søndag 1. februar 2015

Kilder til inspirasjon

"For min del vet jeg ingenting med sikkerhet, men synet av stjernene får meg til å drømme."
Vincent van Gogh

Her en dag ble jeg spurt om hva som inspirerer meg til å skrive.
Jeg måtte i ettertid tenke litt over det, og det er nettopp slik det foregår: Jeg får noe å tenke på, og så drar jeg på oppdagelsesreise i ordenes verden. For skriving er litt som livet selv, en oppdagelsesreise, og jeg skriver for å skaffe meg utsikt - oversikt - over livet.
Men uansett hvor mye man liker å skrive, vil det alltid være dager da man trenger inspirasjon. Og siden jeg selv skriver blogg, er selvfølgelig det å lese andre blogger en kilde til inspirasjon. Det finnes dusinvis av flotte blogger, som skriver om hvert tenkelige emne under solen. 

Det å lese bøker er også en inspirasjonskilde. Jeg har alltid likt å lese. Foruten de gode historiene, elsker jeg gode formuleringer og spenstig språkbruk.
Andre inspirasjonskilder er hørte dialoger. På arbeidsplassen min, i butikken, på reise... Noen ganger tar jeg meg i å smuglytte på folk. Ikke på en grov måte - forhåpentligvis - jeg holder meg bare i ro, og lytter. Jeg liker å høre på andre menneskers samtaler. Som oftest skjer dette uten min vilje - men du kan ikke unngå å overhøre folk noen ganger. Hvis jeg tilfeldigvis overhører en bit av en interessant dialog, kan det hende det tjener som inspirasjon for senere skriving.

Noen ganger, mens jeg ser en film, vil kanskje noen si eller gjøre noe så interessant at jeg umiddelbart tenker: "dette kan jeg skrive om, det vil bli et godt blogginnlegg!" Det samme gjelder for musikk. Det kan være svært så inspirerende å lytte til god musikk, spesielt i bilen. Jeg får ofte mine beste ideer mens jeg kjører bil. 

Også samtaler med mine venner har inspirert mine innlegg. Og sitater. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men gode sitater inspirerer meg. 

I mine skriverier forteller jeg egentlig historien om mitt liv, en prosess som tidvis kan gi både innsikt og ønske om å begrave... 
Det handler mye om å våge å vende innsiden ut, en reise gjennom x-antall dimensjoner, og ofte er skrivingen min rett og slett bare et terapeutisk virkemiddel, uten annet mål enn å uttrykke følelser eller stemninger.

Ha en fin ny uke.
Med vennlig hilsen 
Janna

onsdag 28. januar 2015

Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!
Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.
Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 
Vennlig hilsen

Janna

mandag 26. januar 2015

Theobroma Cacao

Hver dag, søndag som ørk, etter middag, ser jeg frem til å sette meg ned i godstolen med en god kopp kaffe og en bit sjokolade. Jeg er en pasjonert sjokoladeelsker, og mens jeg i dag satte meg ned med en godbit, tok jeg meg i å drømme. For godbiten som lå så innbydende der i innpakningen sin, bar på en historie om eksotiske steder, lange reiser og små familier som fostrer opp delikate, tropiske frukttrær.

Mens jeg skrelte bort innpakningen, avdekket jeg faktisk kakaotreets sæd, og joinet mennesker over hele verden, som har brukt dette mystiske produktet i ritualer, som medisin og for ren nytelse i mer enn 4000 år. 

Forførende godt og guddommelig 
"Theobroma Cacao"betyr "mat for guder." Og å bite hjørnet av en glanset sjokoladebit, føle den smelte fløyelsmykt og sakte på tungen, kan virkelig gi en guddommelig velværefølelse. Med sine ca. 1500 aromastoffer - tre ganger så mange som vin - er det mye å smake på: frukt, krydder, mineraler, sødme, lavendel, sitron, likør... listen er lang.

Eldgammel mesoamerikansk kunst, i hellige huler og fjell, skildrer guder og gudinner, ritualer og kakao, og indikerer at kakaotreet kan ha blitt sett på som en forbindelse mellom guder og mennesker, himmel og jord. Andre myter som omgir kakaotreet bedyrer at det er en gave fra gudene, og at kakaobønner er en hellig næring, gitt av gudene. 

Sjokolade har opp gjennom tiden også blitt assosiert med en annen type guddommelighet; nemlig kjærlighet. Både Montezuma og Casanova så på sjokolade som et afrodisiakum, og Marquis de Sade ble arrestert kort tid etter han han hadde holdt et ball der han angivelig piffet opp noen sjokoladekuler med spanske flue, noe som forårsaket en ganske amorøs gallei... 

De siste årene har sjokolade også blitt en tradisjonell gave på Valentinsdagen. St. Valentins identitet er uklar, men det sies at han var en prest som i hemmelighet giftet unge elskende, og som etter sin død ble slått til helgen. Tilsynelatende skapte kirken St. Valentinsdag for å dekke over - eller legiteimere - en hedensk fruktbarhetsfestival den ønsket en slutt på. Uansett, afrodisiakum eller ikke, det faktum at sjokolade smelter lett, symbolsk for smelting av hjerter - gjør det kanskje til et naturlig valg for feiring av kjærlighet og romantikk... 

Et annet viktig argument for å spise sjokolade, er det faktum forskere, leger og ernæringsfysiologer er skjønt enige om at mørk sjokolade faktisk kan være veldig sunt - når det spises i moderate mengder. Mørk sjokolade, laget av kakaobønner, er rik på en klasse plantenæringsstoffer, som har vist seg å blant annet senke blodtrykket, øke blodgjennomstrømningen, og redusere blodpropp! 

Som om ikke det er nok, for utover det å bedre hjertehelsen, kan mørk sjokolade også beskytte mot diabetes. Noen studier har vist at antioksidantene i mørk sjokolade kan hjelpe kroppen å bruke insulin mer effektivt og å kontrollere blodsukkeret. 
Vel, vel, det finnes altså mange grunner til å spise sjokolade, og heretter skal jeg spise min sjokolade med andakt, i visshet om at det er godt for både det ene og det andre - i tillegg til at det rett og slett  bare smaker godt. Jeg holder meg stort sett mest mulig unna sukker, men jeg skal slutte å ha dårlig samvittighet for min daglige utskeielse, for sjokolade er svaret. Hvem bryr seg om hva spørsmålet er...

Ha ei fin uke - med eller uten sjokolade til ettermiddagskaffen...
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 24. januar 2015

Tidens forgjengelighet

 Vi er allerede langt ut i januar, dagene har blitt merkbart lengre, lysere, men lydene natterstid er jagende, skarpe, spesielt i slike vindfulle, kalde netter vi har hatt i det siste. Det lukter trerøyk av vinteren når jeg våkner og ikke får sove mer. Jeg står opp, og lyttende til naturens, husets, individuelle samtaler i stillheten av natten, konfronteres jeg med mysteriene, men mest av alt med savnet.

Det føles som det er evigheter siden vi feiret jul og nyttår et sted som for oss var totalt fremmed, men likevel ikke - fordi våre kjære bor der. Desember var en  måned som var fyllt av forventninger og spenning, men vel hjemme igjen har jeg blitt minnet om tidens forgjengelighet. Nå er det ikke en ny dag eller uke, men et helt nytt år som ligger fremfor oss. Jeg tenker større tanker, i et lengre perspektiv. Og jeg kjenner at selv om savnet er stort, er gleden desto større. Over hverdagen, at mine kjære har det bra, fordi  fremtiden ligger der, blank og ubrukt foran oss.

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna

torsdag 20. november 2014

Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 
Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna


Lys langs en fjord 
Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 
en sommar blei borte, en haust e på reis, 
og leia e lagt der vi alle må fare 
som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 
men nærar e lysan der menneskan bor, 
som glør gjennom natta fra rimgråe rute 
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 
at lyset og leiken har mørket som pant, 
vi veit at den natta som ligg over landet 
e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør 
så lenge som lysan fra nordnorske grender 
førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 
i elsk og i armod har kysten bebodd 
og tent sine lampe som fyrlys langs leia 
tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 
i mørketidslandet har gått som ei bru 
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 
med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 
som bål imot natt på ei vinterkald jord 
der frosten skal vike når menneskevarme 
får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

mandag 22. september 2014

Gleden i de små ting




Jeg har for lenge siden forstått at gleden i livet handler om å være tilstede i øyeblikket, uansett hva jeg gjør, eller hvem jeg er sammen med, for fred og glede eksisterer i dette øyeblikket - ikke i fortiden eller fremtiden.

Derfor er det første snøfallet om høsten er ikke bare en årlig, dagligdags hendelse, det er en magisk begivenhet. Jeg gikk til sengs i går, en regnfull, mørk høstkveld, og våknet opp i en ganske annerledes verden. Og hvis ikke dette er fortryllelse, hva er da det?

Snøen forsvinner nok i løpet av kort tid, den pleier som regel å gjøre det, men enn så lenge gleder jeg meg over de vakre stillebenene snøen skaper, og ser frem til en ny, frisk
 årstid. 

Med vennlig hilsen
Janna

onsdag 25. juni 2014

Et besøk fra fortiden

 I går fikk jeg besøk av fortiden. Et besøk som var meget overraskende, men desto mer gledelig. Så gledelig at jeg ennå føler meg i en tilstand av fortumlet henrykkelse. Det var to søstre, to av min barndom- og ungdoms beste venner. Og i dag tidlig, mens jeg satt og utførte mitt morgenarbeid, banket det på ruten. Jeg så meg forskrekket rundt - det er ikke så ofte det er mennesker på besøk her i skogen på denne tiden av døgnet. Utenfor døren stod på nytt min ungdoms beste venn. Hun stakk bare raskt innom før hun igjen skulle reise, med en gave til meg. En gave i form av brev jeg hadde skrevet til henne for 37-38 år siden.  
Ømhet for de menneskene vi engang var, og for de vi er blitt, er den følelsen jeg sitter igjen med etter besøket. Og etter å ha lest disse brevene. Som en gang i en fjern fortid var skrevet til henne, men som nå var min egen, unge, uerfarne stemme som talte til meg. Det var en merkelig følelse å lese mine egne tanker fra så lenge siden. Men jeg innser òg med forundring at selv om min ferd gjennom livet har bydd på både det ene og det andre, er jeg i bunn og grunn den samme. Og jeg tenker på hvor forunderlig tilfeldig og skjørt livet egentlig er. Vi mennesker er bare tynne, tynne silketråder i den store veven, men hver og en av oss likevel så viktige i den store sammenhengen, i det store teppet, det med det intrikate mønsteret, det som utgjør selve livet. Og en av fellesnevnerne for menneskelig eksistens er ønsket om å finne kjærlighet, indre fred og glede. Også da jeg som 17-18-åring skrev disse brevene. For håpet om å få oppleve glede og kjærlighet, ligger gjemt i selve livet. 

Vi som har levd en stund, vet at glede er ingen selvfølge. Den er avhengig av så mye både rundt oss og inne i oss. Den er en gave som skjenkes oss, noe som skjer oss, og gjerne noe vi får oppleve når vi minst venter det.


Besøket i går - og brevene som ble skjenket meg i dag, var en slik glede. Og mens jeg pakker bort disse sporene fra fortiden, minnes jeg med vemodig glede denne unge jenta som reiste ut i verden; ho var alvorlig, ettertenksom, rar, eventyrlysten, modig, ho skrev brev, ho var faktisk ei tøtte jeg er stolt over å ha kjent... 

Takk, kjære Anita, for at du brakte ho frem fra glemselen.

Med vennlig hilsen
Janna