søndag 9. april 2017

Ateistens tanker på palmesøndag

Det kanskje kjedeligste spørsmålet man kan stille om en religion, er om historien er sann. Jeg mener personlig at ingenting som omhandler overnaturlige hendelser, handlinger eller evner, kan være sanne, men det er ikke en grunn i seg selv til å avfeie religion i sin helhet - akkurat som man ikke ville forkaste "Anna Karenina" eller "Markens grøde" med begrunnelsen at historiene er fiksjon. Religioner har mye innhold som er for interessant, klokt og trøstende til å bli overlatt til troende alene.

For kristne er den tiden vi går inn i nå mørk og trist. Påsken markerer en hendelsesrekke av katastrofale feil. 









Historien er dyster til det ekstreme: Han - Jesus - var snill, sjenerøs, oppriktig og klok. Han sto sin mor nær og var de fattige og ensommes venn. Han trodde på kjærlighet og tilgivelse. Hans empatiske evner var uomtvistelige: Han forsto hva lidelse var og ønsket å skape en bedre verden. Og likevel endte det hele i ydmykelse, svik og ubeskrivelig, uutholdelig smerte. En av hans beste venner forrådte ham. Han ble anklaget og dømt på falskt grunnlag. Hans følgere forlot ham. Han ble spikret opp på et kors og etterlatt for å dø. Han led samme skjebne som kriminelle og utstøtte. Mange jublet for det. De fleste ga egentlig faen - i lang tid.

Ingen vet om dette virkelig skjedde som beskrevet. Men det er egentlig ikke poenget her. Sannhetsgehalten i historien er ikke den avgjørende faktoren. Jesus var ikke Guds sønn, la det være klart, men historien har likevel mer enn nok kraft i seg til at vi også i dag kan lære et par viktige ting.

Jesus er en symbolsk karakter, et representativt menneske. Ingen kan være som ham hele tiden. Men de fleste av oss er litt som ham av og til. Historien om hans lidelse er en strategisk overdrevet versjon av livet, den representerer all menneskelig erfaring med mer generelle sorger. Forferdelige ting skjer. Hele tiden. Barn drepes i forferdelige gassangrep i meningsløse kriger. Terrorister kjører ned tilfeldige, uskyldige mennesker. Sykdom tar daglig utallige liv. Familier plittes. Bedrifter går konkurs...Alvorlige prøvelser og perioder med elendighet er en del av den kontrakten vi inngikk da vi ble født. Det er en del av livet for de fleste.

Det var en genistrek av kristendommen å gjøre sin sentrale figur til en vanlig person, ikke en idealisert, allmektig guddom, men en karakter utsatt for all mulig nedverdigende behandling. På samme tid insisteres det på hans status: Han er både kongenes konge og et vanlig, feilbarlig menneske. Dette var et virkelig revolusjonerende trekk med en dyp sentral trøstemelding.

For hva er det som kjennetegner et godt liv? Hva bør betraktes som suksess? Påskens budskap tilbyr et overraskende og nyttig svar: Suksess handler ikke om verdslig rikdom og triumf, det handler om å bruke ens egen lidelse til å ha medfølelse med andre, til å hjelpe andre.

Det er også en annen side ved påskehistorien. Korsfestelsen blir presentert som forferdelig, men katastrofen blir en anledning til å fremme tilgivelse i stedet for hevn.

De siste ordene Jesus i følge overleveringene skal ha sagt før han døde, var bønnfallende: "Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør." Heri ligger den fascinerende erkjennelsen av at grusomhet er et symptom på mangel på kjærlighet og empati. Folk som liker å påføre andre smerte og sorg, er selv traumatiserte ofre, snarere enn umenneskelige. De har ikke kontroll over seg selv og sine handlinger. Så istedet for å fordømme, må vi tilgi, forstå, vise empati, ikke utøve hevn.

Vi trenger alle forbilder, guider som viser oss hvordan vi kan håndtere de vanskelighetene livet unektelig byr på, noen som kan gi oss håp, trøst og oppbyggelse. Den kristne fortellingen om påsken er en eksemplarisk pedagogisk fortelling. Vi burde kanskje ikke bekymre oss så mye om hvorvidt historien er helt sann. Det som betyr noe er om hvorvidt den er nyttig.

Ha en god påske.


Janna

3 kommentarer:

  1. en klok tekst :) takk for den

    SvarSlett
  2. For min del tenker jeg mest på religion som en livsfilosofi. Å ta historiene som sannhet og reelle hendelser, både kristne, muslimske og andre, vil for meg være utenkelig. Jeg har forresten lagt en kommentar til deg på hagebloggen din. Beste hilsen Ingrid

    SvarSlett