fredag 24. februar 2017

Hverdagspoesi




“One ought, every day at least, to hear a little song, read a good poem, see a fine picture, and, if it were possible, to speak a few reasonable words.”
 Johann Wolfgang von Goethe





































God helg.

Janna 

søndag 19. februar 2017

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.


Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. to-tre måneder siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellig ulyd, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler-som-skraper-på-tavla-lyd, prøvebildet-på-TVen-i-gamle-dager-lyd og tåkeluren-på-Hornøya-utenfor-Vardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Det verste er at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe så primitivt, noe man normalt aldri ofrer en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det helt stille rundt meg. Vanligvis når jeg blir sliten, trøtt eller stresset,går jeg bare og legger meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. Susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelig når jeg legger meg, når det er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.


Men jeg kjemper fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg bare komme meg gjennom, lære meg å leve med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står overfor, og at jeg, når jeg bare kommer meg gjennom dette, vil være enda sterkere enn før.  

Janna

søndag 1. januar 2017

Håp

"Hope smiles from the threshold of the year to come, whispering 'It will be happier.'" 
— Alfred Lord Tennyson

På denne tiden av året er det naturlig å reflektere over fortiden og hva som ligger foran oss. Noen ganger ser man tilbake med nostalgi eller anger - som oftest litt av begge deler. Gjennom årene har jeg forsøkt å legge vekt på de delene jeg kjenner takknemlighet for. Og jeg må si at jeg er heldig, fordi jeg - til tross for den siste tids utfordringer - har mye å føle meg takknemlig for. Det kommer alltid til å være vanskeligheter i livet. Jeg bare velger å erkjenne og sette pris på de positive delene. 

Et nytt år bringer med seg muligheten for en ny start, og 2017 er intet unntak. Vi kan aldri gi opp håpet, spesielt når en ny start er rett rundt hjørnet. I min verden er det nettopp håpet som holder oss oppe. For etter at en tragedie har rammet - og 2016 hadde en del utfordringer - trenger vi håp for fremtiden; drømmene om at gode ting vil skje. 

Begynnelsen på et nytt år kan også være skremmende. Det minner oss alle om at vi blir eldre, og at klokken aldri slutter å tikke seg videre. Men deri ligger jo også håpet, og vi velger å holde håpet høyt for 2017, og satser på mulighetene heller enn begrensningene. Stein for stein bygges livet opp og videre. 

Godt nytt år! 

Janna

lørdag 26. november 2016

Hjelp oss å hjelpe Marie

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ønsker å mobilisere til felles innsats for Marie Charlotte Baird, min eldste datter, snart 31 år gammel, som siden hun var 13 år gammel har hatt psykiske helsepoblemer. Det ligger ikke noen traumer bak, men noen ganger er ikke din egen hjerne din beste venn, for å si det sånn.

Livet er skjørt og aldri oppleves det så sterkt og vanskelig som når ens nærmeste sliter. Marie har klynget seg til livet de siste årene, kjempet med alt ho eier av styrke og kjærlighet. Ho er et av de sterkeste og modigste menneskene jeg kjenner, men nu er kreftene oppbrukte, ho har ikke mer å gi. Marie makter ikke den indre kampen alene lenger, ho har det for vondt.

Vi ønsker åpenhet omkring psykisk sykdom, ved å vise at hvem som helst kan rammes. Vi er en helt vanlig A4-familie, der en av våre kjære er syk - på lik linje med de som rammes av kreft eller andre fryktede sykdommer - og som nå prøver å mobilisere alt av ressurser for å få både Marie og oss andre gjennom dette. 




Marie har skjult sin egen virkelighet enormt godt for de fleste; ho bestemte seg allerede som tenåring at dette skulle ho klare alene - ikke fordi ho skammet seg, men fordi ho ikke ville at vi andre, som er så glad i henne, skulle ha det vondt. Dette sier noe om hvor ubeskrivelig psykisk sterk ho er - paradoksalt nok.

Men mandag denne uken sa det stopp, og ho ble lagt inn akutt på sykehus her i Odense i Danmark, hvor ho for tiden bor. Hennes familie, foruten henne selv og hennes to barn, består av en samboer som studerer medisin og holder på med sin Phd, og hans to barn. De lever på ett studielån. Resten av oss i familien støtter opp økonomisk så godt vi kan, men det rekker ikke langt nok i denne situasjonen. For Marie trenger å komme seg i en behandling som ivaretar henne. 

For dessverre, det offentlige har sviktet - på alle måter! Vi har forsøkt alle offentlige hjelpetilbud som finnes, både i Norge, i USA, hvor ho bodde inntil nylig, og her i Danmark. Nå har vi funnet fram til en privatklinikk i Nykøbing på Sjælland. På dette private hospitalet møtte vi i går - en merkedag for oss - en psykiater som sa han kan hjelpe henne, at det er håp, ja, at ho kan bli frisk! Dette er første gang noen innenfor dette feltet har sagt til henne, rett ut, med tyngde i hvert eneste ord, at de kan hjelpe, at ho kan slippe å leve i dette helvetet ho tidvis befinner seg i. For ho - for oss - betyr dette alt!

Men, som så mye annet; her handler det om penger, for dette tilbudet koster 4600 norske kroner i døgnet. De første 14 dagene er betalt, men resten blir vanskelig å finansiere for oss alene, dette vil ta tid. Derfor appellerer jeg til dere; dere som er mine bloggvenner, til dere som er mammaer, pappaer, søstre, brødre... Hvis du har mulighet og lyst til å hjelpe oss å hjelpe vår Marie, kan du gjøre det ved å bidra med noen kroner slik at vi får finansiert behandlingsopplegget hennes. 


Det er opprettet en konto til dette formålet med følgende 
kontonummer i SpareBank 1 Nord-Norge: 4750 4616 149. Kontoinnehaver/administrator er Stein Johnsen
Elektronisk Iban: NO1447504616149

Det er også opprettet en Facebookgruppe med samme formål.
Har du noen har spørsmål, er du velkommen til å kontakte meg på e-post: jannaesbensen@gmail.com


Janna med familie


lørdag 19. november 2016

Ventetid

Et marmorteppe 
har lagt seg stille til ro
over verden.
Gjemt i det blå lyset
blottet for høstens
gyldne skjær
lener slumrende siluetter seg 
mot hverandre.

Verden synes mindre. 
Skogen er dekket av drømmer
himmelen er nær
det dufter snø.

På utstilling i naturen 
beveger vi oss i et lavere tempo 
holder pusten mens vi venter.

-Janna, 19. november 2016 - 




















Bildet er lånt på nett. 

Ha en fin lørdag. 

Janna

søndag 13. november 2016

Slike dager

På ettermiddagshimmelen popper spredte stjerner fram.
I stearinlysets blafrende skinn
i skumringstimen
glir fingrene mine over tastaturet.
Grasiøsiteten mangler.
Sorgen 
produserer bare
løse ord
fragmenter
prosa som utgår fra minner om en tid 
for lengst borte.

















Janna

fredag 11. november 2016

Blå dager

Disse blå dagene i november
skimrende
varmende
på den måten bare slike iskalde, klare dager er.

Nakne, visne greiner
øde, øde trær
hvitrimede skogsstier
blek jord
høy himmel
stillhet 
ro.

Kjærligheten er naken
november 
dager før det kommer snø.

Jeg ser deg i skjæret 
fra flammene,
tosomhet 
- i november.

Janna, 11. november 2016





Ha ei fin helg.
Janna

lørdag 5. november 2016

Om valg og elendighet

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan jeg takler hverdagen med en kronisk sykdom. Noen synes "så synd på meg som sliter slik".

Jeg ønsker ikke at noen skal synes synd på meg, absolutt ikke! Det er ikke synd på meg! Sannheten er at jeg har få grunner til å være misfornøyd!

For, bortsett fra noen - rett nok irriterende - plager vedrørende min fysiske helse, synes jeg at det livet jeg lever rett og slett er et veldig godt liv!





Jeg prøver å fokusere på det gode. Det er et aktiv, pågående valg - selv om det ikke alltid er et enkelt et. Men mine helsemessige problemer er bare én del av meg, ikke hele meg. Jeg har bare dette livet, og jeg prøver å gjøre det beste ut av det!

Jeg vet aldri om dagen blir god eller dårlig når jeg våkner, for når som helst kan symptomene slå til. Det gjør det vanskelig for meg å planlegge eller å ha en vanlig dagsplan eller rutine. Jeg prøver å si til meg selv: Ok, jeg er syk. Jeg er ikke dum eller mentalt funksjonshemmet. Det er ikke stress, det sitter ikke i hodet, jeg har ikke påført meg dette selv, og det er ikke noe jeg finner på.

Men, jeg tror det er nødvendig å aktivt søke gode stunder når livet tildeler deg en dårlig hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke velte meg i elendighet og fortvilelse over det jeg prøver å se på som fartsdumper i veien min. Jeg sier ikke at jeg ikke har dårlige dager - for det har jeg, dager da jeg er nedfor fordi jeg er sliten, dager da jeg synes at livet er urettferdig, hvorfor meg, liksom - men det går som oftest fort over. Det finnes så mange som virkelig har store, alvorlige helseproblemer, mine er bare småtterier.

Joda, sykdommen, min egen kropp, står i veien for meg noen ganger, hindrer meg i å gjøre det jeg vil, og jeg får såre nedturer. Det er menneskelig. Men glede, å ha det godt, oppleve mening, er et aktivt valg. Dette valget krever engasjement, bevissthet og forpliktelse, akkurat som alle andre viktige valg i livet. Det er ikke alltid lett, verken å se det positive i hverdagen eller mening i tilværelsen som syk, men en bevisst holdning gjør det i alle fall ikke verre, tror jeg.

Jeg tror bestemt at hvordan vi håndterer utfordringer og hvordan vi takler motgang, er det som utgjør forskjellen i hverdagen. Jeg har dårlige dager, som de fleste andre; det skrev jeg blant annet om i den ovenfornevnte bloggposten, men livet mitt er overveldende bra og gledelig til tross for mine helse-issues. Og jeg velger - prøver, i alle fall - å fokusere på de positive tingene i tilværelsen. Mitt motto er at alt ordner seg. Det er bortkastet tid og energi å bekymre seg om det man uansett ikke kan påvirke. Sykdom er en del av meg, men det er ikke helsa som skal få lov til å definere hvem jeg er.

Det å sette ord på mine tanker, skrivingen her på bloggen, har også hjulpet meg, tilbakemeldingene jeg har fått likeså. Jeg har gjort et valg om å ikke la mine helseproblemer trykke meg ned, definere meg, hindre meg. Livet er en gave, og jeg vil leve det til fulle!

Janna

onsdag 2. november 2016

Lengsel

Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".


Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø.




















I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.

Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere. 

Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.

Ha det godt.

Vennlig hilsen
Janna

onsdag 14. september 2016

Verdien av godhet

Daglig observerer jeg mennesker. Barn, unge, litt mindre unge...og det har noen ganger slått meg: Har dagens levemåte ført til at den kraften og verdien som ligger i (de muligens gammeldags) begrepene godhet, vennlighet og snillhet er blitt litt glemt, eller i alle fall kraftig undervurdert? De stille, snille, forsiktige, ydmyke...blir ofte sett på som umodne eller til og med dumme, fordi i de aktive, pågående, selvoppnevnt meningsberettigedes spisse-albuers øyne har de ikke rett mentalitet til å takle konkurransepreget i verden rundt dem, så følsomme og sårbare som de er.



Sannheten er imidlertid helt motsatt. Jeg synes snille folk har den beste av alle dyder, og som oftest er de de mest modne. Og paradoksalt nok; mindre følelsesmessig påvirket av andres handlinger. Fordi de tar ikke ting personlig, selv når andre er slemme mot dem. Fordi deres velutviklede empatiske evner gjør at de kan forstå hvor uvennlighet kommer fra og de negative konsekvensene uvennlighet fører med seg.

I dag hadde jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg kjente jeg ble sur; følte at min personlige integritet ble tråkket på, men scenarioet var slik at jeg ikke kunne si noe til denne personen akkurat da, jeg bestemte meg likevel for å konfrontere mennesket ved første anledning. I etterkant, vel hjemme, er jeg glad for at jeg ikke fikk anledning til å gjøre det. For ei sur kjerring jeg ville ha framstått som da. Opphengt i småting. For det var egentlig en liten ting, en filleting som oppsto i en hektisk situasjon og som ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg vil ikke være ei slik smålig kjerring som bryr meg om slikt! Jeg vil heller prøve å møte dem som tømmer søppelet sitt på meg med empati (jadajada, jeg sa PRØVE...).

Det finnes mennesker som er som søppelbiler. De durer rundt fulle av dritt: fulle av frustrasjon, fulle av sinne, fulle av skuffelse. Etter som søppelet dynger seg opp, trenger de et sted å dumpe det, og noen ganger vil de dumpe det på deg eller meg.

Folk flest har problemer, noen så store at de synes uoverkommelige. Men det er opp til deg og meg hvordan vi vil håndtere dem. Retrospektivt velger jeg i den ovenfornevnte situasjonen, nå når jeg har fått tenkt meg om (!) å ikke ta ting personlig eller å reagere på det som skjedde på en uvennlig måte. Neste gang noe lignende skjer skal jeg svare empatisk, innta en medfølende holdning og prøve å unngå å samle på emosjonelt søppel, slik den omtalte personen her sannsynligvis gjør. Det er ikke alltid resirkulering lønner seg...

Ha en fin kveld.

Vennlig hilsen
Janna