lørdag 31. oktober 2015

Heksebrygg og blod...

Med fare for å bli beskyldt for hekseri og trolldom; tar jeg sjansen på å påstå at heksebrygg og blod er obligatorisk i disse dager. 

For de som er smått enige: Oppskriftene på disse juicene finnes på 
Jannas Mat.


De av dere som kjenner meg vet at min datter, hennes mann og deres to barn bor i Chicago, Amerika. De feirer dagen som seg hør og bør der borte: Barna blitt kledd i fancy kostymer og sammen med venner eller voksne går de "trick-or-treat" 
i nabolaget. 

De skjærer ut lykter av gresskar og dekorerer huset i Halloween-stil, alt i den tradisjonelle hensikten å skremme bort onde ånder.
James (forrest i bildet) og bestevennen, Alex, lager gresskarlykter. Konsentrasjonen er på topp!











Halloweentradisjonen oppsto som en hedensk festival i deler av Nord-Europa, spesielt i det området som nå er Storbritannia. I mange europeiske kulturelle tradisjoner trodde man at det var på denne årstiden at magi og hekseri hadde sterkest kraft, og at underjordiske, djevler og andre okulte vesener nå prøvde å ta kontakt med den fysiske verden. I tidlig kristen tid var Halloween en feiring av kvelden før Allehelgensdag. Innvandrere fra Skottland og Irland brakte tradisjonen til USA.

Kommersialisering av Halloween startet rundt år 1900, da postkort- og papirdekorasjoner ble en del av tradisjonen. Halloween-kostymer begynte å dukke opp i butikkene i1930, og skikken med
" trick -or -treat " dukket opp på 1950-tallet.

Jeg selv har ikke noe forhold til halloweenfeiring, men ser at denne skikken er i ferd med å bli en integrert, kommersiell tradisjon for de oppvosende generasjoners også her på berget, og Halloween-feiringen har blitt en svært lønnsom gesjeft for produsentene av kostymer, verftet dekorasjoner og godteri også i Norge.

Rødbetejuice egner seg på en dag som denne.



Jaja, ha en fin helg, enten du feirer Halloween eller ikke

Vennlig hilsen
Janna

onsdag 28. oktober 2015

Om tid og sånn...

Jeg skrev her om dagen at jeg synes dagene kommer så fort for tiden. Og jeg begynte å fundere over fenomenet. Det er et allment akseptert ordtak som sier noe slikt som dette: «Jo eldre du blir, jo raskere synes tiden å gå." Men hvorfor har aldring denne effekten? Tross alt, det er det parallelle ordtaket til: "Tiden flyr når du har det gøy." Men ettersom jeg blir eldre, synes tiden å fly om jeg har det gøy eller ikke. Min 82 gamle far sier: "Dagene er lange, men årene er korte." Hvorfor er det slik?





Det er egentlig ganske enkelt, tror jeg. Det har noe å gjøre med forventning og tilbakeblikk. For uansett hvordan vi lever vårt liv; vi har alle forventninger til ting/hendelser som er viktige for oss. Etter at disse har skjedd, ser vi tilbake på dem. For eksempel ser de fleste skolebarn frem til den lange sommerferien, som alltid synes å være en evighet unna. Når den endelig kommer, er den over nesten før de når å blinke, og de er tilbake på skolen igjen ( hører jeg ofte dem si...).

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er en annen viktig hendelse for ungdom, og den skaper stor forventning, spesielt hvis overgangen blir sett på som et viktig steg fra barn til voksen.

Og slik fortsetter det. Når vi venter - og lengter, synes hver nye betydelige begivenhet å være ulidelig langt unna. Men når det har hendt, ser vi ofte tilbake med følelsen: Skjedde det virkelig for så lenge siden...?

Vår første kjærlighet, vår første kjærlighetssorg, lappen, drømmejobben, ekteskap, barn... Som ung fremsto alle disse milepælene håpløst langt frem i tid. Men når oppnådd, trekker de seg raskt tilbake til fortiden.

Jo eldre vi blir, jo flere milepæler må vi se tilbake på. Hvis klokka noen ganger synes å ha stoppet, fortsetter kalenderen likevel å snu sidene i et stadig større tempo.

Jeg er nå 55 år. Jeg føler meg ikke gammel, men faktum er at mange av disse hendelsene, milepælene i mitt liv, er historie. Så hva gjør man med det? I utgangspunktet ingenting; vi må bare akseptere det. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis negativt.

En historie fortalt om den bibelske kong Salomo renner meg i denne forbindelse i hu: En gang kalte han sine vismenn sammen og ga dem en utfordring. "Finn meg en kur for nedstemthet." De filosoferte i lang tid, før de ga ham følgende råd: "Deres Høyhet, lag deg en ring og gravér så disse ordene i den: "Dette vil gå over". Han fikk laget en ring og hadde den på seg hele tiden. Hver gang han følte seg trist eller nedstemt, så han på inskripsjonen, og humøret hans ble stort sett løftet.

"Dette vil gå over." Faktisk skal det det. Positivt eller negativt, ingenting i livet varer evig, selv om det noen ganger føles slik. Dette kan vi være sikre på. Fordi livet selv ikke varer evig. Vi er alle født til å dø. Hva som skjer etter det, er gjenstand for betydelig uenighet. Men uansett hva det er, er vi sikker på at det kommer til å skje. Siden jeg nå er i mitt sjette tiår, vil det uunngåelige trolig skje en gang i løpet av de neste 25-35 årene, og helt sikkert i løpet av de neste 50 årene. Dette virker som en veldig lang tid. Men ettersom tiden har en tendens til å akselerere, så når det skjer, vil mest sannsynlig min reaksjon være: "Hva, allerede!"

Vel, vel, slik går nu dagene mine.
Ha en fin ettermidag og kveld.

Vennlig hilsen
Janna

søndag 25. oktober 2015

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på
Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.
Vennlig hilsen
Janna

fredag 16. oktober 2015

Å velge sin dag

"Alt kan bli tatt fra et menneske, uten den siste av de menneskelige friheter; det å kunne velge en holdning i et gitt sett av omstendigheter - å velge sin egen vei."
Sitat: Ukjent











I dag da jeg sto i dusjen, etter en søvnløs natt, tok jeg meg i å stå og planlegge alle dagens gjøremål: før jobb, på jobb, hjemme etter jobb, i helgen... og jeg kjente at stresset ség inn over meg, for hvordan skulle jeg rekke alt?

Og jeg kom til å tenke på at hvordan vi velger å starte en ny dag kan være den mest effektive måten å påvirke dagen som ligger framfor oss. Ved å starte med en positivt innstilling, fulle av håp og forventning om hva som ligger fremfor oss, stiller vi kompasset i den riktige retningen. Hvis vi bare tenker på alt vi må få gjort, engstelige for om vi har nok tid til å gjøre oppgavene, setter vi ofte kursen feil vei. Og oftere enn vi liker å innrømme; når vi starter ned en sti, har vi en tendens til å holde oss til den. Men retningen er opp til hver enkelt av oss å velge, og de første skrittene vi tar hver dag, dikterer gjerne hvilken sti vi til slutt følger.

Men uansett hvordan vi velger å møte dagen; vi må regne med at den byr på overraskelser. Det er hvordan vi velger å håndtere disse overraskelsene som er viktig. Det er lett å bli fanget opp i negativitet og miste det positive perspektivet en startet med.

Å ha en positiv holdning er ikke noe triks som kan læres ved å lese ei bok eller lytte til en coach. Evnen til å holde seg positiv til tross for alt som skjer rundt en kan ikke kjøpes i en butikk. Det er et livsstilsvalg som krever stadig årvåken oppmerksomhet og konsekvent innsats.

Jeg har noen leveregler jeg innimellom er nødt til å minne meg selv på, og som hjelper meg når livet føles elendig og jeg bare har lyst til å forbli under dyna - for det hender; oftere enn jeg liker å innrømme, uansett hvor mye jeg prøver å fokusere og visualisere på det positive, og den viktigste er denne:

Jeg innser at denne dagen er min til å leve bare én gang! Uansett hva som skjer av godt eller dårlig, ved slutten av døgnets 24 timer er det gjort. Jeg kan ikke endre noe, og jeg kan ikke få dagen tilbake. Så jeg må prøve å leve hvert øyeblikk og sette pris på verden og menneskene rundt meg. Jeg ønsker å ha en positiv innflytelse på dem jeg møter - og jeg møter mange i jobbsammenheng. Noen ganger er det så enkelt som å gi et smil og et vennlig "hei, hvordan er din dag?" Som oftest får jeg da et smil tilbake.

Jeg antar stort sett at alle dem jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen er gode mennesker. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver å holde meg fra å være fordømmende og huske på at alle ønsker å bli likt. Inni oss er vi alle gode.

Jeg smiler. Fordi jeg som oftest er glad, fordi jeg er i live, fordi det er en vakker dag, eller for ingen grunn i det hele tatt. Det er lett å smile. Et smil kan være smittsom, og som sprederen av det, blir man ikke bare et instrument for egen lykke, men andres også. Jeg stresser innimellom med små filleting; jeg innrømmer det. Distraksjoner og irritasjonsmomenter finnes i rikelig monn, men jeg jobber hardt med saken, og prøver å ikke la de små tingene komme under huden min.

Jeg er takknemlig for det jeg har, det livet jeg i dag lever og de menneskene som er en del av livet mitt. Ingenting varer evig, så hver kveld når jeg legger meg, kjenner jeg på takknemligheten.

Vel, vel... Når jeg ser ut av vinduet denne fredags ettermiddagen, i det tusmørket faller på her nord, ser jeg at regnet og den fine temperaturene de siste dagene har klart å smelte snøen som kom forrige uke, og som la seg som et fint sukkerspinndryss over plenen. Det er ikke mye som minner om at vi faktisk har gått inn i vinterhalvåret. Men jeg ser frem til den, vinteren. Det er en fin tid vi går i møte.

Det kommer til å bli en fin helg.
Ha det godt, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

torsdag 8. oktober 2015

Dårlig karma?

Jeg har tidligere skrevet om helse, blant annet her og her. For meg handler helse om å kunne gjøre det jeg trenger for å leve et godt liv i pakt med meg selv og mine omgivelser.  Det handler om å være til stede, utforske og å lære gjennom livet. Det handler om å takle de situasjonene jeg møter, integrere og oppdatere meg for å få ny innsikt. Det handler om å lytte, la meg inspirere, ta egne valg, og om å ta ansvar for meg selv. 



Det handler om å leve et liv i balanse, basert på de verdiene jeg verdsetter. En godt balansert liv er viktig for ens personlige integritet, trygghet, for det å leve godt. Vi har alle et ansvar. Det er alltid noen, eller noe, vi må svare til. Det er ting vi ønsker å gjøre og ting vi må. Utfordringen er å balansere hva vi gjøre med det vi liker og velger å gjøre. Dette er ikke alltid lett.

Jeg har en jobb der veldig mange er opptatt av å mosjonere, spise sunt og følge alle de gode, etablerte rådene for god helse. Også jeg. Men likevel faller jeg om i hverdagen med både det ene og det andre. 

Det er helt normalt! sier jeg til meg selv, her jeg sitter hjemme, med en følelse av å til stadighet befinne meg i en spinnende karusell på opprørt hav. Og når jeg kaster opp fordi kvalmen tar overhånd, sier jeg til meg selv at helse ikke handler om å ikke bli syk. Helse handler om at kropp og psyke evner å ta hånd om de påkjenningene og utfordringene livet serverer. 

Jeg tror at det å leve et balansert liv er vanskelig for folk flest, men det er ikke umulig. Å leve et balansert liv med noe som sannsynligvis vil bli en kronisk lidelse, representerer utfordringer som det til tider synes vanskelig å overkomme. Men absolutt ikke umulig! 

For meg handler det for tiden om å klare å finne en balanse gjennom bearbeiding og gjennomlevelse. 


Ha en god dag.
Vennlig hilsen 
Janna

lørdag 3. oktober 2015

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 


Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"
"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.
Vennlig hilsen 
Janna