lørdag 12. desember 2015

Adventsmorgen

Det er godt å sitte alene i stillheten en mørk, gryende adventsmorgen. Tenne lys og kongerøkelse. Finne roen, ha min morgenstund, gjøre mitt morgenarbeid. Mens jeg venter på at min kjære skal våkne, før vi begynner gjøre noe til gagns: Vaske i hytta - gjøre rommene til julegjestene klare, bake litt, pynte litt...ja, egentlig bare kose oss med trivelige adventssysler i bedagelig tempo. Kanskje ta en tur på ski ut på jordene i kveld, for det sner, det er kaldt, det er slik adventstiden skal være.


Men i dag kjenner jeg ekstra på savnet av mine kjære, både de som er borte for alltid og de som jeg på grunn av lange avstander ser så altfor sjelden. 

For det å tilbringe helligdager og høytider sammen med familen, våre kjære, de vi er glad i, er en rotfestet og naturlig tradisjon i alle kulturer. 



Merkedager og helligdager markerer tidens gang i våre liv. De er en del av milepælene vi deler med hverandre, og vanligvis representerer de tid tilbrakt sammen med familien, de som bringer mening til bestemte dager. Dette er den vanskeligste delen av julen; når vi savner våre kjære enda mer enn vanlig. Det er sårt. Det er tungt. Det føles dypere, tristere og for mange går ensomheten dypere.

Da er det godt å ha gode minner, og her jeg sitter leter jeg fram glade minner fra mange, mange tidligere julefeiringer og fryder meg over dem.

Ha en god dag.
Vennlig hilsen

Janna

fredag 11. desember 2015

Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"



Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?


Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

mandag 7. desember 2015

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

søndag 6. desember 2015

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.


Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna

lørdag 28. november 2015

En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 
Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen
Janna

tirsdag 17. november 2015

Virkelige kvinner...

Her om dagen slengte jeg ut av meg en bemerkning, en spøk, til en mannlig kollega på jobb, om kvinner i overgangsalderen. Jeg merket at mannebeinet ble skikkelig ukomfortabel og han kom plutselig på at han hadde noe presserende arbeid som måtte gjøres... Det forstår jeg jo, vi lærere har alltid noe presserende arbeid liggende...



Men jeg forundrer meg over at kvinner fortsatt blir behandlet som om overgangsalder og middelalder er en sykdom - noe som må unngås for enhver pris.

Også når vi kvinner snakker med hverandre om temaet føler jeg meg noen ganger som om jeg er på en øy, omgitt av et hav av negativ tenkning.

Men overgangsalderen er faktisk ikke bare negativ. Den kan til og med ha en positiv innvirkning på våre middelaldrende liv. Mange av de fysiske endringene vi opplever som følge av redusert kvinnelig hormonnivå kan oppleves plagsomme, ja, men mange av de følelsesmessige og kroppslikge endringene kan faktisk være energigivende, og jeg opplever menopausen som en velkommen forandring. For min egen del er den verste hormonstormen i ferd med å avta, og fra øya mi ser vannet karibiskblått ut, himmelen er gjennomskinnelig og innbydende, og horisonten har sjelden vært lysere.

Overgangsalderen er for mange kvinner en utviklingsmessig milepæl - som en pubertet i revers - og den er forskjellig for hver av oss. Jeg har nok vært heldig, men det betyr ikke at jeg ikke opplever symptomene som noe herk innimellom. Det betyr heller ikke at paradis kommer i en østrogenpille (på grunn av mye kreft i min familie, kan jeg ikke bruke østrogener, ville heller ikke gjort det om jeg hadde kunnet), det kommer av at jeg vet hvem jeg er, hva kroppen min trenger, og av at jeg vet hva jeg ønsker å gjøre med denne delen av livet mitt.

Så jeg har etter hvert blitt enig med meg selv i at overgangsalderen er en overraskende bra "alder", en pause, en opplyst vei til merkbar forandring, som positivt har berørt essensielle områder av livet mitt. Da skuffen på badet, reservert tamponger og andre remedier i kategorien intimpleie, ble tom, og jeg ikke lenger trengte å gå til anskaffelse av mer utstyr, kjøpte jeg meg istedet nytt, fint sexy undertøy.

Opphør av månedlige sykluser har vært utrolig befriende, og i dag føler jeg meg bedre enn jeg noensinne hadde forestilt meg at jeg kunne gjøre i/etter overgangsalderen. Hemmeligheten ingen fortalte meg før jeg entret denne fasen av livet, er at overgangsalderen kan være strålende, lidenskapelige år av livet mitt. Selvinnsikt og selvtillit er de fineste gavene veien hit har bragt meg, og de har skapt en indre selvsikkerhet som mer enn utligner de kroppslige endringene.

Det er et faktum at for hver dag som går blir vi alle eldre, og hvis vi er så heldige å bli gamle nok, kommer de uunngåelige fysiske endringene - det er den prisen vi alle betaler for å bli værende. Tyngdekraften utøver sitt - men menopausen er ikke en ond heks som frarøver oss enhver vital funksjon eller omskaper oss til gamle, svake, skrøpelige eller lite tiltrekkende vesener med en sveip av tryllestaven sin. Vi gjør det selv ved å kjøpe en forutinntatt idé om hva det å bli eldre betyr.

Men jeg synes det er på tide å pensjonere det slitne, gamle stereotypiske bildet av en postmenopausal kvinne og ta en god titt på virkelige kvinner.

Ha en fin dag.
Vennlig hilsen

Janna

lørdag 31. oktober 2015

Heksebrygg og blod...

Med fare for å bli beskyldt for hekseri og trolldom; tar jeg sjansen på å påstå at heksebrygg og blod er obligatorisk i disse dager. 

For de som er smått enige: Oppskriftene på disse juicene finnes på 
Jannas Mat.


De av dere som kjenner meg vet at min datter, hennes mann og deres to barn bor i Chicago, Amerika. De feirer dagen som seg hør og bør der borte: Barna blitt kledd i fancy kostymer og sammen med venner eller voksne går de "trick-or-treat" 
i nabolaget. 

De skjærer ut lykter av gresskar og dekorerer huset i Halloween-stil, alt i den tradisjonelle hensikten å skremme bort onde ånder.
James (forrest i bildet) og bestevennen, Alex, lager gresskarlykter. Konsentrasjonen er på topp!











Halloweentradisjonen oppsto som en hedensk festival i deler av Nord-Europa, spesielt i det området som nå er Storbritannia. I mange europeiske kulturelle tradisjoner trodde man at det var på denne årstiden at magi og hekseri hadde sterkest kraft, og at underjordiske, djevler og andre okulte vesener nå prøvde å ta kontakt med den fysiske verden. I tidlig kristen tid var Halloween en feiring av kvelden før Allehelgensdag. Innvandrere fra Skottland og Irland brakte tradisjonen til USA.

Kommersialisering av Halloween startet rundt år 1900, da postkort- og papirdekorasjoner ble en del av tradisjonen. Halloween-kostymer begynte å dukke opp i butikkene i1930, og skikken med
" trick -or -treat " dukket opp på 1950-tallet.

Jeg selv har ikke noe forhold til halloweenfeiring, men ser at denne skikken er i ferd med å bli en integrert, kommersiell tradisjon for de oppvosende generasjoners også her på berget, og Halloween-feiringen har blitt en svært lønnsom gesjeft for produsentene av kostymer, verftet dekorasjoner og godteri også i Norge.

Rødbetejuice egner seg på en dag som denne.



Jaja, ha en fin helg, enten du feirer Halloween eller ikke

Vennlig hilsen
Janna