Litteratur

Lykka er ein sjeldan fugl
av den suksessrike franske forfatteren Anna Gavalda,
oversatt av Tove Bakke

Denne romanen er det en stund siden jeg leste - over ett år siden - men det er en bok jeg ennå bærer i meg, og som jeg anbefaler til alle som spør meg om forslag. For dette en nydelig roman, ikke bare personbeskrivelsene, men også språket og blandingen av humor og alvor fasinerte meg stort da jeg leste den i fjor;  og dette er definitivt en av de bøkene jeg gjerne kan lese flere ganger - som jeg vet jeg kommer til å lese flere ganger! 

Den norske utgaven av romanen er i nynorsk språkdrakt, og Tove Bakkes oversettelse er glimrende. De 600 sidene er fylt med et herlig levende og fargerikt språk, kjapp humor og masse overraskelser og omveier. 

Tempoet i romanen er langsomt - noen vil kanskje si slitsomt langtekkelig. Men ikke jeg; jeg storkoste meg hele veien, men jeg kan skjønne at den ikke passer for alle.

Hjertevarm bonderomantikk 

Hovedpersonen i romanen,Charles Balanda, bor i den franske hovedstaden Paris, han er en suksessrik arkitekt, men han er ikke særlig lykkelig. Han nærmer seg femti, og har oppnådd alt man kan ønske seg. Likevel føler han en påtrengende tomhet som vokser seg sterkere for hver dag. Han har for lengst mistet engasjementet for jobben, som krever at han er på stadig reisefot. Forholdet til kona Laurence blir stadig kjøligere, og han har en nagende mistanke om at hun er notorisk utro. Stedatteren Mathilde, som han alltid har vært nært knyttet til, glir mer og mer fra ham. Da han får et brev med teksten "Anouk er død" strømmer minnene på.

Anouk var moren til Alexis, en purung alenemor, like barnslig og leken som et barn -  på godt og vondt. Hennes naturlige skjønnhet, sjarmerende vesen og ukonvensjonelle stil smittet over på alle, ikke minst Charles, som forgudet henne. 

Charles legger ut på en reise der han oppsøker hendelser og personer fra ungdomstiden, og på veien møter han Kate, en kvinne som bergtar ham fra første stund: For der Laurence er stiv, formell og gold, er Kate et overflødighetshorn av varme og praktisk visdom der hun lever i symbiose med et helt menasjeri og en ustyrlig barneflokk på en pittoresk gård på det franske bondelandet. .

Anna Gavaldas gjennomgangstema om skadeskutte mennesker som søker sammen og finner gleden hos hverandre, finner vi også i denne boken, og nok en gang har Anna Gavalda funnet den fine balansen mellom sorg og glede, når hun med stor medfølelse og empati lar oss bli kjent med personene i denne nydelige, lavmælte romanen.

Her er et lite uttdrag, et av mange nydelige mellomspill i denne romanen som jeg anbefaler på det varmeste; for dere som elsker nynorsk, god språkføring og historier som i sin ualminnelige alminnelighet får oss til å gjenkjenne oss selv...

"Han stod alltid eit stykke unna. Der borte, bortanfor sprinkelgjerdet og utanfor rekkjevidda vår. Med feber i blikket, med armane i kryss. Meir enn i kryss, med armane knytte, hekta om seg. Liksom han var frosen eller hadde vondt i magen. Liksom

han tviheldt på seg sjøl så han ikkje skulle falle. Han utfordra oss alle, men såg ikkje på nokon. Stod og heldt utkik etter éin bestemt liten kropp og klemde ein papirpose

mot hjartet. I den var det ein sjokoladecroissant, det visste eg godt, og kvar gong lurte eg på om den ikkje var klistra flat, når han … Ja, det var dette han heldt seg fast i, skuleklokka, dei andre si forakt, den daglege turen bortom bakeriet og i alle dei små feittflekkene på jakkeslaget, som medaljar ein ikkje hadde forventa.

Ikkje hadde forventa …

Men … Korleis skulle eg vite det den gongen?

Den gongen var eg litt redd han. Han hadde for spisse sko og for lange negler, og peikefingeren var for gul. Og leppene for raude. Og frakken for kort og altfor trong. Og han var så mørk rundt augene. Og hadde så merkeleg stemme. Når han endeleg fekk sjå oss, smilte han og opna armane. Bøygde seg stilt fram, strauk guten lett over håret, skuldrene, ansiktet. Og mens mor mi heldt ekstra godt i fortøyinga, stod eg fascinert og talde ringane hans, enda ein gong, der dei gleid over kinna på kameraten min. Han hadde ein på kvar finger. Ekte ringar, nydelege, kostbare, som bestemødrene mine sine … Og det var alltid da at mor mi snudde seg forskrekka vekk, og eg vreid meg ut av

handa hennar. Men ikkje Alexis. Han drog seg aldri unna. Gav ranselen til han og åt godbiten sin med den andre, ledige, der dei gjekk vidare mot torget. Alexis med sin høghæla E.T., sitt tivolimisfoster, sin narr for eit småskulehoff kjende seg tryggare enn eg, og var meir elska.

Trudde eg.

Ein dag hadde eg likevel spurt han:

– Men æh, er det … er det ein mann eller ei dame?

– Kven da?

– Nei han æh … ho … den som hentar deg etter skulen?

Han trekte på skuldrene.

Ein mann, så klart. Og som han kalla dadda si, si nounou. Og nounou hans hadde for eksempel lovd han knoklar av gull til knoklespelet, og da kunne han godt byte dei mot den klinkekula der, viss eg ville, eller, oi … nounou mi er sein i dag, altså, håper ikkje ho har rota vekk nøklane sine no igjen … For ho rotar alltid vekk alt muleg, sant …Går og seier at ein dag kjem ho sikkert til å gløyme igjen hovudet sitt hos frisørdama eller i prøverommet på Prisunic, og etterpå ler ho, og så seier ho at gudskjelov at ho har dei beina ho har! Men det er ein mann, ser du vel.

For eit spørsmål …"

Lykke til 
med lesinga, håper du vil kose deg like mye som jeg gjorde.

Mvh
Janna

_______________________________________________________

 
Forsvunnet. 

Det er sikkert vanskelig å gi nye innfallsvinkler til historien om andre verdenskrig og menneskehetens kanskje største forbrytelse, Holocaust. Men ifølge kritikere og lesere har forfatteren og akademikeren Daniel Mendelsohn gjort nettopp det med boka Forsvunnet. En fortelling om seks av seks millioner. I denne sterkt prisbelønte utgivelsen nøster Mendelsohn i naziregimets grusomme dødsindustri så vel som menneskeskjebner i sin egen familie.

Vi møter innledningsvis en liten gutt i New York på 60-tallet. Langsomt oppdager han  familiens store sorg: Noen av slektningene forsvant under Holocaust. Flere tiår går, og en dag setter Daniel Mendelsohn seg fore å komme til bunns i hva som skjedde med Ester og Shmiel Jäger og de fire døtrene deres. Jakten fører ham verden rundt, men også inn i hjertet av familiens og historiens hemmeligheter, og ikke minst inn i det å være søsken  - på godt og vondt. 

romanen er innledningsvis krevende å lese, for teksten er springende og  preget av et vell av innskutte setninger og digresjoner. Men vi lærer fort at alle digresjonene alltid fører tilbake til hovedstien og et historisk hull som sakte fylles av levd liv. Språk og form er tettvevd og sammensatt, intenst og manende, og tar oss med på en reise for å tette de historiske hullene der livene engang var.

For er dette er en bok om virkelige hendelser og jakten på en historie om seks mennesker som ikke etterlot seg noe som helst. Mendelsohns jakt, slik den fremstilles i denne boka, drives fremover av en intens vilje til- og behov for- å finne ut hva som skjedde med disse slektningene, til å gjøre mennesker av de seks.

Dette er sår og vond lesing, for det er en fryktelig historie som avdekkes. Opprullingen av mordene på disse menneskene handler om individers skjebne: Om seks enkeltmenneskers liv og endelikt.

Fortellingen om de seks blant seks millioner er en lang bok, så les den med tålmodighet, det er den verdt...