onsdag 25. mai 2016

Potespor

Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at det å miste et dyr kunne gjøre så vondt. Det å måtte ta ho Belle med til dyrlegen sist søndag, å vise ho den siste omsorg; å få gitt ho ei barmhjertighetssprøyte, var...ja, jeg har ikke ord. Det var hardt! Det var så uendelig trist.

Det er så uendelig trist at ho er borte.



Ho var en naturlig, selvfølgelig del av hverdagen vår, et kjært familiemedlem, i 14 år. 

Vi levde og slappa av i hverandres selskap. Ho var der når vi våkna om morgenen, fulgte oss på badet, la seg når vi dro på jobb, hilste oss i overveldende glede når vi kom hjem. Ikke minst: Vi gleda oss til å komme hjem til ho!

Med sin væremåte og uendelige hengivenhet, var Belle en kilde til betingelsesløs kjærlighet. Ho så oss, lytta til oss. Ho aksepterte oss akkurat slik vi var, uansett hvordan vi så ut eller oppførte oss. Ho tilga oss og bar aldri nag. Ho var alltid der for oss.

Jeg håper indelig ho følte at vi var der for ho, at ho visste hvor mye vi elska ho. 


Fine, snille, vakre, lille hunden vår. En livsnyter som elska sommeren, som alltid tok seg en luftetur aleina om morgenen i hagen, lukta på blomstene, sniffa i været. Som levde fritt og fint her i skogen. Kan vel telle på en hånd de gangene ho har måttet gå i bånd. Ho hadde et godt liv, tror jeg - håper jeg! 

Men likevel; sorgen er så tung og stor. Jeg savner ho sårt.







Jeg tar meg i å se etter ho, elte dørene åpne, ho skal jo komme etter meg...
























Ho var min følgesvenn i ett og alt.
Fraværet av lyden av tassende poter er overdøvende...

Jeg deler dette diktet som min datter, ho Marie, dediserte til Belle da ho døde, det passer så godt, og er så vakkert:

We have a secret, you and I
that no one else shall know,
for who but I can see you lie
each night in fire glow?

And who but I can reach my hand 
before we go to bed 
and feel the living warmth of you 
and touch your silken head? 

And only I walk woodland paths 
and see ahead of me, 
your small form racing with the wind 
so young again, and free. 

And only I can see you swim 
in every brook I pass 
and when I call, no one but I 
can see the bending grass.






Belle 
29. april 2002 - 22. mai 2016
Du satte dype, varme potespor.


onsdag 27. april 2016

Dit æ alltid lengte'

I det som dengang va' et blåmalt hus nær veien, ikke langt fra fjæra, høre' mitt hjerte til. Der kor kværdagen stod stille, og livet sjøl hadde et anna tempo. 

Når morgengryet bredde sæ over Harrbakken, og lyset forandra sæ, fra oransje til et tåkete melkekvitt, var det som om livet begynte på nytt.

Måsan sang sine egne tonedøve melodia, sjura i reiret i husnovva kraet om kjærlighet og lengsel, spredte sine morrashese sjureskrik utover værret. 

Og overalt var det en slags ro, fremdeles det eneste stedet i verden - for mæ - kor æ kan finne den slags ro, som flommer i sjela, som kjennes på huden. Sjøl når kvelden falt - spesielt når kvelden falt - og denne følelsen fortsatt dvelte i mæ, når sjøbåran suste, når øyan fanga kveldssola, eller tulla mæ tett inn i tåkedyna, følte æ mæ nær det som ikke har nokka navn...

Her hadde vintermørket ei anna side, her kunne æ finne millioner av stjerna bak huset te’ ho bestemor og han bestefar, og mens de flimra og blinka, var det som om de avtegna sæ i øyan mine og invitererte mæ til å bli i den vakre natta.

Sommerdagan var magiske, nesten hypnotiske, slik æ minnes dem, de trekker mæ tilbake til tider da æ var et barn, da livet var søtt, mye søtere enn tørrfisken vi gnagde på, som hang til tørk på pakkhusveggen...

...og æ vet at dette e’ stedet mitt hjerte hører til

I det hvite huset, midt i bildet her, det som den gang var blått, vokste jeg opp. Kaia og pakkhuset hans bestefar lå like nedenfor huset. Mine besteforeldres hus er det gule huset litt ovenfor og til venstre for vårt her i bildet.





























...æ lengte' hjem.

Hilsen
Janna

Hvis du har lyst til å se en filmsnutt fra Hamningbergveien, så kan du gjøre det ved å trykke på linken her eller nedenfor:

fredag 22. april 2016

Lykkefordelen - vi er best når vi er glade

For x antall år siden - de lærde strides - men noen antyder ca. 3500-4000 år, noen mer, ble begrepet iver eller entusiasme introdusert i noen tekster kjent som Mosebøkene. For rundt enn 2000 år siden, i en annen bok, kjent som Bibelen, ble begrepet tro fundamentert. For ca. 75 år dukket begrepet positiv tenkning opp, på begynnelsen av 90-tallet var det tillært optimisme som sto i søkelyset, og for 4-5 år siden ble vi presentert for begrepet lykkefordelen.

Foro: Marie Charlotte Cieslak






























Jeg gjorde et Google-søk på disse begrepene, og fant at begrepsinnholdet i alle disse stort sett er det samme: Iver, entusiasme, tro, positiv tenkning og tillært optimisme... alle handler stort sett om det samme: En positiv livsholdning. En generell positiv holdning, eller positiv tenkning. Og det synes å være en bred enighet om at uansett hva man velger å kalle det, har disse vilkårene mye å gjøre med suksess. Både i privatlivet og på jobben.

Det er vanlig å tenke at når noen opplever suksess, er det fordi de så inderlig vil det, ønsker det, og at etter oppnådd suksess blir man lykkelig. Men det er generelt feil, hevder forfatteren av suksessboken The Happiness Advantage, den amerikanske psykologen Shawn Achor. Fordi, for folk flest, vil det nesten alltid være slik at så snart ett suksessfullt mål er nådd, vil man starte jakten på neste; og man blir ikke riktig lykkelig og glad før det-og-det er oppnådd...Dette, hevder han, betyr at sann lykke aldri vil bli funnet. Den gjengse formelen for lykke og suksess må derfor reverseres.

Shawn Akor bruker begrepet lykkefordelen når han diskuterer ideen om at når ens hjerne er positivt fokusert, vil det faktisk føre til høyere ytelse: En positiv innstilling, lykke, fører til suksess. Men ikke nødvendigvis motsatt: Suksess fører ikke automatisk til lykke.

Min erfaring
Preget av negative hendelser tilbake i tid, men fasinert av begrepet lykkefordelen, har jeg tatt det som en utfordring i mitt eget liv. Det har ikke vært enkelt - 
er ikke enkelt. Men jeg har jobbet med min tenkemåte, prøvd å flytte fokus. Fra fremtiden til nåtiden. Jeg har aldri brukt mye tid på å tenke på hva som kunne vært, slik sett er jeg noe av en pragmatiker. Men jeg har hatt en tendens til å tenke mere på framtiden; når... i stedet for å være til stede i øyeblikket, det som er rett foran meg. Så jeg har over lang tid jobbet med meg selv, og vært bevisst på å fokusere på gleden i nåtiden.

Dette har blant annet fått meg til å bli mer oppmerksom på min følelsesmessige tilstand og mitt energinivå, noe som har motivert meg til å gjøre noen grep for å ta vare på meg selv. Til tider har jeg nesten tvunget meg selv til å se etter positivitet i situasjoner, selv når det har virket veldig vanskelig. Dette har vært kjempeviktig for meg, spesielt når helsa har lagt opp til krangler.

Resultatet har kommet gradvis, ingen momentan endring - og tilbakefall forekommer - men jeg merker et skifte i innstilling. Som en som blant annet har slitt med selvbildet hele livet, har jeg for eksempel gått fra å være nesten uutholdelig misfornøyd med meg selv, min egen kropp, med angst, depresjon og tilbaketreknining som resultat, med et vanskelig forhold til mat; skyldfølelse for hver minste lille sjokoladebit jeg puttet i munnen, for hver normale porsjon mat jeg spiste... til å ha et mye sunnere forhold både til meg selv og mat. Har jeg lyst på sjokolade eller noe av det jeg tidligere så på som utskeielser; vel, så spiser jeg det. Vekta mi setter ikke lenger standarden for hva jeg er verdt, for min selvrespekt. Det å spise sunt og holde meg til en middelvei, til det jeg vet fungerer for meg, er blitt mye lettere. Jeg går ikke i kjelleren eller overspiser enorme mengder "fordi jeg har jo allerede sprukket..." Nu driter jeg i det, og spiser gjerne mer, fordi jeg nyter det og har lyst, fordi god mat gir meg glede.

Jeg har også vært i bedre stand til å forholde meg mer nøkternt til ting som skjer, i ulike situasjoner, og min tillit til egen vurderingsevne i beslutningsprosesser har vokst betydelig.

Så, ja, jeg er på mange måter en mer tilfreds person nå enn jeg noen gang har vært, og det føles helt fantastisk. Det å sette hverdagsgleden først, leve fullt og helt i nuet, har bidratt til å gjøre det enklere å takle nedturene. Jeg vet at fremtiden vil bringe både sorg og glede, men å vite at jeg kan gjøre en forskjell i hvordan jeg oppfatter ting, har gjort små underverker for meg. Skulleburder blir oftere enn før til jeg kan...eller jeg skal...eller jeg har lyst til... 


Foto: Marie Charlotte Cieslak


























Det det koker ned til er:
En positiv holdning er det som utgjør forskjellen; det er ikke mye som kan slå eller veie opp for denne lykkefordelen. Utdanning kan for eksempel ikke veie opp for det. Ifølge Shawn Achor har noen av USAs smarteste og best utdannede presidenter vært de dårligste lederne. Og noen av de største presidentene, som Abraham Lincoln, hadde svært lite formell utdanning. Og her må jeg bare benytte anledninga: Jeg har møtt lærere som har mangelfull formell utdanning, men som likevel er eksellente pedagoger, og motsatt: lærere som har flust opp av vekttall, men som totalt mangler pedagogiske evner...

Talent kan heller ikke veie opp for en negativ holdning. Verden er fylt med dyktige mennesker som aldri vil oppnå personlig eller profesjonell suksess. Se en sesong eller to av Idol eller Norske talenter, så skjønner du hva jeg mener. Talent som ikke er drevet av en riktig holdning har en tendens til å renne ut i sanden før showet er over.

En mulighet kan åpne dører for deg, men uten positiv tenkning vil du ikke kunne gjøre mest mulig ut av dine sjanser.

Det er svært vanskelig å lykkes uten hjelp av andre mennesker, eller i det minste være omgitt av rett type mennesker. Men selv det vil ikke garantere suksess. Et team uten hjertelag, uten en positiv holdning, vil ikke komme veldig langt.

Det finnes rett og slett ingenting som overgår en positiv holdning. Den holder deg gående når andre stopper opp, den frigjør en overflod av energi, en energi som du kanskje ikke engang vet du har, men som får deg gjennom de tøffeste tider når du trenger det.


Det meste ordner seg, går seg til!

Med ønsker om en fin dag,

Janna

mandag 18. april 2016

... men sorgen i hjertet kan ingen se

I dag, den 18. april 2016, er det 20 år siden min mor døde.

Tidvis virker det som om det er evigheter siden, andre ganger som om det var igår. Det er sorgens natur; den har sin egen rytme. Den er til stede her og nå, den hører til i fortiden og den tilhører fremtiden. Den er en del av meg, vil være en del av meg, uansett hvor lang tid som går.


Sorg er ikke en avgrenset hendelse i tid. Det er ikke engang bare en følelsesmessig reaksjon på et tap. Det er en prosess som har forandret meg permanent. Sånn sett har sorg mange likhetstrekk med kjærlighet. Det er ikke noe som skjer for så å forsvinne. 


Sorgen påvirkes av hendelser i livet mitt, utvikler seg, endrer seg i form og intensitet etter som tiden går. Men den er alltid til stede.

Det finnes et interessant fenomen mellom mødre og barn, et biologisk fenomen, som handler om å være sammen med - og i - hverandre. Det blir kalt "fostermikrochimerism". Under en graviditet er ikke cellebarrieren mellom foster og mor helt intakt. Fosterets celler kan derfor bli tatt opp i morens kropp - og motsatt. I praksis betyr dette at både mor og barn kan ha celler som ikke tilhører dem. En kvinne kan faktisk ha celler fra både sin egen mor og fra de barna hun har båret på... Med andre ord: Min mor er bokstavelig talt en del av meg, biologisk, ikke bare følelsesmessig, og cellene mine var en del av henne da hun døde. Fint, synes jeg.

Savnet, sorgen, har jeg innsett, vil være en livslang følgesvenn. Tidvis lunefull og skiftende i humøret, men likevel kjær. For den hjelper meg å huske. Både nåtiden og fortiden. Øyeblikk av intens lengsel og smerte kommer og går. Det er en klisjé, men ikke mindre sant for det: Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Sorgen er fortsatt med meg fordi min mor fortsatt er med meg. Å fornekte det ene, er å fornekte den andre.

I takknemlighet over alle gode minner, bøyer jeg hodet og gråter.


Janna

fredag 15. april 2016

God bedring!

En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?

En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.  

Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?  


Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."

Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.

På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.

Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.

Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?


Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.

Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at
jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.

Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.

Janna

torsdag 31. mars 2016

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.



Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

fredag 11. mars 2016

Sorgen før sorgen

Jeg minnes en gang min kusine og jeg, 5-6 år gamle, ved et uhell kom i skade for å drepe en liten fugleunge. Vi mente ikke å gjøre det, selvfølgelig ikke; vi ønsket bare å ta vare på den lille, skjelvende, fjærløse kroppen som vi fant nedenfor fiskehjellen. Den hadde falt ut av redet.

Vi bar den med nysgjerrig hengivenhet hjem, men fikk beskjed om å legge den tilbake der vi fant den, for kanskje ville fuglemor plukke den opp, bare slik ville den kunne overleve. Så vi bar fugleungen motstrebende tilbake. På veien følte jeg det lille livet forsvinne. Det ble så veldig stille i handa mi, og jeg visste på en måte jeg aldri hadde kjent før, at den vesle lille fuglen aldri kom til å fly bort. 

Jeg visste ikke hva sorg var, jeg var bare et lite barn som kun hadde opplevd kjærlighet og glede, men jeg visste at noe veldig, veldig trist hadde skjedd. Jeg hadde aldri før grått over et annet vesen. Fugleungen som skulle vokst opp i redet, sammen med sine søsken, på fugleungers vis, ble nå nødt til å ligge i ei skoeske i jorda - ja, vi holdt en ordentlig fuglebegravelse - den ville aldri flakse ut av redet, juble høyt i sky og ha det artig. Det var et fravær av liv, av ørsmå håp og drømmer, og jeg var så trist.

Mange år senere setter jeg meg ned ved siden av noen som ser og høres ut akkurat som den personen jeg har kjent hele mitt liv. Han stryker håret til siden på samme måte, drikker kaffen på samme måte, rister på hodet på samme måte. Men det er en usynlig indre del som jeg kan fornemme har forsvunnet. Noe som aldri vil komme tilbake.

Jeg er på gråten. "Nei, tenker jeg", "nei!" Men jeg kan ikke si det. Innvendig skriker jeg likevel ut: 
"Kom tilbake!"

Janna