onsdag 25. mai 2016

Potespor

Aldri i mine villeste fantasier ville jeg trodd at det å miste et dyr kunne gjøre så vondt. Det å måtte ta ho Belle med til dyrlegen sist søndag, å vise ho den siste omsorg; å få gitt ho ei barmhjertighetssprøyte, var...ja, jeg har ikke ord. Det var hardt! Det var så uendelig trist.

Det er så uendelig trist at ho er borte.



Ho var en naturlig, selvfølgelig del av hverdagen vår, et kjært familiemedlem, i 14 år. 

Vi levde og slappa av i hverandres selskap. Ho var der når vi våkna om morgenen, fulgte oss på badet, la seg når vi dro på jobb, hilste oss i overveldende glede når vi kom hjem. Ikke minst: Vi gleda oss til å komme hjem til ho!

Med sin væremåte og uendelige hengivenhet, var Belle en kilde til betingelsesløs kjærlighet. Ho så oss, lytta til oss. Ho aksepterte oss akkurat slik vi var, uansett hvordan vi så ut eller oppførte oss. Ho tilga oss og bar aldri nag. Ho var alltid der for oss.

Jeg håper indelig ho følte at vi var der for ho, at ho visste hvor mye vi elska ho. 


Fine, snille, vakre, lille hunden vår. En livsnyter som elska sommeren, som alltid tok seg en luftetur aleina om morgenen i hagen, lukta på blomstene, sniffa i været. Som levde fritt og fint her i skogen. Kan vel telle på én hånd de gangene ho har måttet gå i bånd. Ho hadde et godt liv, tror jeg - håper jeg! 

Men likevel; sorgen er så tung og stor. Jeg savner ho sårt.







Jeg tar meg i å se etter ho, elte dørene åpne, ho skal jo komme etter meg...
























Ho var min følgesvenn i ett og alt.
Fraværet av lyden av tassende poter er overdøvende...

Jeg deler dette diktet som min datter, ho Marie, dediserte til Belle da ho døde, det passer så godt, og er så vakkert:

We have a secret, you and I
that no one else shall know,
for who but I can see you lie
each night in fire glow?

And who but I can reach my hand 
before we go to bed 
and feel the living warmth of you 
and touch your silken head? 

And only I walk woodland paths 
and see ahead of me, 
your small form racing with the wind 
so young again, and free. 

And only I can see you swim 
in every brook I pass 
and when I call, no one but I 
can see the bending grass.






Belle 
29. april 2002 - 22. mai 2016
Du satte dype, varme potespor.


7 kommentarer:

  1. Føler med deg!
    Jeg har selv hatt hund, og det gikk utrolig lang tid før jeg vente meg til at lyden av tassende føtter, rutiner, gjensynsglede..plutselig var det ikke mer, trist.
    Men jeg har tatt et valg, det blir ikke flere hunder/dyr, nettopp fordi jeg knytter meg slik til dem og hadde vondt hver gang jeg måtte reise ifra henne:)

    SvarSlett
  2. Jeg vet. jeg savner fortsatt Donna som vi mistet for over tre år siden. Hun var en stor personlighet, kunne gå løs her på gården og bare var der - til glede og trøst.

    SvarSlett
  3. Jeg har kun hatt katt som ble syk og den mista for flere år siden men savner den ennu.
    Det er kjempe trist å miste et dyr.
    Har aldri hatt hund men liker hunder veldig godt.
    Kan jeg få spørre hvlken hunderase Belle var

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Sol

      Belle var en Shetland Sheepdog. Veldig godt lynne; lærevillig, intelligent, snill, tålmodig... Anbefaler gjerne rasen!

      Vennlig hilsen,
      Janna

      Slett
  4. Så fint du har skrivit om din Belle! Jag vet hur tomt och tyst det blir utan sin vän.
    Har själv haft shelties, en härlig ras.

    Kram Agneta

    SvarSlett
  5. Så fint liv hun har hatt! Vi fikk hund for 2 år siden og aldri hadde jeg trodd at vi skulle bli så glad i henne. Og derfor forstår jeg kanskje litt av det du sier! Tenk på de gode minnene!

    SvarSlett
  6. Å, men det skjønner jeg godt! Bare en hund fins ikke, en hund er mye mer enn bare.

    SvarSlett