennomlever fra vugge til grav... Å omfavne livet betyr for meg at jeg må våge å kjenne på også de "grå dagene", "tåken" som siger innover - trykkende; kanskje, men ikke nødvendigvis mindre vakker av den grunn! Dager som legger et glemselens tåkete slør over landskapet jeg vandrer i, dekker til, mykgjør... gir meg tid til ettertanke, til å dvele... Det er godt og det er nødvendig...

Vi trenger kanskje alle vår november, før vi entrer lyset og stiger inn i desember...

Ha ei fortsatt god uke, mine venner.
Mvh
Janna