En liten statusoppdatering

Kjære alle trofaste venner av bloggen min

Det er relativt lenge siden jeg skrev forrige innlegg nå, og jeg har fått en del forespørsler om jeg har sluttet å blogge, om hvordan det står til med helsa, og om jeg "kommer" tilbake... 

Til det må jeg først og fremst si: Tusen takk for spørsmål og henvendelser, det varmer!

Dernest vil jeg bare si at jeg har jobbet med å legge bak meg et år som jeg har valgt å kalle "mitt underlige år". Et år med både opp- og nedturer. Helseproblemer har tatt sin "toll", og jeg har til tider vært satt helt ut. Jeg har virkelig måttet jobbe for å beholde tålmodigheten. Men jeg føler nå at jeg er "tilbake"! Energien er på topp, og jeg har startet i full jobb igjen - for to uker siden - og jeg synes at det er ubeskrivelig kjekt å være tilbake i miljøet. Ikke minst har det vært kjempefint å møte alle de flotte elevene mine og ta fatt på arbeidet sammen med dem igjen.

Blogginga har vært nedprioritert i arbeidet med å bli så frisk som mulig, det måtte bare til, og enda en stund fremover vil det nok bli færre innlegg enn før. Men nå fordi jeg jobber meg framover mot en eksamen som jeg skal avlegge i slutten av mai, og jeg kjenner at jeg - etter arbeidet på skolen - ikke vil ha særlig tid til annet enn til å grave meg ned i tall og alskens formeler... Så inntil da må nok blogginga fremdeles ligge litt på is... Men jeg kommer forhåpentligvis desto sterkere tilbake, etterhvert!

Og jeg har det veldig, veldig bra, og ser fram til... framtiden, til alt det som er- og utgjør livet! Jeg ser fram til en sommer som jeg tror kommer til å bli fantastisk. Denne forlokkende, lyse årstiden er jo ikke alt for langt unna - i alle fall ikke i et tidsperspektiv - selv om perspektivet endrer seg når jeg kikker ut vinduene her i Huset i skogen. For akkurat nå virker det som om vi her nord er på vei inn i en ny istid! Snøen laver ned, i enorme mengder, ustoppelig og uten stans. Den dynger seg bokstavelig talt opp både utenfor og oppå huset vårt. Det føles som om vi er i ferd med å bli begravet av en hvit, tung dyne!

Vel, været kan ingen gjøre noe med, så det får ikke lov til å tynge meg! Jeg er født og oppvokst i Nord-Norge, og jeg vet at våren, den er svikefull og lunete her nord, og den har en tendens til å møte opp i seneste laget, intet nytt i det... Men sommeren; den kommer. Alltid! Kanskje ikke alltid så god, men den kommer...

Men før den tid står påsken for døra, og den skal vi feire. Så ha ei flott påske, alle dere som så trofast titter innom meg, dere som tilfeldigvis ramler innom, og ellers alle venner og bekjente. 

Mvh.Janna

Hvordan ønsker du å bli husket?

Lev slik du ønsker å bli husket...

Her en dag under en biltur satt jeg og hørte på radioen, et program som  blant annet omtalte en biografisk film om en kjent, skandinavisk person; en  politiker. Det var et meget interessant innslag, men det som gjorde størst inntrykk på meg mens jeg lyttet, var hvordan programlederen og hennes intervjuobjekt omtalte denne personen. Og det slo meg at jeg ikke ønsker å bli husket slik denne personen ble husket.

Men er det viktig i det hele tatt; det å ønske å bli husket på en positiv måte...? Jeg vet ikke... Men èn ting vet jeg, og det er at du vet aldri når din tid kommer, og det  å være bevisst på hvordan du ønsker at folk skal se og huske deg hjelper deg kanskje til å ta bedre valg her i livet. For når det gjelder handlinger, valg og ord, er i dag alt vi har. Og alt vi velger å gjøre eller si i øyeblikket gjenspeiler eller motsier våre kjerneverdier.

Vi er alle mennesker. Fantastisk komplekse og ulike, men vi er alle koblet sammen på et vis. Hva hver enkelt av oss gjør og sier, påvirker andre; noen ganger langt utover det vi ser og er oss bevisst.

Iblant blir vi sjokkert av fortellinger om folk som lever dobbeltliv: En mann har to forskjellige familier på forskjellige steder. En arbeidsledig aksjemegler fortalte sin familie hver dag at han skulle på jobb, mens han i stedet tigget på gaten. Disse eksemplene utgjør gode historier selv om de fleste av oss ikke tyr til slike ekstremiteter.
 

Men lever vi også dobbeltliv? Er vi den pliktoppfyllende, stille fotsoldaten på jobb, men den dominerende forelderen eller partneren hjemme? Raske med komplimenter til de andre på kontoret, men kritiske til alt våre barn/ partner gjør innenfor hjemmets vegger?

 Fred og harmoni i våre liv kan bare nytes når vi er konsekvente på å være vårt sanne jeg. Men hvordan oppnår vi det?

Kanskje kan det hjelpe å spørre seg selv: "Hvordan vil jeg bli husket?" Mange har en "bucket-list" over ting de ønsker å gjøre før de dør som en påminnelse om at livet er kort, og dessverre; for oss som har levd noen år: tiden synes å passere raskere og raskere når vi blir eldre.  

Derfor kan det - hvor bisart det enn høres ut -  også være bevisstgjørende å tenke over hva du tror vil stå i nekrologen din. Vil folk skrive at du levde i harmoni med dine kjerneverdier? Vil de beskrive deg som en person med integritet, som var omsorgsfull, medfølende og pålitelig? Brukte du tid på familie og venner, og viste du dem at de kunne stole på at du ville være der for dem i gode og dårlige tider?

Så dine kollegaer på deg som ærlig og redelig? Eller vil de si - gjerne med et par drinker innabords - at du var ei bitch, egosentrisk og villig til å tråkke på andre for å få det slik du ville? Vil de fortelle historier om hvor grei du var, eller dele en god latter mens de deler erindringer om de tingene du "got away with?" ...

Det er aldri for sent å bli en bedre utgave av seg selv. Du vil alltid være din egen beste lærer, og du kan bli akkurat den du ønsker å være. Aksepter det ansvaret du har som medmenneske... Virkelig innsikt bunner i refleksjoner rundt den du er, den du vil være og det du vil lære...

Ja, ja, noen tanker en tirsdag formiddag...

Ha en fin dag videre, mine venner.

Mvh

Janna

Allehelgenssøndag

I dag er dagen for å minnes vår kjære døde, og tradisjonen tro har vi har vært og besøkt gravene til mange av dem på kirkegården i Rotsund: Min mor, oldefar og oldemor, bestefar og bestemor, onkel Svein og onkel Viktor, onkel Thorleif og Margot, tante Lillemor, og små søskenbarn som døde mange år før jeg ble født. 

Og vi tente lys. For min mor, fordi det er slik vi vil vi huske henne; et ledelys, som guidet oss hvor enn vi dro, og som også ledet oss hjem. Men også som et symbol på det mennesket hun var, vil lyset skinne.  For oss; så vi kan huske henne, minnes henne... alle de gode tingene hun gjorde, latteren som alltid satt løst, og prise oss heldige som fikk lov å være hennes...

For de andre, fordi så lenge vi lever vil vi aldri glemme dem.

 

 Janna

Å være den man er...

Har du en drøm, en visjon, har du satt deg mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn det tror du kan oppnå?

Vi  mennesker frykter instinktivt det ukjente. Vi er redde for avvisning, for de skuffelsene som helt sikkert kommer i vår vei. Likevel kaster mange seg ut i det, overkommer frykten, bestemmer seg for å forfølge sin drøm...

For meg handler dette om å tørre å være uavhengig...

fri til å være den man er og den man ønsker å være, upåvirket av andres mening.  Slippe forholdet til fortiden. Slutte å fortelle historier om hvordan det var, og hvordan det kunne ha vært...

Det krever en dyp evne til tilgivelse og et stort nærvær i nuet, for å  slippe alt hva man har trodd på og forankret seg i. For sannheten ligger ikke i fastlåste og vedtatte mønstre, men i ens egen virkelighetsoppfattelse, hvor det ligger en klar følelse, en fornemmelse, for situasjonen her og nå. Man må bare stole på magefølelsen, på intuisjonen. Fortid og fremtid er sekundær, og er dypest sett uvirkelig, noe det er unødvendig å bruke energi på...

"Djupt därinne finns det spår utav det barn
som jag en gång kände, som jag en gång var.
Hjälp mig hitta åter, till en ro som bär,
till en frid som håller. Till ett jag som är."

Cecilia Ekhem

Ha en fin dag, mine venner!

Mvh
Janna

Verdien av god helse

Verdien av god helse oppdager man ofte ikke før man har mistet den...

Det har slått meg noen ganger den siste tiden, at vi mennesker ofte slenger ut av oss allmenngyldige "sannheter" uten at vi nødvendigvis tenker over hva vi egentlig sier... En av disse "sannhetene", som også jeg har brukt ved flere anledninger, er dette utsagnet: "Uten helse har du ingenting"...  Men det er faktiskt respektløst og uforstandig å slå fast noe slikt overfor de mennesker som faktisk sliter med helsa av ymse grunner, kronisk eller midlertidig - i alle fall hvis vi tenker på "helse" som noe som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Lever de som er syke dårligere liv enn de som er friske? Hvem har rett til å degradere andres liv, hvem kan sette seg til doms over den livskvalitet andre opplever; uavhengig av "god" helse eller ikke...

Helse er ofte avhengig av konteksten av våre liv, og det å definere menneskers livskvalitet, vår kontekst, på bakgrunn av vår helse er galt. For de fleste faktorene som bidrar til vår gode eller dårlige helse er utenfor vår kontroll.
 

Det er mange ideer og meninger om hva som er god helse, eller hva en meningsfull, sunn livsstil føles som eller er. Det kan sies at helse bør være en naturlig tilstand, eller i det minste en konsistent tilstand av velvære. Men hva er en naturlig tilstand? Det er mange mennesker som aksepterer smerter og ubehag i kroppen som en del av livet, som en nødvendig tilstand, nettopp fordi de er i live... Smerten blir ansett å være en motivator, noe for kroppen å kjempe mot. Man godtar denne tilstanden fordi man ser at det er så mange mennesker med helseplager og så få mennesker fri for problemer.

Det som er sant er at all verdens penger ikke kan kjøpe en fri fra sykdom og smerter (kanskje en sannhet med modifikasjoner...); her stiller vi  alle med samme handikap, vi står like nakne og ribbet, og må face prøvelsene med kun det vi eier av personlige egenskaper.

Helse har til alle tider vært en essensiell verdi for mennesket. Det gjenspeiler seg blant annet i de store religionene som er rike på løfter om helse som belønning og sykdom som straff.

 

Men helse er så mye mer en bare det som har med sykdom eller fravær av sykdom å gjøre. Det er et holistisk fenomen, og er vevd inn i alle sider av livet og samfunnet. Det er relativt i den forstand at begrepet helse erfares og bedømmes i forhold til hva man finner det rimelig å forvente ut fra alder, sykdomsbyrde og sosial situasjon. Ikke minst er helse et personlig fenomen. Vi mennesker er ulike. Derfor må helse som mål og veiene til helse bli forskjellige fra individ til individ.

 

Jeg forbinder helse med blant annet trivsel, humør, mestring, overskudd og energi. En optimal mulighet til å fylle de oppgavene og rollene man er sosialisert inn i, overskudd i forhold til hverdagens krav. Jeg er også opptatt av funksjon - hvordan kroppen, og for den saks skyld også sjelen, fungerer i dagliglivet.

 Alle disse begrepene: Trivsel, humør, mestring, overskudd, velvære, energi, funksjon og livskvalitet... henger igjen nøye sammen i min bevissthet om ”det gode liv”. Begrepet "helse" koker da ned til å handle om ressurser, en totalopplevelse, et personlig, situasjonsbetinget fenomen, og det handler ikke først og fremst om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Akkurat dette henger også nær sammen med de livserfaringer man har gjort og de krav man stiller til et godt liv.

Men det handler ikke nødvendigvis om det perfekte liv... Det handler om evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav, og om å aksepterer at funksjonsevne varierer med ulike stadier i et menneskes livsløp.

Derfor bør ingen degradere en annens liv til "ingenting"...

Ha en fin dag, mine venner.
Mvh
Janna

En bloggers bekjennelser

Det å skrive denne bloggen har på mange måter vært en slags meditasjon, en reise i mitt indre jeg, en forpliktelse overfor meg selv, en vei inn til min egen sjel... Et sted hvor jeg kan lagre og dele intrykke og tanker som inspirerer meg, som jeg kan tillate meg å reflektere over, og kanskje få respons på.

Den siste tiden har jeg på bakgrunn av bemerkninger jeg har fått vedrørende blant annet min interesse for mat, tenkt en del over dette med å leve i pakt med seg selv og sine interesser, føle seg på rett plass og at livet har en mening.

"Dharma" er et sanskritord, som betyr “livsformål”.  Dharmaloven sier at vi mennesker lever for å oppfylle vårt livsformål. De ubegrensede muligheters univers er guddommelig i sin essens, og det guddommelige tar menneskelig form for å oppfylle dette livsformålet.
 

Jo tettere vi er på vårt livsformål, jo mere "i live" vil vi føle oss. Alle har et talent, en unik evne til å være særlig dyktig i et fag, en kunst, et uttrykk eller en formidling, og det er når vi hengir oss - mestrer dette, at vi vil være i kontakt med en passion, en lidenskap som forgyller dagene og gir oss et mål i livet.

 

Hmmmm... besnærende tankegang;

"De ubegrensede muligheters univers..."

I like!

Hvordan er det med deg; når du betrakter ditt liv, de årene du har levd: Hva er den generelle tendens i livet ditt? Har du et definert formål med livet ditt? Liker du det du gjør, føles det som et riktig valg for akkurat deg?

Er du i en livssituasjon du ønsker å forbli i?

Dypest sett handler dette om bevisstgjøring; om å oppleve en dypere mening med livet. Det å vite sitt "formål" bidrar til selvtillit, entusiasme og livsglede. Det gir ekstra styrke i tunge stunder. Det bringer klarhet og visshet.

Ha en fin torsdag videre, mine venner.

Mvh
Janna

Prosesser

Alt er i konstant forandring og utvikling. Det betyr at alt opphører og at ingenting varer ved. Samtidig har livet en syklus, en rytme; som flo og fjære, storm og stille, larm og ro. Jeg prøver å kjenne på rytmene, leve med dem, og prøver å ikke bekymre meg unødig. Men det er jammen meg ikke alltid like lett. Jeg har vært inne i en lengre periode nå der ting har ballet på seg, det har stormet litt rundt helsa, og jeg har virkelig måttet kjempe for å ikke bli helt revet overende av stormkastene.

 Jeg liker å tenke  - og prøver å leve i henhold til det - at vi selv er ansvarlige for vårt liv og virke, og alt kan skapes. Mulighetenes opphav er ingenting annet en ren bevissthet. Uansett hva vi tenker - negativt eller positivt - setter det preg på vår virkelighet. Tankene setter frø i sinnet! Planter vi positive frø, og dyrker og nærer disse frøene,  vil de vokse opp, og inneha en positiv, skapende kraft...

Så når livet oppleves som en eneste stor krise; når det ene avløser det andre, blir det eksta viktig for meg å nyte de øyeblikkene som gjør at livet tross alt føles godt å leve. Bare det å ta med tekoppen ut på trappa, nyte dagen, nyte sostrålene et par minutter... se min kjære i arbeid på huset vårt; drømmehjemmet vi har skapt for oss selv her i skogen. For kanskje et lite øyeblikk å glemme det uakseptable, det som jeg kjenner at jeg har vært så himla redd for i det siste, som  har gjort nettene lange og søvnløse.

Men heldigvis - og jeg har ikke ord for å beskrive den følelsen av lettelse og glede da jeg her om dagen fikk beskjed på sykehuset om at alt var i orden - det vi hadde fryktet var ikke noe å bry seg om! Fremtiden var fremdeles en realitet.

 

Jeg har vært igjennom denne prosedyren så mange ganger, og jeg har alltid vært overbevist om at ting ville ordne seg. Jeg kommer fra en familie med uhyggelig mange tilfeller av kreft, og helt siden jeg var 19-20 år har jeg vært innrullert i et mammografiprogram, med ultralyd , MR og vevsprøver ved den minste lille mistanke om at noe kunne være galt. Jeg er gentestet, sjekket og kontrollert så nøye at det hele er blitt ren rutine. Flere ganger har man funnet "noe", men alltid har dette "noe" vist seg å være "ufarlig". Jeg har aldri vært nervøs før, men denne gangen var det tøft å vente på prøvesvarene: Var den kulen jeg hadde kjent så lenge, som legene ut i fra bildene etc. mente var mistenkelig, ondartet?

Det er opprivende å gå gjennom en prosess der man frykter at man er alvorlig syk, spesielt for de av oss som har sett våre kjære svinne hen, og til slutt dø. Jeg unner ingen den grufulle opplevelsen det er å være i en slik situasjon. Min mor døde da hun var 64 år gammel, etter en nesten 26 år lang kamp mot kreften; frykten denne siste tiden har vært at mine barn, mine kjære, skulle måtte gjennomleve noe slikt.

 

Men jeg har vært heldig, og ingen aner hvor takknemlig og ydmyk jeg er i forhold til det at jeg er frisk! Jeg takker for det - hvem aner jeg ikke, men uansett sender jeg et stort og inderlig "Takk" ut i evigheten og lar det være med det!

Nå håper jeg bare at nerveskaden etter nyredonasjonen blir leget, og at formen og energien kommer tilbake, slik at jeg kan komme meg på jobb igjen snart!

I alle fall: Det ser ut til at regnet har tatt seg en pause, for sola skinner (inn gjennom ufattelig skitne vinduer, men det gir eg blanke i!), så jeg skal ta meg en luftetur ... kanskje finner jeg noen tyttebær...

 Ha en strålende fredag, mine venner.

Mvh

Janna