tirsdag 15. april 2014

Sjokolade, fargede egg, søte små kaniner...

Ettersom påsken nærmer seg, er jeg nysgjerrig ... Feirer du høytiden? Hvis du gjør det, ser du det som en religiøs høytid eller en sekulær ferie? Kanskje en blanding av begge deler? Går du i kirken? Har du en fest? Maler du egg eller leker gjemsel med dem? Gir du bort påskekurver?
Vi mennesker ser verden fra et punkt, basert på hva vi tror på, basert på vår personlige filosofi. Men hva styrer troen, enten vi tror på Gud, spøkelser, et liv etter døden eller ingenting? 

Svaret på dette spørsmålet er vel som med det meste: 
Vårt aller sterkeste ønske. 
Jeg er nok en skeptiker, tilnærmet ateist, og det har hendt at jeg har blitt spurt: 
"Hva tror du på da?"
ofte i en tone som innebærer at ateister ikke kan, ikke vil eller ikke tror på noe. 

Spørsmålet innebærer for meg noe mer enn bevis og påstander om evolusjon, kvantefysikk, Big Bang osv. For meg dreier spørsmålet seg om hvilke verdier en tror på eller forholder seg til, spesielt uten en tro på en Gud og religion, og det grunnleggende for meg er at ethvert individ må, dersom dette ikke kommer i konflikt med overordnede samfunnsinteresser, selv kunne avgjøre hva som er rett og galt, uten å ta hensyn til hva autoriteter på området måtte mene. Så til dem som har villet høre, har jeg presentert 
min liste med verdier som jeg ærer og ønsker å stå for: 

Jeg tror på prinsippet om frihet: 
Alle mennesker er fri til å tenke, tro, og handle som vi velger, så lenge vi ikke krenker andres frihet. 
Jeg tror på fri vilje, frie valg, moralsk skyld, og personlig ansvar. 
Jeg tror på sannhetssøken og på å fortelle sannheten. 
Jeg tror på tillit og troverdighet. 
Jeg tror på rettferdighet og gjensidighet. 
Jeg tror på kjærlighet og troskap. 
Jeg tror på familie, vennskap, og at mennesket er født godt. 
Jeg tror på ære, lojalitet og forpliktelse til familie, venner og medlemmer av samfunnet. 
Jeg tror på tilgivelse når det er genuint ønsket eller tilbudt. 
Jeg tror på vennlighet, sjenerøsitet og kjærlighet. 
Jeg tror på vitenskapen som den beste metoden noensinne utviklet for å forstå hvordan verden fungerer. 
Jeg tror på fornuft og logikk og rasjonalitet som kognitive verktøy for å svare på spørsmål, løse problemer, og utarbeide løsninger på livets mange problemer og vidervordigheter. 
Jeg tror på teknologisk vekst, kulturell utvikling, og moralske fremskritt. 
Sist, men ikke minst: Jeg tror på en ubegrenst kapasitet av menneskelig kreativitet, oppfinnsomhet og vilje til å gjøre det som er grunnleggende godt.

Men, som sagt ovenfor; det er gjerne vårt aller sterkeste ønske som styrer troen... Grunnen til at jeg ikke lenger kan si at jeg er 100 prosent ateist - men skeptiker, er denne: Min mor døde den 18. april i 1996. Jeg tenker på henne hver eneste dag, savnet er fremdeles sårt og vondt. Ville det ikke vært fantastisk om døden innebar en fortsettelse av følelser og en forståelse av at man kan oppleve disse følelsene igjen for mennesker man har mistet. At disse molekylene med elektrisk energi vi består av, er transportmidler for et eller annet... Og at våre kjære bare drar et annet sted...
Ad astra per aspera!

Hva tror du på?
Har du en personlige filosofi?

Ha en god påske.
Med vennlig hilsen
Janna

mandag 31. mars 2014

Perspektivendring

“Change the way you look at things
and the things you look at change.”
 Wayne Dyer


Er det slik at alt som eksisterer har et iboende, nedarvet innhold? 
Eller er det bare slik at det er vi mennesker som tillegger noe en mening basert på det vi liker, misliker, personlige erfaringer, fordommer, verdier, kunnskapsnivå osv.?
Det virkelige spørsmålet er: 
kan vi med hensikt og vilje endre måten vi ser ting på? 

De fleste menneskelige konflikter kommer av uvilje til å forstå perspektivet til de menneskene vi er i samspill med. Vi tolker andres handlinger gjennom linsen til vårt eget perspektiv. Resultatet blir at vi misforstår andres intensjoner, konkluderer med at de andre er urimelige og havner i konflikter... 

Jeg tror vi kan være mer tilgjengelige for perspektivskifte hvis vi erkjenner at måten vi ser ting på, bare er en av syv milliarder. Vår måte er ikke mer riktig eller gal enn noen annens. Den er bare vår.

Ha det fint.
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 29. mars 2014

Å velge gleden

Gjør bruk av enhver sjanse du har til å smile.
Ikke fordi livet har vært lett, perfekt, 
eller helt som du hadde forventet,
men fordi du velger å være glad og takknemlig - 
for alle de gode tingene du har
og alle de problemene du vet at du ikke har...
Ha ei fantastisk helg, mine venner.
Med vennlig hilsen
Janna

søndag 23. mars 2014

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 
 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

lørdag 22. mars 2014

Fra et oppriktig hjerte...

Authenticity requires vulnerability, transparency and integrity
Janet Louise Stephenson
Hvordan er det med deg; er du alltid oppriktig i din gjøren og laden? Sier du alltid hva du mener, eller forstiller du deg og gjør slette miner til godt spill? Av og til opplever vi vel alle at selv om vi ikke kan lese andre menneskers tanker, kan vi mer enn høre ordene. Vi leser kroppspråk, holdniger og øyne. Det hender at hele mennesket sier noe helt annet enn ordene forteller. Det samme hender selvsagt meg... Selv om jeg av hjertet ønsker å være ærlig og oppriktig, er det ikke alltid lett å være det. Ikke alle ærlige meninger skal sies høyt heller... 

Men, jeg prøver i lengst mulig grad å være ærlig overfor meg selv.
Det har vært et meget viktig aspekt i den prosessen jeg gjennom mange år har jobbet meg gjennom. Det har vært forferdelig tøft til tider, men det har vært nødvendig for å identifisere hva jeg virkelig ønsker, for å finne ut hvem jeg er, for finne min plass og min egen stemme. For når man unnlater å vise hvem man er eller hva man egentlig mener, forsterker man egentlig bare ideen om at man trenger å late som om man er noen andre, eller at man ikke er fundamentalt "god nok". Verre er det at man på denne måten undergraver nesten alle andre nøkkelprinsipp for egen utvikling fordi de er basert på premisset om at man har identifisert sitt autentiske selv og sine mål. Dette er umulig å oppnå dersom man bedrar seg selv. Uten sannheten om hvem man er og hva man virkelig ønsker, kan man ikke ha klarhet i livet, og man kan ikke oppnå sine drømmer fordi man ikke har en sann retning.

Mange er vi vel som har brukt selvbedrag og fornektelse som en måte å unngå å måtte forholde oss til spørsmål om oss selv, våre omstendigheter, mennesker rundt oss eller hendelser fra fortiden. Det man ofte ikke tenker over er at dette låser en til en syklus av selvsabotasje og dårlig selvfølelse, som blokkerer ens evne til å bevege seg fremover i livet, og hindrer en å leve sine drømmer.

Å være ærlig betyr ikke at man må konfrontere alle demonene sine på en gang, men det krever at man gjør et ærlig forsøk på å identifisere hvor problemene ligger og aksepterer hva de er. Ved å identifisere sine problemer, blir man bedre i stand til å se forbi dem og finne ut hva det er man egentlig ønsker. Og så kan man begynne å bevege seg fremover, velge å håndtere problemene eller bare omgå dem til man føler seg klar til å håndtere dem.

Jeg øver på å være autentisk og oppriktig på alle nivåer i livet mitt, ikke bare med meg selv. Men for å være ærlig (!): det oppleves til tider som litt av en utfordring! Men i virkeligheten er det jo ikke det; vi vet alltid på et grunnleggende nivå hva som er ekte, hva som er ærlig, og hvis man er i tvil, trenger man bare å reversere scenarioet og sette seg i andres sted ... føles det fortsatt bra, oppriktig, ærlig? 

Men å være oppriktig på alle nivåer, krever en høy grad av selvdisiplin, og det er ofte veldig vanskelig å praktisere i begynnelsen. Vi har alle blitt så vant til de små løgner og unnvikelser som syntes å gjøre livet enklere, men det inntrykket er ikke nødvendigvis riktig. Det å være ærlig og oppriktig kan faktisk forenkle livet betraktelig. Det kan frigjøre en enorm mengde livsenergi fra opphopede, komplekse og ofte komplett ubrukelige nett av løgner og forutsetninger, som istedet kan bli kanalisert inn i noe man virkelig ønsker å gjøre.

Vel, vel... langt innlegg, og det er vel i overkant optimistisk å tro at noen egentlig gidder å lese mine tanker... Men jeg vil til slutt bare gjerne minne oss på å være snilt ærlige, på å alltid være sannferdige fra et positivt og kjærlig ståsted. Altfor ofte har jeg sett sannheten brukt på andre måter, som et våpen, som et utøvende selvrettferdig sverd som forårsaker elendighet for alle berørte. Men jeg både håper og tror at det er slik at når man har funnet sin ærlighet og sin sannhet, vil man forhåpentigvis også ha plukket med seg andre åndelige verktøy som kan hjelpe en med å takle noen av vanskelighetene som unektelig oppstår i løpet av livet. Og: å ikke lyve er ikke det samme som å prakke din opplevde sannhet på alle rundt deg. Hold deg ærlig med deg selv, vær ærlig med andre og sørg for at sannheten alltid kommer fra et kjærlig sted.

Ha ei fortsatt fin helg.
Med vennlig hilsen
Janna

lørdag 15. mars 2014

Skattene i hjertet, i et hus med shingel på taket

"Lytt til ditt hjerte. 
Det vet alle ting, fordi det kommer fra verdens sjel, 
og det vil en dag vende tilbake dit."
Paulo Coelho, Alkymisten
Jeg har brukt en del tid på å ta arven min i nærmere ettersyn. Med å komme til terms med historien min. Det måtte gjøres. For at jeg skal kunne leve videre i mitt liv. Hvor jeg kan være meg selv. 

Jeg har underveis oppdaget at blant skrotet og rasket i minnenes hall, har jeg også lagret mange skatter. Jeg fant dem innerst i et kott, skatter som ingen kan ta ifra meg. Skatter som jeg plutselig kan huske på, og i fremtiden ta frem, når jeg opplever noe utfordrende, og som vil hjelpe meg gjennom det. Eller når jeg opplever noe bra, og skjønner at det stemte jo, det jeg innerst inne visste! 

Og jeg kjenner at det gjør meg takknemlig. Å gjenoppdage skattene, kunne ta dem frem i lyset. Jeg trengte det - på samme måte som jeg trenger igjen og igjen å høre at min kjære elsker meg, så trenger jeg igjen og igjen å bli minnet på de tingene skattene i mitt hjerte forteller meg. 

Skattene mine er mangfoldige, og blant dem er historier om levd liv. Historier og erfaringer som evner å berøre meg. De har - møysommelig til tider - blitt en del av min erfaringsbase, og de gir meg økt kunnskap. Og ikke minst et erfaringsperspektiv som er med på å gi meg større livsmot. Men, det er så lett å glemme. Så lett å la dagene og kveldene fly. Og jeg... jeg er ikke alltid like flink til å ta vare på de gode tingene ... Men så merker jeg det... og så tar jeg dem frem igjen. Fordi jeg vet at de betyr mer enn jeg kanskje alltid evner å se. Og fordi livet mitt utgår fra dem. 

Ha ei fin helg. 
Med vennlig hilsen 
Janna

torsdag 6. mars 2014

Minnenes kraft


“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 
Chuck Palahniuk
Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.


Ha en fin dag.
Med vennlig hilsen
Janna