lørdag 28. november 2015

En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 
Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen
Janna

8 kommentarer:

  1. Da jeg var ferdig utdannet i 1978, var jeg stolt av å fortelle at jeg var lærer..jeg hadde tatt en lang utdanning ikke mange kvinner tok den gangen, og jeg stortrivdes i jobben. Skolen hadde den gang flere timer til rådighet, og læreren hadde en "posisjon" både i og utenfor skoleverket..endring her startet i 1997 (Hernes) ..så uttallige mønsterplaner, pålegg utenfra..skjemaveldet..yrkesgruppa ble mer og mer utsatt for hogg også pga av det som skjedde i skolen.
    De siste årene jeg jobbet som lærer, sa jeg aldri i sosiale sammenhenger at jeg var lærer..jeg orket ikke å høre hva alle utenfor skolen forsto seg på..
    .men duu, for en flott jobb det er!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke sant, Tove, det er ofte slik det er, man skjemmes nesten av å si i offentlige sammenhenger at man er lærer. Men jeg nekter å la meg kue, miste stoltheta over yrket mitt, for den dagen vi gjør det, har "dem" tatt rotta på oss. Så jeg fortsetter i det stille, og koser meg hver dag i klasserommet, for det er elevene som er det viktigste, og så lenge jeg vet at jeg gjør mitt beste, møter opp forberedt, ser elevene mine for alt det de er verdt, får jeg håpe og tro at det er godt nok! Men det eneste jeg er sikker på er som du sier: Vi har verdens beste jobb! Og av det er jeg stolt!

      Klem

      Slett
  2. Kjære Janna <3 Du er faktisk en unik lærer! I følge min datter kjenner hun ingen som vet så mye " vanskelig", men som kan forklare det så "enkelt" og forståelig. Er utrolig glad for at min datter fikk deg som lærer i høst <3 Vet at elevene dine liker deg pga av at du lytter og bryr deg om hver enkelt. Å det er ikke bare i en så stor klasse! Hører ofte rundt middags bordet, "men Janna sir..." ;-) Stå på Janna! <3 Du er virkelig ei som har fått respekt fra 25 13 åringer! Ha en flott dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære anonym: Du aner ikke hvor mye det du sier betyr for meg, hvor ubeskrivelig godt det gjør å få ei slik tilbakemelding. Tusen, hjertelig takk!

      Slett
  3. Flott innlegg og hjertesukk.
    Eg er så einige med deg. Det er ikkje få diskusjonar eg har vore i for å forsvare læraren.
    Har jobba i vidaregåande skule i 15 år. Som sjukepleiar hadde eg eit anna yrke og samanlikne med. Det er klart læraren som er mest utsett for alle betrevitarane.
    Eg seie det ofte, samtalane rundt kjøkenbordet der foreldra formidlar haldningar legg føringar.
    Og no er sosiale media ein hoggestabbe utan like.
    Eg ser for meg at du er ein god lærar som elevane vil hugse :)

    Klem frå Anne-Mari

    SvarSlett
  4. Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som er mer verdifull enn dyktige lærere og de fortjener all mulig respek. Barna våre er det viktigste og kjæreste vi har, så det at de får et solid grunnlag til å bygge sitt voksne liv liv på er helt grunnleggende. Jeg vil si HURRA for lærerene som gjør en solid jobb tross skjemavelde, kravstore foreldre, foreldre som ikke bryr seg osv.

    God helg ønskes deg og dine også.

    SvarSlett
  5. Hvor er det godt at du tager bladet fra munden Janna og kommer ud med dine frustrationer.
    Her i Danmark er der den samme manglende opbakning til lærernes dagligdag.
    Med mange elever i en klasse, hvor hver enkelt elev i den grad søger opmærksomhed er der meget at se til, ikke mindst det det hele handler om, nemlig undervisning.
    I en tid hvor mange forældre kun i ringe grad magter at oplære deres børn i de mest sociale færdigheder, hænger meget ekstra arbejde på læreren.
    Jeg er sikker på at du brænder for dit arbejde, du er engageret i det enkelte menneske og i at give dine elever en god ballast af selvtillid og god faglig viden i de fag du underviser i Janna. Men det er ikke altid at det arbejde bliver værdsat og belønnet efter fortjeneste, sådan er det også herhjemme .
    Stor respekt herfra til dig og dine kollegaer. I giver vores børn, som er vores råstof i en fremtid der konstant byder på forandring, et godt fundament, til at imødekomme hverdagens udfordringer.
    God dag herfra.

    SvarSlett
  6. Hei Janna! Jeg er Veldig imponert over hva du og din mann har klart å utrette med både huset og hagen i skogen. Mange fantastiske bilder, men også mange fine velskrevne tekster. Takk for at du deler dette med oss!:) Mvh Hanne Jorunn Woldstad

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en kommentar til meg, både ros og ris mottas med takknemlighet; bare slik kan jeg utvikle meg! Kanskje har du et spørsmål eller to...

Vennlig hilsen Janna