onsdag 25. juni 2014

Et besøk fra fortiden

 I går fikk jeg besøk av fortiden. Et besøk som var meget overraskende, men desto mer gledelig. Så gledelig at jeg ennå føler meg i en tilstand av fortumlet henrykkelse. Det var to søstre, to av min barndom- og ungdoms beste venner. Og i dag tidlig, mens jeg satt og utførte mitt morgenarbeid, banket det på ruten. Jeg så meg forskrekket rundt - det er ikke så ofte det er mennesker på besøk her i skogen på denne tiden av døgnet. Utenfor døren stod på nytt min ungdoms beste venn. Hun stakk bare raskt innom før hun igjen skulle reise, med en gave til meg. En gave i form av brev jeg hadde skrevet til henne for 37-38 år siden.  
Ømhet for de menneskene vi engang var, og for de vi er blitt, er den følelsen jeg sitter igjen med etter besøket. Og etter å ha lest disse brevene. Som en gang i en fjern fortid var skrevet til henne, men som nå var min egen, unge, uerfarne stemme som talte til meg. Det var en merkelig følelse å lese mine egne tanker fra så lenge siden. Men jeg innser òg med forundring at selv om min ferd gjennom livet har bydd på både det ene og det andre, er jeg i bunn og grunn den samme. Og jeg tenker på hvor forunderlig tilfeldig og skjørt livet egentlig er. Vi mennesker er bare tynne, tynne silketråder i den store veven, men hver og en av oss likevel så viktige i den store sammenhengen, i det store teppet, det med det intrikate mønsteret, det som utgjør selve livet. Og en av fellesnevnerne for menneskelig eksistens er ønsket om å finne kjærlighet, indre fred og glede. Også da jeg som 17-18-åring skrev disse brevene. For håpet om å få oppleve glede og kjærlighet, ligger gjemt i selve livet. 

Vi som har levd en stund, vet at glede er ingen selvfølge. Den er avhengig av så mye både rundt oss og inne i oss. Den er en gave som skjenkes oss, noe som skjer oss, og gjerne noe vi får oppleve når vi minst venter det.


Besøket i går - og brevene som ble skjenket meg i dag, var en slik glede. Og mens jeg pakker bort disse sporene fra fortiden, minnes jeg med vemodig glede denne unge jenta som reiste ut i verden; ho var alvorlig, ettertenksom, rar, eventyrlysten, modig, ho skrev brev, ho var faktisk ei tøtte jeg er stolt over å ha kjent... 

Takk, kjære Anita, for at du brakte ho frem fra glemselen.

Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 3. mai 2014

En bestemors håp...

Veien fra himmel til helvete og tilbake kan være kort, det har min familie og jeg opplevd de siste dagene.
Jeg engasjerte meg tidligere i vinter/vår sterkt i debatten om reservasjonsretten. Jeg ble så enormt engasjert og provosert, blant annet fordi saken minnet meg på den gang jeg selv måtte ta abort, og det er ikke er så enkelt som mange ønsker å tro. 

De siste dagene har jeg på nytt blitt minnet på dette, og på hvorfor jeg av mange grunner er glad for at vi har fått beholde reservasjonsretten. Og jeg tenker at det er én gruppe kvinner vi kanskje spesielt burde huske på, nemlig de gravide som oppsøker fastlegen, som midt i lykkerusen over å være gravide, som midt i det de tror er en rutinekontroll, må face det at barnet i maget kanskje ikke er det barnet de trodde de skulle få. Og som kanskje må ta stilling til abortspørsmålet.

Følelsene i en slik situasjon er forferdelige, ubeskrivelige. Å få vite at man kanskje venter et alvorlig sykt barn... Heldigvis slapp mine kjære å ta stilling til om de skulle ta abort. Etter noen forferdelige dager i uvisshet mens de ventet på prøvesvarene, viste det seg at barnet i magen er friskt, og Stein og jeg skal bli besteforeldre til ei lita jente. For en lykke!

Mens jeg i disse ubeskrivelig vonde dagene søkte på nettet etter informasjon, mens følelsene skiftet mellom den ytterste fortvilelse og krampaktig håp, kom jeg over dette lille diktet; kanskje banalt og klisjéaktig i sin såre enkelhet, men likevel; det traff en nerve hos meg - fordi vi mennesker trenger noe å tro på når vi befinner oss i nød... 

Jeg deler det i arbødig respekt for de som av forskjellig grunner har mistet sitt ufødte barn: 

Det finnes et land
bakom tårer
der de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land
bakom tårer
hvor dr
ømmen og framtiden bor
hvor englene stille vokter
hver uf
ødte søster og bror.

 Ukjent forfatter

Med vennlig hilsen
Janna

onsdag 30. april 2014

Livets vakreste vesen

Da jeg leste min danske bloggvenninne Lenes innlegg i dag, som handler om å følge gleden, slo det meg at blant alle de gledene vi mennesker kan erfare, er en av de største å oppdage våre egne iboende muligheter og talenter, for disse er umistelige. Våre egne muligheter, våre egne perspektiv, er noe vi selv forvalter - og ikke noe vi verken kan eller skal takke andre for. Hvis man klarer å frigjøre seg fra tankens åk, alt det som gjør at ens tilstedeværelse i nuet blir forkludret og formørket, hvis man klarer å følge - forfølge - egen glede, være seg bevisst hva som gir en glede, og ikke minst: leve ens gleder, vil man sannsynligvis oppleve essensen av egen eksistens, av livets vakreste vesen. Og da tror jeg kreativitet og talent vil avdekkes; slikt som kan være til inspirasjon for oss selv - og kanskje andre – for det er jo gleden som gjør vår verden til et vakrere sted.
Til ettertanke gir jeg deg et dikt av André Bjerke med på veien mot vår - eller sommer; alt etter hvor du er og befinner deg i livet... 

For smerten den lever på alles munn,
i lyset, så alle kan se den.
Men først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Ha en fin langhelg, kjære venner.

Med vennlig hilsen
Janna

tirsdag 15. april 2014

Sjokolade, fargede egg, søte små kaniner...

Ettersom påsken nærmer seg, er jeg nysgjerrig ... Feirer du høytiden? Hvis du gjør det, ser du det som en religiøs høytid eller en sekulær ferie? Kanskje en blanding av begge deler? Går du i kirken? Har du en fest? Maler du egg eller leker gjemsel med dem? Gir du bort påskekurver?
Vi mennesker ser verden fra et punkt, basert på hva vi tror på, basert på vår personlige filosofi. Men hva styrer troen, enten vi tror på Gud, spøkelser, et liv etter døden eller ingenting? 

Svaret på dette spørsmålet er vel som med det meste: 
Vårt aller sterkeste ønske. 
Jeg er nok en skeptiker, tilnærmet ateist, og det har hendt at jeg har blitt spurt: 
"Hva tror du på da?"
ofte i en tone som innebærer at ateister ikke kan, ikke vil eller ikke tror på noe. 

Spørsmålet innebærer for meg noe mer enn bevis og påstander om evolusjon, kvantefysikk, Big Bang osv. For meg dreier spørsmålet seg om hvilke verdier en tror på eller forholder seg til, spesielt uten en tro på en Gud og religion, og det grunnleggende for meg er at ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Så til dem som har villet høre, har jeg presentert 
min liste med verdier som jeg ærer og ønsker å stå for: 

Jeg tror på prinsippet om frihet: 
Alle mennesker er fri til å tenke, tro, og handle som vi velger, så lenge vi ikke krenker andres frihet. 
Jeg tror på fri vilje, frie valg, moralsk skyld, og personlig ansvar. 
Jeg tror på sannhetssøken og på å fortelle sannheten. 
Jeg tror på tillit og troverdighet. 
Jeg tror på rettferdighet og gjensidighet. 
Jeg tror på kjærlighet og troskap. 
Jeg tror på familie, vennskap, og at mennesket er født godt. 
Jeg tror på ære, lojalitet og forpliktelse til familie, venner og medlemmer av samfunnet. 
Jeg tror på tilgivelse når det er genuint ønsket eller tilbudt. 
Jeg tror på vennlighet, sjenerøsitet og kjærlighet. 
Jeg tror på vitenskapen som den beste metoden noensinne utviklet for å forstå hvordan verden fungerer. 
Jeg tror på fornuft og logikk og rasjonalitet som kognitive verktøy for å svare på spørsmål, løse problemer, og utarbeide løsninger på livets mange problemer og vidervordigheter. 
Jeg tror på teknologisk vekst, kulturell utvikling, og moralske fremskritt. 
Sist, men ikke minst: Jeg tror på en ubegrenst kapasitet av menneskelig kreativitet, oppfinnsomhet og vilje til å gjøre det som er grunnleggende godt.

Men, som sagt ovenfor; det er gjerne vårt aller sterkeste ønske som styrer troen... Grunnen til at jeg ikke lenger kan si at jeg er 100 prosent ateist - men skeptiker, er denne: Min mor døde den 18. april i 1996. Jeg tenker på henne hver eneste dag, savnet er fremdeles sårt og vondt. Ville det ikke vært fantastisk om døden innebar en fortsettelse av følelser og en forståelse av at man kan oppleve disse følelsene igjen for mennesker man har mistet. At disse molekylene med elektrisk energi vi består av, er transportmidler for et eller annet... Og at våre kjære bare drar et annet sted...
Ad astra per aspera!

Hva tror du på?
Har du en personlige filosofi?

Ha en god påske.
Med vennlig hilsen
Janna

mandag 31. mars 2014

Perspektivendring

“Change the way you look at things
and the things you look at change.”
 Wayne Dyer


Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 
Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?
Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 29. mars 2014

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...
Ha ei fantastisk helg, mine venner.
Med vennlig hilsen
Janna

søndag 23. mars 2014

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 
 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna